Britney-boka: En skrekkhistorie om livet i rampelyset

Lekkasjene har formelig drysset fra Britney Spears’ brennferske biografi «The Woman in Me», der hun forteller om veien til berømmelse og hennes forsøk på å unnslippe vergemålet som lenge styrte livet hennes. Lenge før publisering, uttalte Spears selv på sin Instgram-konto at arbeidet med boka har krevd hardt arbeid og mye terapi. For, helt siden Britney Spears danset inn i vår bevissthet som en Lolita-stylet popsensasjon med musefletter og skoleuniform i 1998 er hun blitt gjenstand for spekulativ markedsføring, og oppmerksomhet som har vekslet mellom beundring og shaming.

– Behandlingen av Britney Spears? Det er vanskelig å vite hvor man skal begynne for det er så mye, sier Marta Breen, journalist og forfatter av blant annet bøkene «Piker, vin og sang: 50 år med jenter i norsk rock og pop», «Om muser og menn» og «Radka Toneff – hennes korte liv og store stemme».

– Det ble mye snakk om måten Britney Spears ble markedsført og omtalt på etter dokumentarfilmen «Framing Britney Spears» som kom for noen år siden, der du virkelig blir oppmerksom på hvor mye verden har forandret seg siden 1999. Det tror jeg har vært øyeåpner for oss alle, både når det gjelder Britney, men også andre historier om kvinner i offentligheten, som for eksempel behandlingen av Amy Winehouse og Monica Lewinsky. Når vi ser disse historiene retrospektivt er det nesten overveldende hvor mye som ble akseptert når det gjelder måten spesielt kvinner ble omtalt på, sier Marta Breen.

[ Bjarne Melgaard slår tilbake, og det med en friskhet som feier all tvil til side. ]

Kropp og pop

11. juli trykket magasinet PEOPLE omslagsbildet til boken, som viser et svart-hvitt-foto av Spears fra 2001 der hun poserer i sølvfargede bukser og en hårfrisyren fra «I’m a Slave 4 U»-tiden. Bildet er tatt av den legendariske fotografen Herb Ritts. Både People Magazine og New York Times har lekket diverse godbiter fra boka som har gått viralt.

Britney Spears karriere startet tidlig. Og hun merket tidlig hvor påtrengende journalister kunne være. Som 10-åring var hun med i programmet «Star Search», der den godt voksne programlederen Ed McMahon spurte henne om hun hadde kjæreste. Da hun svarte at hun ikke hadde det, fordi gutter var slemme, svarte McMahon: – Jeg er ikke slem! Hva med meg? Britney skriver også at hun tok seg sammen helt til hun forlot scenen, men brast i gråt etterpå fordi hele opptrinnet var så flaut og ekkelt.

– Jeg husker godt noen av scenene fra dokumentaren The Framing of Britney Spears hvor hun blir spurt om kropp og pupper og en ekkel gammel fyr som kommer med noen særdeles sexistiske vitser, sier Marta Breen.

Britney skriver også at hun, etter å ha vært med i Mikke Mus-klubben, ønsket å reise hjem og leve et vanlig liv sammen med venner hjemme i Kentwood i Los Angeles, helt til Larry Rudolph, en advokat som moren møtte på audition, foreslo at hun skulle spille inn en demo. Det resulterte i at hun fikk platekontrakt som 15-åring, og Rudolph ble hennes mangeårige manager. Snart gikk hun fra å være en tenåring som opptrådte på kjøpesentre til å bli en 16 år gammel popprinsesse med den Max Martin-produserte hitlåten: «Baby One More Time» i 1998.

Med Britney virker det som om den tidlige karrieren ble farget av den rådende tidsånden, med nittitallets lad-kultur og seksualisering av kvinner i media.

—  Marta Breen, forfatter

Marta Breen er enig at det er ungt, men tror ikke livet til veldig unge popstjerner nødvendigvis behøver å utvikle seg så negativt som i dette tilfellet.

– I dag har ser mange unge artister som opplever at de har mye større kontroll over sitt eget image, og hvor ting virker mer på stell. Med Britney virker det som om den tidlige karrieren ble farget av den rådende tidsånden, med nittitallets lad-kultur og seksualisering av kvinner i media. Og i hendene på et særdeles kynisk management bar det av sted helt ute av kontroll for Britney selv, sier Marta Breen.

