«Det kjennes ut som at jeg skal dø. Hver gang. Hjertet hamrer, får ikke puste, må bare bort. Bare fordi jeg ser en mann i politiuniform. Pust inn, pust ut. Det er ikke farlig. Sånn ja. Det går bra. Husker du at det var du som lærte meg å puste sånn her?»
(Utdrag fra manuset til den premiereklare teaterforestillingen «Å leve videre»).
Neste høst begynner et nytt kull elever på ungdomsskolen. De er født i det alvorstunge året 2011, da 77 mennesker ble drept i terrorangrepet i regjeringskvartalet og på Utøya. De har dermed ingen egne minner om det som har blitt kalt «den mørkeste dagen i Norge etter krigen».
For at den nye generasjonen med ungdom skal få en dypere forståelse av det som skjedde, har dramatiker Nina Wester skrevet og regissert teaterstykket «Å leve videre», en monolog som tar utgangspunkt i og er inspirert av historien til søskenparet Hanne og Gunnar Linaker fra Bardu i Troms.
[ Jazz eller ikke? Helt nydelig er det uansett ]
For en av de 69 som ble drept på AUF-leiren i Tyrifjorden var 23 år gamle Gunnar, en humoristisk og engasjert fylkessekretær i Troms AUF. Som tilfellet var med flere andre søskenpar som var på Utøya den dagen, var det en som overlevde og en som ikke gjorde det. Hanne fikk leve, mens Gunnar døde på Ullevål sykehus av skuddskader dagen etter angrepet. Da hadde foreldrene rukket å komme ned til ham fra nord for å ta farvel.
Inspirert av Linaker
Søndag blir det lukket visning av stykket på Kloden teater på Økern for både Linaker-familien og andre inviterte, mens det blir urpremiere mandag. Senere håper Rimfrost produksjoner, som står bak stykket, at «Å leve videre» skal kunne vises for ungdom over hele landet i regi av Den kulturelle skolesekken.
– Stykket er inspirert av Hanne Linakers opplevelse på Utøya 22. juli, men først og fremst tar «Å leve videre» for seg livet etterpå, for både henne og de andre som overlevde. Det handler mye om at kroppen husker det du helst vil glemme, sier Wester til Dagsavisen når vi stikker innom en av prøvene på Kloden teater.
På scenen er det satt opp telt, for at det skal ligne teltleiren på Utøya. Der sitter skuespiller Christina Sleipnes på en stol og har pause, og gir samtidig med et smil uttrykk for at hun begynner å kjenne litt på premierenervene. Hun blir den eneste skuespilleren på scenen. Hun er den som framfører monologen og som bærer historien på sine skuldre.
– Det er med stor respekt og ærefrykt jeg har gått inn i dette arbeidet, sier Sleipnes, som er født i akkurat samme år som Hanne Linaker, i 1994.
– Dette er jo min generasjons historie. Jeg var ikke direkte berørt av terrorangrepet i 2011, og kjente ingen som var på Utøya. Men det gjør jeg i dag. Jeg tror de fleste i min generasjon kjenner noen som var der, eller som er berørt, sier hun til Dagsavisen.
[ Mektig imponerende Napoleon-film ]
Ikke for tett
Sammen med regissør Nina Wester har hun fått være med på tilpasse noen av replikkene i stykket slik at de blir mest mulig levende og muntlige. Wester er kjent for å lage hardtslående dokumentarteater, og tar gjerne utgangspunkt i virkeligheten og sanne historier. Hun har brukt mange timer det siste året på research og intervjuer med særlig Hanne Linaker og foreldrene hennes.
– Men jeg dikter også, sier Wester.
– Jeg ville rett og slett ikke gå for tett inn på privatlivet til Linaker-familien. Men historien deres lever i teksten, og de har fått lese gjennom manus underveis. Jeg må si jeg var veldig spent på reaksjonene deres, når de skulle lese igjennom, innrømmer hun.
[ Hat og mørke i nære relasjoner ]
– Mye som er likt
Hanne Linaker selv forteller at hun strigråt da hun leste deler av manuset, fordi hun kjente seg så godt igjen. Spesielt det som handlet om sorg og savn.
