Et helt år på tur kan høres heseblesende ut i seg selv.
Men tenk det et helt år på tur – med ungene! Et eventyr, men kanskje litt uvirkelig?
For familien Holstad Rognerud ble drømmen en virkelighet i 2018. I et helt år viet de livet til å gi ungene, og seg selv, opplevelser som folk drømmer om å kunne oppleve i løpet av et liv.
Rypejakt og soppsanking i Trøndelag, hjortejakt på Voss og kveitefiske i Steigen.
Nå ønsker de å dele hvilke tips og erfaringer de gjorde seg for å få en god tur med ungene – både på lengre og kortere turer.
Permisjon fra jobb
Men først litt om bakgrunnen.
For familien, som har vært nominert til «Årets villmarkinger» og «Årets eventyrer», består av to lærere med barn som elsker å være i naturen.
– Helt siden vi har vært små har vi elsket å være på tur, og vi har en felles interesse for det. Derfor tok vi med oss ungene på tur, for at vi skulle komme oss på tur selv – og vise hvor fint det kan være og hvor enkelt det kan gjøres, sier Anne Karen.
– Jeg tror at foreldrene må ha interesse for friluftsliv selv, for at de skal ta med ungene på tur, fortsetter Christer. Hvis han skulle gjøre det han hadde lyst til, som å dra langt til fjells, måtte de tilrettelegge for at barna kunne være med.
Men bakgrunnen for ideen om et helt år på tur, kom når Christer selv sto i gjørma. Det begynte i slutten av 2013, da han opplevde et vanskelig arbeidsmiljø på skolen han var lærer. I august 2018 tok Anne Karen og Christer permisjon fra lærerjobbene, og ungene ble tatt ut av barnehagen og skolen. De ønsket å trekke pusten, og gjøre det de likte best.
De bestemte seg for å dra et helt år på tur med ungene.
Men hvordan skulle de få råd? Og hvordan skulle det gå opp med inntekt?
Familien ble kreativ, og fikk en avtale med Egmont om å skrive og ta bilder fra deres opplevelser. Dermed startet karrieren som frilansere.
Barna Isak og Ylva ble tatt ut av skole og barnehage, og siden de selv er utdannede lærere – ble det hjemmeskole.
Planene ble lagt, og høsten 2018 var den nyinnkjøpte bobilen ferdigpakket – og familien var på vei mot ett år med fine minner i norsk natur.
Og for et eventyr det ble.
– Vi hadde en måned i Nord-Norge, deretter en måned i Trøndelag på rypejakt og soppsanking. Vi var i Trysil på elgjakt, og på Voss på hjortejakt, forteller Anne Karen om den første halvdelen av året.
Jakt og sanking fikk stor plass i kalenderen, og dårlige værdager ble brukt til skole, lek og jobb. Med bobilen kunne de lett reise rundt i hele landet, og ha en base hvor enn de følte for å stoppe.
Og et stopp kunne være alt fra noen dager til flere uker.
– Det var spesielt. Det å ta pause, og være lenge på en plass. I stedet for å stresse fra plass til plass og oppleve mest mulig, var det viktig å bruke mer tid på hver enkelt plass for å bli kjent med stedet, folkene og kulturen. Bare senke tempoet, forteller de.
– Vi hadde en lang periode i Steigen, før vi dro videre til Andøya, hvor vi tenkte å være en uke. Men så ble vi fjorten dager, ler Anne Karen.
Barna med i planleggingen
For Anne Karen og Christer var det viktig å ta barna med i planleggingen. Når bobil skulle kjøpes inn, satt ungene og tegnet hva som skulle være i bilen – som var deres måte å forberede seg på.
– Så fikk vi etter hvert bobilen, og den gleden de hadde da bobilen kom på plass, var helt utrolig. De var som sånne lykketroll begge to, sier Christer.
– Det å være sammen på tur, og ha mamma og pappa helt for seg selv, synes de var stas, fortsetter han. Og understreker at ungene var vant til å være mye på tur fra de var små – men ikke over så lang tid.
Ylva gikk i barnehagen, men Isak var andreklassing det året de var på tur. Undervisningen besto av mye undervisning utendørs, men da været var dårlig ble det mer vanlige skoletimer i bobilen.
– Jeg var spent på hvordan Isak ville oppleve å komme tilbake på skolen. Etter at han hadde gått en stund i tredje klasse, kom han hjem og sa: «Vet du mamma? Jeg har ikke gått glipp av noe». Så det var jo artig, sier Anne Karen.
– Vil dere si det er en god alder å gjøre slikt på, for foreldre som tenker i samme baner?
– Det varierer, og er nok litt individuelt, men det er en fin tid. I fem til sjuårsalderen er de veldig nysgjerrige, og positive, sier Christer.
Ikke bare solskinn
Men er det alltid idyll å ha med små barn på lange turer i skog, mark og fjell – vinter, høst og vår?
17. mai-turen i 2019 dro familien på en lang tur inn i fjellet i Trøndelag for å isfiske. Det startet med en lang oppoverbakke med gange, før det skulle byttes til ski på toppen.
En tur på 17 kilometer som normalt tar fire timer, brukte de nå sju og en halv time på.
– Midt i oppoverbakken så jeg på Christer og sa «nå har vi tatt oss vann over hodet». Barna sutra, og det var ikke måte på, ler Anne Karen.
– Da tok vi oss en god pause på toppen. Litt godteri, drakk litt. Vi fikk på oss skia, og så kom vi oss videre. Da var den tunge bakken glemt, sier hun.
– Det er det som er så artig med unger, det kan være helt svart i et øyeblikk, og så blir det som regel greit, forklarer hun.
For foreldrene erfarte fort at de måtte tone ned sine egne drømmer og forventninger.
– Jeg hadde jo lyst til å jakte mye, men fant ut at det ikke var barnevennlig. Vi måtte tone ned egne behov og tilpasse oss mer etter ungene, forklarer han.
Familiens år på tur inneholdt en mengde av inntrykk og opplevelser, men på spørsmål om hva som var det fineste de satt igjen med etter året:
Da de senket pulsen, tok det helt med ro – og hadde en hel måned på en hytte langt inne i fjellet i Lierne.
– Jeg har aldri hatt en så fin julefeiring før. Vanligvis er førjulstida travel og stressende, og mye som skal ordnes. Men før vi dro hadde vi ordnet alt, og ble fraktet sju kilometer inn i fjellet med skuter. Da var alt pakket og klart til julefeiring. Det var ikke så nøye om vi hadde vaska gulvet eller ikke, vi kosa oss skikkelig. Vi kunne bare åpne døra til naturen. Et lite skritt unna inngangen lå akebakken. Vi gikk på ski, og brukte tida da det var lyst ute. Det var veldig koselig.
– I mørketida drar jo folk på jobb når det er mørkt, og kommer hjem når det er mørkt. Vi sto opp sent, var ute når det var lyst, og inne når det var mørkt, fortsetter Christer.
– Og ungene var fornøyde med at vi var der sammen, at foreldrene ikke var opptatt med noe annet.
– Var det lov med iPad?
– Vi hadde med en PC, slik at de fikk se en episode av julekalenderen hver dag. Men ellers var det lite.
Og julaften ble tilbrakt i snøhule.
– Vi overnattet der, med reinskinn, juletre – og åpnet til og med julegavene der.
– Det var en fin måned.
Tips og triks
Hvordan kan man ta med unger på tur, og gi en best mulig opplevelse for både foreldre og barn?
Foreldrene trekker fram noen konkrete tips:
- Ta med ungene på planleggingen
– La barna være med å se på kart, pakke utstyr, og ta del i forberedelsene. Det gjør at de føler eierskap til turen. Da er de også litt mer forberedt på hva som skal skje. Da er de mentalt forberedt og bedre i stand å takle utfordringene. Er det en bratt oppoverbakke, så vet de at det blir flatt etterpå, forklarer Anne Karen.