Fra søt til syndig

Amerikas nye pop-prinsesse dro snart på turné med boybandet ‘N Sync, og hadde en høyprofilert romanse med Justin Timberlake. Ifølge People Magazine skriver hun at hun ikke kunne unngå å legge merke til at programlederne i talkshowene stilte Timberlake andre typer spørsmål enn hun selv fikk, og at det var mye fokus på puppene hennes og hvorvidt hun hadde silikon eller ikke. Presset ble bare større etter hvert som hun ble fast inventar på MTV, og den offentlige kritikken førte til slutt til at hun begynte å ta Prozac. Hun forteller også åpent ut om kjærlighetssorgen etter bruddet med Justin Timberlake, at hun tok abort. var helt knust og fantaserte om å slutte i showbusiness. Hun skriver om Timberlakes video Cry me a River: «videoen viser at en kvinne som ser ut som meg er utro mot ham, og han vandrer trist rundt i regnet» og: «Jeg ble fremstilt som en hore som hadde knust hjertet til Amerikas gullgutt, mens jeg egentlig nærmest lå i koma i Louisiana, og han løp lykkelig rundt i Hollywood.»

Iherdige paparazzi forfulgte Britney Spears overalt og var ekstra heldige om de fanget opp eventuelle feiltrinn på bilder – slike scoop ble spredt vidt og bredt. Det virket som om alle – kristne grupper, debattanter og mediepersonligheter følte at de hadde rett til å uttale seg om Britneys liv og kalle henne «uansvarlig», «white thrash» og et «dårlig forbilde». I boka forteller hun at hun brukte ADHD-medisinen Adderall, som gjorde henne ruset når hun var deprimert, om fødselsdepresjoner, enda mer kroppsfokus, og sammenbruddet da hun barberte hodet.

[ – Jeg har vært lavtlønna mens kjeden har tjent milliarder ]

– Rus er det et av mange områdene hvor man opplever en dobbeltmoral. For en mannlig artist kan det å være rusa være en del av rock-imaget som absolutt ikke er spesielt ødeleggende, snarere kanskje tvert imot. Men for en kvinnelig artist blir det fort en tragedie som virker mye større, ikke minst hvis vedkommende også er mor, sier Marta Breen.

Det samme gjelder dekningen av folks psykiske helse. Der mener Breen media har endret seg radikalt.

– Da Britney fikk det store, gjennomdokumenterte sammenbruddet og barberte av seg håret ble hun nærmest sett på som latterlig. Det var en sladdernyhet som folk koste seg med, og bladene trykket nærbilder av det som må ha vært ett av hennes aller verste øyeblikk i livet, bilder som ble slått opp absolutt overalt. I dag ville en sånn hendelse blitt behandlet helt annerledes, der har nok media blitt mer modne enn for 20 år siden. Man har fått mer empati og forståelse, sier Marta Breen.

Rus er det et av mange områdene hvor man opplever en dobbeltmoral.

—  Marta Breen

Lolita og hore

På nettstedet Salon skriver sosiologen Bernadette Barton i essayet «Britney Spears – en skrekkhistorie om pornofisering» at artisten, spesielt tidlig i karrieren, ble offer for et kulturelt bedrageri som manipulerer jenter og kvinner til å være opptatt av det mannlige blikket forkledd som frigjøring.

«Pornofiseringen selger seg selv til jenter og kvinner ved hjelp av en retorikk om sexpositivitet og empowerment. «Se så fri du er til å uttrykke din indre pornostjerne og være sexy.» Dette narrativet setter feilaktig likhetstegn mellom kommersialisert seksualisering og frihet. En kvinne kan for eksempel føle seg sterk og sexy i en utringet kjole, men stoltheten og gleden over å vise seg fram, kan fort bli en kilde til smerte og frykt når noen kaller henne en «feit hore» eller «et hull ingen vil knulle». En kvinnes følelse av makt forsvinner når menn blir truet av, sjalu på, frustrert over eller lei av at kvinnen objektiverer seg selv for å få deres anerkjennelse, og derfor kaller henne «ludder» og «dårlig mor» og ødelegger henne.»

Marta Breen er enig i at for 20 år siden var det feministiske, kritiske blikket upopulært.

– På nittitallet var det en rådende lads-kultur som gjorde at det å være feminist ikke hadde særlig høy kulhetsfaktor, sier Marta Breen.

– Å kritisere seksualiserte bilder var upopulært og kun forbundet med det man kalte sure gammelfeminister, sier Marta Breen, som var med å relansere feminismen for ungdom i 1999 med antologien «Råtekst». Hun tror neppe videoen til «Baby One More Time» hadde fått passere uten kritikk i dag, og at vi har fått et større begrepsapparat som gjør folk mer oppmerksomme på kjønnsdiskriminerende seksualisering og uakseptabelt kroppsfokus i media.

