Dette er Dagsavisens Innfall-spalte. Spor av satire kan forekomme.
Hvordan vil vi selv bli husket når vi en dag forlater denne kloden? Hva blir vårt ettermæle? Det er særlig politikere som er opptatt av ettermæle. De er opptatt av hva de har fått til, at de får skryt for det de har fått til, og de er opptatt av hva de har sagt av kloke og bevingede ord i offentligheten.
Jeg tror nok for eksempel at Martin Luther King ville vært ganske smigret om han hadde visst at folk fortsatt går rundt og husker hans «I have a dream»-tale som han holdt fra trappene foran Lincolnmonumentet i Washington i 1963: «Jeg har en drøm at mine fire små barn en dag vil leve i en nasjon hvor de ikke vil bli bedømt for sin hudfarge, men av innholdet i deres karakter!» Talen blir fortsatt hyllet som et retorisk mesterverk, 60 år senere.
[ Åtte råd til Jonas. Og til VIF ]
Noe sier meg at Oslos tidligere byrådsleder Raymond Johansen helst ikke vil bli husket for disse sitatene, som han kom med til NRK om sin etterlønn: «Du stiller meg spørsmål om jeg, etter åtte år som byrådsleder, bør få penger... fy faen. Fy faen. Det er frekt. Et uanstendig spørsmål». Johansen vil nok heller bli husket som den sterke, trygge lederen som loset Oslo gjennom pandemien, og som forsvarte Oslo mot provoserende angrep fra Molde.
For tidligere Molde-ordfører Torgeir Dahl vil nok for alltid bli husket som mannen som «ikke var imponert» over Oslos befolkning under pandemien. Dahl var sur fordi Oslo ønsket flere vaksiner, og mente dessuten at «innbyggerne ikke klarer å følge reglene», til Raymond Johansens og oslofolks store vrede.
Slik tror jeg også at Høyre-leder Erna Solberg helst vil bli husket som «den sterke, trygge statsministeren som loset Norge trygt gjennom pandemien», og ikke som dama som lovet å skaffe «barnevakt» til ektemannen slik at han ikke handler aksjer hvis hun blir statsminister. «Vi må ha en måte å sikre at det ikke er bevegelse på hans VPS-konto», som hun sa det til Dagbladet tidligere i høst.
[ Jeg var nesten ikke født en gang ]
Nei, vi kan ikke alle være Martin Luther King. Og når jeg tenker på alt det vi i dag lirer av oss på Facebook og andre sosiale medier, så er jeg alvorlig bekymret for mitt eget ettermæle. Jeg rødmer nesten når jeg får opp såkalte «minner» på Facebook, og ser alt det idiotiske jeg skrev i de sosiale medienes barndom, sånn rundt 2008-2009. Jeg la ut om trikketuren hjem og hva jeg hadde hatt til middag, informasjon som umulig kunne interessere en levende sjel. Spesielt flau er jeg over en post. Jeg var tydeligvis forkjølet, og skrev på Facebook: «I dag vil jeg rette en varm takk til han som oppfant nesesprayen». Men om noen i fremtiden spør meg om jeg virkelig skrev noe så dumt, så kommer jeg til å svare: «Fy faen, for et frekt og uanstendig spørsmål».
[ Det kommer fixa sej tillslut, Enga ]
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
