Med Russland som nabo: – Som å miste en halvbror

PASVIK (Dagsavisen): Ti av dem har valgt å gå på linjen Eventyrer – Villmark. De har nettopp kommet tilbake til Pasvik Folkehøgskole etter å ha tilbrakt en natt ute i kulda. De trenger seg sammen i en hjørnesofa og bruker ikke energi på naboen i øst. To av dem forteller at foreldrene ikke var glade for valget av Pasvik Folkehøgskole.

– Mine foreldre var litt bekymret for at jeg skulle hit. Men de er trygge på at jeg gjør riktige valg, sier Helena Kristina Berger-Bergersen.

På den andre siden av skalaen med bekymrede foreldre forteller engelske Hal Beddoe litt mer spøkefullt:

– Faren min syntes det var morsomt. Han mente jeg burde snike meg en tur over grensen, bare for å ha gjort det, sier han.

[ Samarbeid med Russland lagt på is: – Et tap ]

De kommer fra Norge, England, Island og USA og felles for alle er at det er villmarken som tiltrekker dem, langt unna en storby. Eller som han som kommer fra Sandnes sier:

– Det er jævla langt unna alt annet. Når det er null grader i Sandnes kan det være 40 grader kaldere her, sier Jakob Robberstad Sandnes.

Pipene i Nikel

Lærer Per Ola Søndmør har en litt annen tilnærming til naboen i øst, og litt av motivasjonen for å begynne som lærer i Pasvik var kontakten med Russland.

– Vi bor tross alt bare 500 meter fra grensen. Vi blir påminnet på hvor vi er hver gang vi ser pipene i Nikel. Vi er ikke så langt unna krigen likevel. Men det preger ikke hverdagen her, på samme måte som det preger samfunnet i Kirkenes, sier Søndmør som tenker på at deler av næringslivet i Sør-Varanger er rammet av sanksjonene mot Russland.

– Det var en ting som jeg gledet meg veldig til da jeg takket ja til jobben, det var en ukestur til Murmansk hvert år for å hilse på skoler og samfunnet der. Jeg tror det blir mange år til vi er der igjen. Det er synd, sier han.

Kontakt over grensen har variert opp gjennom årene. Under den kalde krigen var det liten kontakt mellom naboene, men da Sovjetunionen gikk i oppløsning rundt 1990, gikk vi inn i en ny tid. Folk krysset grensen og handelen blomstret. Folk som bodde i området fikk utstedt grenseboerbevis som gir deg tillatelse til å besøke grenseområdet.

Det betyr områder i Sør-Varanger kommune som ligger innenfor en sone på ca. 30 km fra den norsk-russiske grensen. Kommunene Zapoljarnyj og Korzunovo, samt områder i kommunene Nikel og Petsjenga som ligger innenfor en sone på 30 km fra grensen.

I dag er kontakten er på et minimalt nivå.

Stor arbeidsplass

Cirka fire mil sør for Kirkenes ligger Pasvik Folkehøgskole som er en av tre store arbeidsplasser i grenseområdet til Russland. For Norge er det viktig å opprettholde befolkningen i dette grenseområdet. Derfor har en av de andre store arbeidsplassene, forskningsstasjonen til Norsk institutt for bioøkonomi, (Nibio Svanhovd), har fått tre millioner ekstra fra regjeringen.

[ Antatt Wagner-avhopper som søkte asyl i Norge vil tilbake til Russland ]

I samme omgang ble det bevilget 11 millioner kroner til Folkehøgskolen for renovasjon av basseng, fordi svømmeanlegget er viktig for lokalsamfunnet, og brukes både av privatpersoner, kommunen og folkehøgskolen. Troms og Finnmark fylkeskommune eier og finansierer skolen i Pasvik.

Den tredje store arbeidsplassen er Forsvaret med grensestasjonen mot Russland.

Ikke på grunn av krigen

Rektor ved Pasvik Folkehøgskole, Ketil Foss er glad for alle ungdommene de klarer å få til russergrensen. I år har skolen fylt opp 40 av 70 plasser. Etter jul kommer fem halvårsstudenter. Alle folkehøgskolene i Norge har opplevd nedgang i antall elever. Før og under pandemien var det fulle hus på skolene. Foss har ikke inntrykk av at skolen mister søkere på grunn av krigen i øst.

– Kanskje, men vi har snakket med alle som søker skolen, men vi vet jo ikke noe om de som ikke søkte. Vi har ikke hørt at noen sier at de velger bort Pasvik på grunn av Russland. Vi har elever som forteller om besteforeldre som var skeptiske til at barnebarnet skulle reise til Pasvik og nær den russiske grensen. Det er mennesker som har opplevd den kalde krigen, sier Foss.

Det som har vært den største forandringen er at en av grunnpilarene for skolen har blitt borte. Det var samarbeidet russiske skoler og turer til Russland. I tillegg til mye besøk fra den andre siden av grensen.

