---
HVEM: Lisa Esohel Knudsen (26)
HVA: Nestleder i Minotenk
HVORFOR: Har skrevet boka «Woke: Kulturkrig, kansellering og identitetspolitikk»
---
Yo! Er du woke?
– Når du stiller det spørsmålet må jeg alltid spørre hva du legger i begrepet.
Er ikke det selve debatten? Hva vi legger i det begrepet?
– Jo, det er jo en stor del av det. Det er bekymringsverdig at et begrep som har røtter i kampen mot rasisme og diskriminering, mobiliserer til såpass sterk motstand.
Så, hva blir svaret ditt?
– I den opprinnelige definisjonen av woke, som handler om å være årvåken overfor rasisme og diskriminering, så er jeg jo det. Men å være antirasist er jo ikke noe nytt. I de siste årene er det blitt lagt til mer i woke-begrepet. Det man ser på som farlig bruk av identitetspolitikk og kanselleringskultur. Det er ikke det jeg er opptatt av som antirasist.
Kan det være rettferdige kamper iblant blir lite konkrete? At man tar opp idealistiske spørsmål, som handler om ord og følelser i stedet for mer materielle og konkrete ting?
– Det synes jeg er et av de bedre argumentene mot woke. Der kan vi komme inn på konstruktive debatter. Men organisasjonen jeg jobber for, Minotenk, vi sitter mye i møter med politiet. Der diskuterer vi hvilke konkrete tiltak som kan forbedre møtet mellom minoritetsungdom og politiet. Kvitteringsordning, og andre ting. Men mediene er mest interessert i å ringe og høre om vi synes «Jungeltelegrafen» er belastende.
Hvordan kan vi diskutere de ekte tingene, i stedet for bare begrepet?
– Vi kan være litt mer spesifikke. Når du sier overreaksjon, hvilke eksempler tenker du på? Hvis du har en mening: «Jeg synes ikke at komikere som bruker rasisme i vitsene sine skal få negative reaksjoner på det», så er jo det legitimt. Men da må du komme med argumenter. Det blir mye enklere å si at «woke har gått for langt og truer all humor».
[ Ole Martin Hafsmo har laget «Skitbyen», en podkastdokumentar om fattigdom og sin egen mor ]
Det var lettere å være dårlig humorist før?
– Ja. Men det er mer nærliggende å skylde på sosiale media. Det har blitt enklere å komme med kritikk. Hets. Ønske om boikott. Du kan være toppblogger og legge ut bilde av vekten din med et uhell og ende opp med å bli utestengt av Insta fordi du har blitt rapportert så mange ganger.
Klassekamp eller identitetskamp? Er det et rimelig skille?
– Jeg er litt usikker på om det skillet er så tydelig som det blir framstilt som. Identitetspolitikk er jo ikke et mål i seg sjøl. Det er et verktøy, og ofte en inngang i politisk kamp. Man har erfaring med undertrykking basert på en av flere identiteter. Så blir man politisk gjennom politisk engasjement. Sånn har vi jo sett det i arbeiderbevegelsen også. Folk har arbeiderklasseidentitet og blitt tråkket på, og så kjempet til seg rettigheter.
Apropos bakgrunn, hvordan kom du inn i dette?
– Jeg er vokst opp med en alenemor i Bergen som tilhørte arbeiderklassen, med besteforeldre som var arbeidere. Så jeg har klasseperspektivet veldig med meg. Men så har også min oppvekst vært preget av at jeg har far fra Nigeria, og mørkere hud enn de fleste i Norge. Motstanden jeg har møtt på bakgrunn av det har vært viktig for meg. Jeg var klar over at jeg var brun før jeg ble klar over at jeg var arbeiderklasse.
Nå, noen faste spørsmål: Hvilken bok har betydd mest for deg?
– Edward Said sin bok orientalisme. Det var en bok jeg leste på videregående i Swaziland eller Eswatini som det heter nå. Der lærte jeg om afrikansk historie for første gang, før kolonitida. Den boken ble veldig viktig for meg.
Hva gjør du når du skeier ut?
– Ser masse realityserier. Særlig Real Housewives. Beverly Hills, New York, Orange Country, Salt Lake City. Reality-TV er faktisk veldig … antropologisk interessant.
Er det ikke det de vil ha oss til å tro?
– Jo da, og mye er skripta. De vil lage drama. Men mellom alt dramaet og alle intrigene, så er det jo mennesker som oppfører seg som mennesker gjør. Apropos normer og regler og utfrysing og sanksjoner. Og så er det mye som bare er gøy å følge med på. Veldig rike damer som sier og gjør dumme ting.
Er det noe du angrer på? Har du gått for langt i å påpeke undertrykking, for eksempel?
– Haha, nei, jeg, jeg er egentlig veldig forsiktig med sånne ting.
Du lager ikke bråk hvis noen har sagt noe ugreit?
– Nei, med mindre jeg er utrolig sikker på at jeg kan backe det opp, og det er en maktperson. Jeg er veldig lite kanselleringsglad.
Hva med motsatt? angrer du på noen gang du burde sagt fra men ikke gjorde det?
– Ja, det kan hende. Det tror jeg ganske mange kan føle på.
Helt til slutt: Hvem ville du helst stått fast i heisen med?
– Kanskje Gro Harlem Brundtland? Hun har stått i noen kamper, tror jeg.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
[ Hasti Hamidi: Hun krenket en benk ]