– Det er en del som er likt, og det er noen deler av forestillingen hvor Nina har vært opptatt av at det skal være mest mulig likt min opplevelse, særlig det som gjelder det som skjedde på Utøya. Men så er det andre deler hvor jeg kanskje ikke kjenner meg selv helt igjen. Jeg vet ikke om det fortsatt er med i manus, men det stemmer heller ikke at jeg drakk meg dritings på kirsebærvin, spøker Linaker i telefonen, og legger til at det er en både spesiell og «små-surrealistisk» følelse at hennes egne opplevelser skal formidles på en scene.
[ En levende hitparade i Oslo spektrum ]
Panikkreaksjoner
I dag er Hanne Linaker 29 år gammel, ferdig utdannet jurist og jobber som advokat i Harstad. Der sitter hun også i kommunestyret for Arbeiderpartiet, for i motsetning til jenta i teaterversjonen fikk hun ikke avsmak for politikk etter 22. juli. Med noen pauser har hun hele tiden vært politisk engasjert i de 12 årene som har gått siden hun kom hjem fra Utøya.
Hun får heller ikke panikkreaksjoner når hun ser en politimann i uniform, slik jenta i stykket får det, men hun kjenner overlevende som opplever dette. Massedrapsmannen Anders Behring Breivik var som kjent kledd som en politimann da han kom til Utøya med sine dødbringende våpen i en bag. Linaker så Breivik på avstand fra der hun gjemte seg alene i et søkk i skogen, og registrerte bare at han hadde mørke klær på.
Men hun hørte ham godt. Hun hørte skuddene, og hun hørte ham rope: «Alle på øya skal dø!».
Lyder som triggere
En replikk som kanskje kunne vært hennes egen i monologen, er: «Det kjennes ut som at jeg skal dø. Hver gang. Hjertet hamrer, får ikke puste, må bare bort». For også Hanne Linaker hjemsøkes fortsatt av panikkreaksjoner og symptomer på posttraumatisk stress når noe minner henne om Utøya 22. juli. Det kan være små, prosaiske ting som trigger stor redsel og angst.
– For meg er det lyder som trigger, sier hun.
– Det kan være lyder som kanskje andre tenker på som normal hverdagsstøy, som jeg må analysere. Som lyden av en brøytebil utenfor kontorvinduene. Hvis hjernen min identifiserer lyden som litt unormal, og jeg ikke helt skjønner hva det er med en gang, så kan det gi meg en panikkreaksjon, forteller hun.
– For ikke så lenge siden var jeg i Roma. Da hørte jeg et slags smell på utsida av hotellbygningen, det var et litt sånn drønn-aktig smell. Jeg tenkte ikke at jeg var i fare, men så er det som om hjernen min og kroppen min kobler seg fra hverandre. Jeg greide ikke helt å identifisere lyden eller årsaken til den, og da fikk jeg en ganske voldsom kroppslig reaksjon. Dette skjer altså 12 år etter at jeg lå og gjemte meg på Utøya og lyttet etter skudd, for å vite hvor gjerningsmannen var. Jeg lyttet også til lydene av skrik fra folk som ble skutt, forteller Linaker.
[ Robert Steen kommenterer «Makta» for første gang ]
Lyttet til skudd
Slik lå hun alene i skogen og lyttet i rundt tre timer, hele tiden med kroppen i full alarmberedskap. Hun anslår at hun hørte skytingen starte rundt klokken 17.20. Da rakk hun en kort prat med broren sin, Gunnar, som ropte at hun og alle bare måtte springe for livet. Hun sprang av gårde, og endte opp alene i et søkk i terrenget i skogen. Hun trakk hetta over hodet for å skjule det lyse håret sitt, og satte mobilen på lydløst.
– Klokken 17.32 ringte jeg til pappa og sa at jeg lå og gjemte meg i skogen. Så mistet jeg dekningen på telefonen, antakelig fordi det var minst 500 ungdommer som ringte etter hjelp. Da jeg fikk dekningen tilbake klokken 19.35, fikk jeg sendt en tekstmelding til pappa. Jeg tror at jeg ble funnet rundt klokka åtte.
Et trygt fjes
Det var en politimann fra Drammen som fant henne. Da var hun begynt å bli nedkjølt, og var plaget av hallusinasjoner og en følelse av bare å ville sove til alt var over. Nå var alt var over, gjerningsmannen var tatt, og han og hans team drev livreddende førstehjelp på en hardt skadet ung gutt som lå 10–15 meter unna henne. Hun hørte dem snakke, og ropte på hjelp. Politimannen, som het Geir, kom bort til henne, og tok av seg visiret slik at hun skulle få se vennlig, trygt fjes.