[ Kritiserte den russiske regjeringen - fikk sparken som reiselivssjef ]

– Det var en av grunnstenene til skolen. Vi har hatt turer til Russland siden midten av 60-tallet. Den første turen til Murmansk var i 1965 og dit har vi reist til hvert år på 1970-tallet, 1980-tallet, 1990-tallet helt fram til pandemien stoppet det. Og så kom krigen, sier Foss.

– Som å miste en halvbror

Nå er det helt stille mellom de to nabolandene bortsett fra noen e-poster med hilsener.

– Men det som er helt klart er at vi samarbeider med skolefolk. Vi vet at skolen i Russland er et av Putins viktigste instrumenter for å nå inn til barn og ungdom for å drive påvirkning. Jeg må anta at mine kolleger på de russiske skolene følger Putins linje. De har ingen valg, og de følger sikkert en ganske lydig. Da blir det veldig vanskelig å ha noe samarbeid, sier Foss.

Også Ketil Foss forteller at en av grunnene til at han har valgt å bosette seg i Pasvik, er kontakten med Russland, muligheten til å besøke landet i øst, møte menneskene der og hente ny lærdom om språk og kultur.

[ – 43 prosent av trygda til husleie er urimelig ]

– Jeg synes det er trist, men det er jo helt forståelig. Jeg har visum som fremdeles er gyldig til Russland og jeg kan reise til Russland i dag hvis jeg vil, men jeg ønsker jo ikke det så lenge som Russland gjør det de gjør i den krigen, sier Foss.

Han kom til Pasvik i 1997 og har blitt.

– Jeg syntes det var kjempespennende. Jeg har i 25 år reist til Russland, det har vært en veldig viktig del av arbeidshverdagen min å ha kontakt med Russland. Når den nå er borte, er det som du har mistet en halvbror, sier Foss.

Eksotisk

Folkehøgskolene i Norge møter en tøffere konkurranse om ungdommen. Etter koronanedstengingen og stopp i det meste av reiseaktiviteten, kan koronagenerasjonen ha et større behov for å komme seg ut i verden eller starte utdanningen enn å gå på folkhøgskoler, mener rektoren.

Nærheten til villmarka gjør Pasvik Folkehøgskole eksotisk og tiltrekker seg folk spesielt fra Sør-Norge og flere andre land. Skolen har elever fra Tyskland, Nederland, Danmark, Sverige, Island, England og USA.

[ Arne (72) ble tatt på grensa til Russland - må møte i retten ]

– Den viktigste grunnen til at ungdommen kommer hit er friluftslivet. Vi er jo skolen i villmarka. Her kan man gå rett ut å jakte, kjøre hundeslede og dra på turer. Vi har en nærhet til det som ungdommene er interessert i. Selv om noen vil si at vi ligger usentralt så er vi veldig sentralt i det som er skolens kjernedrift og det er friluftsliv. Mange sørfra synes det er eksotisk og spennende å reise til en annen del av Norge å oppleve noe helt annet. Det er klart at det er stor forskjell på å bo her enn i Oslo, i Bærum eller i Stavanger. Det er en helt annen natur, klima og kultur som de synes er spennende, sier Foss.

Jakt i bakgården

Og hva sier de ti som har valgt å gå linjen Eventyrer – Villmark, for det har lite med at Russland er nærmeste nabo:

– Fordi jeg er veldig glad i å være ute, sier Ann Li Skjæraasen Solberg.

– Et litt impulsivt valg, men jeg liker egentlig også å være ute. Og jeg kjente folk som skulle gå her, sier Erik Stian König.

– På grunn av venner som også skulle gå her og fordi jeg liker friluftsliv med mer frihet i hverdagen, sier Helena Kristina Berger-Bergersen.

– Fordi skolen ligger her, sier Sophia LaBrie (USA).

– Jeg liker å være ute i naturen og jeg vil lære norsk, sier Màni Meyer (Island).

– Fordi dette er en ikke-religiøs skole og at det ville være kult å være i Norge. Jeg har ikke vært så langt nord før, sier Kai Choto-Mueller (USA).

– Jeg kom hit for å være i naturen i et avsidesliggende område, og lære norsk, sier Hal Beddoe (England).

– Det er jævla langt unna alt annet, sier Jakob Robberstad Sandnes.

– Jeg elsker villmarksliv, jakt og fiske. Pasvik er ikke i en by og det var perfekt for meg, sier Sondre Heitmann.

– Fordi det er så midt i villmarka. Du kan gå ut på jakt i bakgården, sier Gunnar Hodne.

---

Den norsk russiske grensen

• Riksgrensen mellom Norge og Russland er 197,7 km lang.
• Grensen er markert med 396 grensemerker bestående av betongstøtter, røyser, stolper og overettmerker.
• Det er bare en grenseovergang, ved Storskog, øst for Kirkenes.
• Det er forbudt å ha kontakt eller føre samtale over grensen.
• Det er forbudt å gjøre truende eller skremmende handlinger mot eller over grensen.

---

[ Barn og unge sliter mentalt: – Vi presser vann ut av steinen ]