Dette har endret seg, og i følge Breen er det mye takk være kvinnene selv.

– Vi har vært igjennom en viktig fase, særlig fra 2017 med #metoo og lignende bevegelser, hvor vår felles bevissthet, samfunnets bevissthet rundt disse spørsmålene har gjort et kjempebyks. Det gjør jo også at vi sitter igjen med litt vond smak i munnen, særlig for disse damene. Og Britney er definitivt en del av det, sier Breen som i flere år var magasinjournalist hos Aller Norge.

[ – Det skytes ganske mye, og det er fremdeles veldig mange døde og betydelige tap på begge sider.  ]

– Jeg husker godt hvordan sladderbladene på nittitallet og begynnelsen av 2000-tallet kontinuerlig skrev om hvem som hadde lagt på seg og slanket seg. Nå er det fremdeles sånn i visse, særlig engelske blader, men her hjemme er det blitt bedre. Og det er takket være de mange kvinner som har stått fram og snakket om hvor skadelig denne typen av oppmerksomhet er, sier Marta Breen. Og viser fram et gammelt eksempel fra Se og Hør som hun har brukt i sine foredrag.

– På klippet fra 2007 står det: «Ukul med magebul. Superstjernen sjokkerte en hel verden da hun blottet sin ekstreme bulemage under fjorårets MTV Awards». Og på et klipp fra 2008 står det at hun går opp og ned i vekt: «Gimme more – Det kan virke som om sensasjonen Spears alltid vil ha mer mat. Stjernens monsterlår vitner om usunne matvaner». Så er det et bilde av henne der hun ser tynnere ut: «Plutselig tynn: For tiden er Britney tilbake i god fysisk form.» Sånn har bladene holdt på, og for 10–15 år siden fikk det passere, sier Marta Breen.

Umyndiggjøring

Og, så var det farens formynderi, da. Det minner om en historie fra middelalderen: I begynnelsen av 2008 ble faren til Britney Spears utnevnt til formynder og styrte både økonomien og privatlivet til sin berømte datter, en ordning som varte i ulike former fram til 2021. Selv da Britney Spears selv vendte tilbake til jobben som entertainer, ble alt hun foretok seg overvåket, inkludert hvem hun kunne date eller tilbringe tid med. Ifølge People Magazine skriver hun i den nye boka:

«Faren min sa at hvis jeg ikke gikk, måtte jeg gå til retten, og jeg ville bli flau», skriver Spears, og legger til at han truet med å få henne til å se ut som en idiot.

«Jeg var for syk til å velge min egen kjæreste, men likevel frisk nok til å være med i sitcoms og morgenshow og opptre for tusenvis av mennesker i en annen del av verden hver uke» og at faren sa: «Det er jeg som er Britney Spears nå.»

«Fra da av begynte jeg å tro at han så på meg som en person som ikke var satt på jorden av noen annen grunn enn for å hjelpe dem med pengestrømmen.» skriver Britney i boka.

I tillegg til at hun ble foreskrevet litium på institusjonen, fikk bare lov til å se på TV i en time før hun skulle legge seg klokken 21.

«De holdt meg innelåst mot min vilje i flere måneder. Jeg kunne ikke gå ut. Jeg kunne ikke kjøre bil. Jeg måtte gi blod hver uke. Jeg kunne ikke ta et bad på tomannshånd. Jeg kunne ikke lukke døren til rommet mitt.» skriver hun.

Selv om Spears med jevne mellomrom hadde protestert mot vergemålet bak lukkede dører uten å lykkes, sporet hun muligheten til å slippe fri mot slutten av 2018, da hun ble tvunget til å gjennomgå ytterligere evalueringer av sin mentale helse og deretter tilbringe mer enn tre måneder på avvenning. I løpet av de 13 årene Britney Spears’ liv og karriere var strengt underlagt et vergemål, kom det til et punkt da hun ga opp å kjempe mot det.

«Å føle at man aldri er god nok, er en knuser sjelen til et barn. Han hadde trommet det budskapet inn i meg som liten jente, og selv etter at jeg hadde oppnådd så mye, fortsatte han å gjøre det mot meg.» skriver Britney Spears i boka som kommer for salg tirsdag.

[ Vektere må ofte gjøre politiets jobb. ]

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen