– Bjørnar Skjæran var en av de siste i regjeringen med arbeider- og distriktsbakgrunn og viste seg lojal da han i vår trådte til side som nestleder for å slippe til yngre krefter, sier Hans Olav Lahlum, og sikter til at Tonje Brenna og Jan Christian Vestre ble valgt til nestleder under Aps landsmøte i mai.
– Derfor trodde jeg det skulle mye til for at Skjæran mistet posten som fiskeriminister også, sier Lahlum til Dagsavisen.
Som Dagsavisen skrev mandag, reagerte flere i Nordland Arbeiderparti på at Skjæran ble byttet ut med Cecilie Myrseth. Skjæran skal, i likhet med de andre statsrådene som måtte gå mandag, ha ønsket å fortsette.
Lahlum mener ellers at Jonas Gahr Støre er en statsminister som ikke er helt som andre statsministre i Ap-historien.
Skiller seg ut
Ved siden av å være SV-politiker, sjakkekspert og krimforfatter er Lahlum også utdannet historiker som blant annet har skrevet hovedoppgave om personskifter og statsrådsvalg i Arbeiderpartiet i perioden 1945–1975. Oppgaven kom senere ut i bokform («Noen av oss har snakket sammen»), og Lahlum har også skrevet en rekke bøker om kjente lederskikkelser i Ap, som Haakon Lie og Reiulf Steen. Han mener generelt at Jonas Gahr Støre skiller seg ut i måten han velger sine statsråder på, ut fra det han vet om tidligere Ap-statsministre og deres valg av statsråder.
– Støre er en strategisk tenker. Det er uvanlig at en statsminister på 60 pluss satser så kraftig på fornying, foryngelse og rekruttering av nye talenter, sier Lahlum.
For mens Bjørnar Skjæran (57), Anniken Huitfeldt (53) og Marte Mjøs Persen (48) mandag måtte gå ut av regjeringen, av ulike grunner, hentet Støre i stedet inn «ungsauer» som Andreas Bjelland Eriksen (31), Kari Nessa Nordtun (37), Karianne Tung (39) og Cecilie Myrseth (39).
[ Det har blitt for mange broilere i regjeringen ]
– Svært bevisst
Lahlum mener Støre er en statsminister som er svært bevisst på det han gjør, også når han velger statsråder. Han gjør egentlig det motsatte av statsministre på 60 pluss pleier å gjøre, mener Lahlum.
– Statsministre på 60 pluss er gjerne tilbakeskuende og velger folk de kjenner fra før. Einar Gerhardsen hadde på sine eldre dager en tendens til å velge statsråder fra sin egen generasjon, solide og trygge folk som han stolte på, sier Lahlum til Dagsavisen.
– Trygve Bratteli hadde samme tendens, men tok i alle fall inn den unge Gro Harlem Brundtland, da! Jeg oppfatter heller ikke Odvar Nordli som en veldig stor strateg på nye talenter. Jens Stoltenberg er kanskje ikke den statsministeren som er det markerte eksemplet på denne tendensen til å velge det «gamle og trygge», men også han hentet inn gamle travere i andre del av sin statsministerperiode, som Grete Faremo og Sigbjørn Johnsen i sine regjeringer, sier Lahlum, som altså mener Støre skiller seg ut.
– Det var sikkert ubehagelig å be de «gamle» statsrådene om å gå, men Støre viser med dette at han tenker lenger fram. Han virker svært bevisst på at han selv tilhører den eldre generasjonen i partiet, og at han som statsminister har en forpliktelse til å sørge for etterveksten, sier Lahlum til Dagsavisen.
[ Huitfeldt måtte gå - Støre avviser maktkamp ]
Gammelt gruff
Aftenpostens politiske redaktør Kjetil Alstadheim, som nylig har kommet med bok om Jonas Gahr Støre, peker i sin kommentar til regjeringsrokaden på mye av det samme som Lahlum: Jonas Gahr Støre har satset på ettervekst og «en stor fornyelse». I tillegg vil han gjerne legge pendlerboligsaker, habilitetssaker og annet «gammelt gruff» bak seg, mener redaktøren.
«Fornyer, forynger og fornærmer» er tittelen på kommentaren, der Alstadheim skriver: «Erfaring er viktig. Samtidig har partier i regjering behov for å løfte fram nye talenter. Balansen er ikke helt enkel. Et problem for Ap etter Jens Stoltenbergs åtte år med rødgrønn regjering var at for få nye ble dyrket fram. Han hentet inn veteranene Sigbjørn Johnsen og Grete Faremo, men de var jo ikke noe å flyte videre på for partiet etter at regjeringen gikk av».
[ Her mottar hun nøkkelkortet ]
Ikke så opptatt av kvinner
Hans Olav Lahlum mener at det Støre har til felles med Gerhardsen, er at det fortsatt er slik at det er engere krets, statsministeren og partiledelsen, som velger statsråder. Spesielt Gerhardsen var egenrådig da han valgte ut sine statsråder.
– Statsrådvalg er gjerne ikke et resultat av en bred prosess i partiet. Samtidig er det nok flere folk involvert nå, det viser de mange lekkasjene. Slikt skjedde nesten ikke før, sier Lahlum, som altså har god oversikt over tidligere Ap-statsministre og deres valg av statsråder.
Også en statsminister som Einar Gerhardsen tok hensyn til geografi og alder på 1950- og 1960-tallet, men han var på den tiden ikke så opptatt av at kvinner måtte med i regjering. Det flerkulturelle var heller ikke viktig den gangen, mens LOs synspunkter nok var viktigere enn i dag, mener Lahlum.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