Senere ble hun og noen andre jenter tatt med ned til en båt, og det ble en diskusjon mellom politifolkene om de skulle ta med dem først, eller prioritere den hardt skadde gutten, som fortsatt pustet. De ble enige om å ta gutten først. Da de bar ham på båre forbi Hanne, fikk hun øye på en dragetatovering på den ene foten. Den kjente hun igjen. Det var storebroren hennes, Gunnar.
[ Storseriene som er basert på virkeligheten ]
Gikk i sjokk
Da hun forsto at broren var så hardt skadet, gikk hun fullstendig i sjokk.
– Jeg hylte og skrek og klarte ikke å formidle at det var broren min som ble tatt med i båten, forteller hun.
Han ble kjørt rett til Ullevål sykehus, hun endte opp på Sundvolden Hotell med de andre overlevende AUF-erne. Det var først da Linaker-familien vendte tilbake til øya i august, og politiet viste dem hvor Gunnar ble funnet, at Hanne forsto at han hadde ligget så nært henne, hardt skadd. Han pustet da han ble tatt av øya, og var den eneste av de omkomne som døde på sykehus etterpå.
– Dette syns jeg var veldig vanskelig. Jeg slet mye dårlig samvittighet i etterkant. Det var ti meter som skilte oss, og han døde mens jeg overlevde. Jeg har tenkt på om jeg kunne gjort noe for å redde ham. Det var jo ingenting jeg kunne gjort, jeg kunne risikert å bli drept hvis jeg ikke hadde blitt liggende. Likevel var det så brutalt at vi lå så nært hverandre.
[ Rekordoppslutning for «Makta» på NRK ]
Sorg og savn
De neste årene etter Utøya var preget av sorg, savn og terapi. Søskenparene på Utøya fikk nok et slags dobbelt traume: De skulle håndtere sine egne opplevelser, samtidig som de slet med sorgen over å miste en søster eller bror. De opplevde også å se egne foreldre sørge over den som ikke kom hjem.
– Den dobbeltheten i det har gjort at ting har tatt veldig lang tid. Jeg synes jo uten tvil at det tyngste har vært å miste Gunnar. Det tok flere år før jeg orket å snakke om ham i terapi, og det var fryktelig tungt å bearbeide egne traumer samtidig som de traumene var knyttet til veldig sterk sorg. De første årene brukte jeg på behandling for å bli stand til å ha et ok fungerende nivå. Jeg har brukt 20-årene mine på å bearbeide dette. Noen ganger synes jeg at det er urettferdig, at jeg skulle måtte bruke 20-årene mine på dette, sier Linaker, som fyller 30 år til neste år.
Hun fikk nylig advokatbevilling, og kom inn i kommunestyret i Harstad etter siste valg. Hun har også holdt foredrag om sine opplevelser for skoleklasser og folk i helsevesenet og i forsvaret.
– Det ser sikkert veldig glansbilde ut, det der, og det er sikkert fort gjort å tenke at det gikk jo veldig bra med meg til slutt. Men litt av poenget i Ninas teaterstykke er jo at dette, Utøya, alltid vil være med oss som overlevde. Ja, jeg har et godt liv, og på papiret ser alt bra ut, men jeg er sårbar. Jeg bærer med meg et traume som iblant gir meg reaksjoner, og jeg bærer med meg sorg og savn etter broren min hver dag.
[ Årets julekalender er et nytt eventyr fra «Snøfall» ]
– Kan bli ganske intenst
Hun både gruer og gleder seg til mandag, når hun skal se skuespiller Christina Sleipnes framføre «Å leve videre»-monologen på scenen.
– Jeg tror jeg må han viss distanse til det, fordi deler av det Nina skriver om sorg og ensomhet treffer meg så veldig. I enkelte tilfeller formidler hun følelsene mine bedre enn jeg har klart å formidle dem selv. Jeg tror det kan bli ganske intenst, sier Linaker, som er glad for at forestillingen skal vises for ungdommer som ikke har egne minner om 22. juli.
– Akkurat det synes jeg er veldig viktig. De kan nok ikke helt forstå hvordan det var for oss, men stykket kan bli starten på en samtale og på mer kunnskap. At dette stykket har ungdommer som målgruppe, var det som gjorde at jeg ønsket å bidra til prosjektet til Nina.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
