Nyheter

Til Polen eller konsentrasjonsleir hjemme?

Initiativet til å ta opp spørsmålet om å opprette konsentrasjonsleir for romanifolk/tatere i Norge under andre verdenskrig kom fra en ivrig sosialfullmektig fra Oslo fattigvesen, Frithjof Krag.

Ludvig Karlsen (i midten) med sin familie står oppstilt utenfor huset

Våren 1943 tok Frithjof Krag i Oslo fattigvesen til orde for å internere alle landets «omstreifere». I brev til Sikkerhetspolitiet skrev han at målet var å samle alle, for så å sende dem ut av landet. Krag hadde allerede bedt om permisjon fra Fattigvesenet for selv å få ta aktiv del i «denne utrenskningsprosess mot tatrene». Han mente han ville være uvurderlig ettersom han kjente romanispråket og reisendes levesett, og lovet å lage en liste over slektsnavn «Stor-Johansfolket, Sensmofolket, Trondhjemerne, Ludvigsguttene, Rosen (Rossfamilien), Brunene (fra Toten)».

Gjennom den private stiftelsen Norsk Misjon Blant Hjemløse var allerede flere tusen romanifolk/tatere registrert og utsatt for en aktiv assimileringspolitikk siden 1897. NS-myndighetene roste Misjonen for deres innsats, men ville ha hardere tiltak. 16. desember 1942 ga SS-leder Heinrich Himmler ordre om å deportere «sigøynere» til Auschwitz-Birkenau. 23. mars 1943 gjaldt ordren også de okkuperte landene. Det norske NS-regimet planla aksjon mot det de kalte «taterplagen» likevel uten samarbeid med de tyske myndighetene.

Like etter at de siste norske jødene ble deportert til Auschwitz i februar 1943 foreslo Politidepartementet å innføre en lov om registrering av «alle personer med sigøynerblod samt andre personer som streifer om på sigøynervis». Sikkerhetspolitiet tok nå til orde for «å samle alle sigøynere og omstreifere og få dem eksportert til Polen», men var forberedt på «å løse problemet innenlands». Frithjof Krag tegnet utkast til en interneringsleir, men ville diskutere hva som skulle skje med de som hadde blandet opphav: «hva med 1/2 og 1/4 tatrene? Sålenge 1/2 og 1/4 jødene ikke er eksportert kan en vel ikke forsvare å sende delvis-tatrene ut av landet heller?»

Ministerpresident Vidkun Quisling skrev i juni 1943 til justisminister Sverre Riisnæs at det nå var «all grunn til å ta opp taterspørsmålet i hele sin bredde, også ut fra et rasehygienisk synspunkt». Nå ble det fart på saken og i slutten av måneden kom forslag om en lov om registrering av «omstreiferne». I juli ga Quisling tilslutning til å opprette en særskilt bevoktet arbeidsleir, for alle «omstreifere av taterblod». Hester og husbåter skulle inndras, en «rasemessig» undersøkelse skulle gjennomføres og «fanter med forbrytersk arvestoff» skulle steriliseres. Dette var bare starten. Målet var, ifølge politiminister i NS-regjeringen, Jonas Lie, «å få en endelig løsning av taterplagen, slik at man blir kvitt dette spørsmålet og får det løst, omtrent slik som jødespørsmålet er blitt det».

I oktober var Krags planer om «Interneringsleir romanisæler (tater) og vaneforbrytere» ferdig. Leiren skulle ha kapasitet til 300 familier, inkludert 1200 barn, og driften finansieres av tvangsarbeidet. Høsten 1944 trappet NS-myndighetene opp planene. En komité med representanter fra politidepartementet, innenriksdepartementet og sosialdepartementet la fram to lovutkast, et om «visse bestemmelser om omstreifere» og ett om endring i «lov om vern av folkeætten». Siste påtegning i saksdokumentene ble gjort 10. mars 1945. Politidepartementet ventet på klarsignal fra Innenriksministeriet til å starte interneringen.

Mange romanifolk rømte til Sverige under dramatiske omstendigheter under andre verdenskrig. En av dem var sju år gamle Ludvig Karlsen, senere grunnlegger av Evangeliesenteret. Familien bodde på Movatn i Aker og senere Gardermoen før de måtte flykte i desember 1943. Flere ble satt på Grini eller arrestert i en rassia i Trøndelag sommeren 1943 og sendt til arbeidsleirer i Nordland. Men tiden sprang fra nazistmyndighetene, og «den endelige løsningen» for romanifolk ble aldri fullført før frigjøringen i mai 1945.

Legitimasjonskortet til Fritjof Krag. Med stempler fra politiet. Datert 19.09.1994


Karl Johans gate under okkupasjonen
Tegning som viser forslag til interneringsleir
Østbanehallen med naziflagg under okkupasjonen.
Avisutklipp med tittelen "Omstreiferproblemet må no løses!"

Kilder

Fritt Folk 5.3.1943 og 23.3.1943

Johanne Bergkvist og Kai-Samuel Vigardt, «en endelig løsning på taterplagen». Oslo fattigvesen og rasehygiene under 2. verdenskrig. Tobias 2012, Oslo byarkiv

Per Haave (2006): «NS-regimets ‘taterpolitikk’ – en minoritetspolitikk i utakt?», Per Ole Johansen (red.). På siden av rettsoppgjøret, Unipub forlag

Per Haave «Taterspørsmålet» under hakekorset NS-regimets planlagte løsning og taternes/romanifolkets krigshistorie, NOU 2015:7 Assimilering og motstand, vedlegg 21

Oslo byarkiv, Granskingskommisjonen Oslo kommune, Personmapper og kartotekkort 1945–1946

Riksarkivet, Norsk Misjon Blant Hjemløse, Diverse omstreifere og sigøynere

Riksarkivet, Flyktningekontoret, Kjesäterkartoteket


Mer fra Dagsavisen