– Skal du på sopptur, se i boka og se hvordan soppen ser ut. Bygg opp forventninger, ikke bare si: «Kom, nå skal vi på sopptur!».
- Begynn i det små
Det er lurt å ikke legge opp til for krevende turer i starten.
– I stedet for å tenke at den første turen skal være veldig lang og tøff, så tenk at det kanskje skal være én overnatting – og ikke så langt unna. Spesielt da barna var små pakket vi ofte bare sykkelvogna hjemme, syklet en kort tur og overnattet i en hengekøye i nærområde, sier Anne Karen.
– Gjør det enkelt. Ikke ha så store planer. Du trenger ikke å dra så langt. De korte turene kan være minst like fine, sier hun, og anbefaler enkle kveldsmat-turer eller å ta middagen ute ved et bål.
– Ha det trivelig i lag. Det er noe vi bør gjøre oftere alle sammen.
- Ta utgangspunkt i deg selv:
Hva vi som foreldre føler oss trygge på, og hva vi liker å gjøre, danner gjerne grunnlaget for det vi ønsker å gi til våre egne barn.
– Hvis du tar vann over hodet som far eller mor, og tar barna med på noe du ikke helt behersker, så merker ungene usikkerheten. Da blir det negativt. Legg heller lista for lavt i starten, enn for høyt. Gjør ting du er komfortabel med, forklarer Christer.
– Så finnes det utrolig mange fine turmål. Man trenger ikke opp på den høyeste fjelltoppen, eller 17 kilometer inn i fjellet, sier Anne Karen.
– Men det bor også mer i barna enn vi tror. De tar gjerne en utfordring, og med litt tilpasning er det ikke noe problem å få de til å gå ganske langt heller, sier de.
- Kjenn på hva du ønsker å gjøre
Året på tur ga familien en mulighet til å være mindre styrt av klokka. De delte opp turene, hadde bobil som base – og var hjemom for å vaske klær og bytte utstyr en gang i måneden.
De presiserer at de ikke bodde ett år ute i villmarka, men tilbrakte mest mulig tid i norsk natur.
– Det er et viktig poeng, å kjenne på seg selv: «Hva har vi lyst til å gjøre – ikke for andre, men for oss selv?». Ikke oppfylle andres forventninger, sier Christer, og forklarer at året ikke var noen form for prestasjon for deres del.
– Vi skulle ikke bevise noe. Vi skulle gjøre det vi likte best, og gi ungene en flott opplevelse og ballast for fremtiden.
- Vær innstilt på å takle motstand hos barna
– Hva med hvis foreldrene opplever at det ikke går å få med ungene, og at barnet bare finner ro med iPad?
– Du må være forberedt på å takle litt motstand, i hvert fall først. For det gjør du. Det gjør vi også, sier de.
– Barna liker helst det de er vant til, og holder de på med iPaden, vil de gjerne fortsette med det. Men hvis vi kommer over den dørstokken, så tror jeg mye er gjort. Og hvis vi kommer over den dørstokken flere ganger, er enda mer gjort, sier Anne Karen.
Christer tror også ungene får mye igjen, selv om de ikke nødvendigvis er så positive i utgangspunktet.
– Kommer vi oss ut på tur, blir PlayStation og iPaden glemt. De synes at det er kjekt å være på tur ute, koser seg og leker – og så er det veldig kjekt å komme hjem. Det er kontrastene som teller, sier han.
– Og da er det kanskje ikke så uvanlig at de får litt ipad-tid de også, fastslår Anne Karen.
- Padle!
Å bruke vannet er en vinner, ifølge paret.
– Vi hadde en kjempefin tur i fjor sommer, da vi padlet fra Snåsa til Sverige. Det var en skikkelig fin tur. Kano er et barnevennlig framkomstmiddel. Når du padler, så sitter den voksne bakerst og padler, da kan barna ta seg noen pauser underveis. Du kan ha små unger, store unger – det er ingen hindring, sier Anne Karen.
I tillegg får man plass til masse utstyr.
– Både Isak og Ylva var veldig positive til å dra på flere padleturer i framtida, sier hun.
God tur!
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
