---
Hvem: Tarjei Strøm (44)
Hva: Musiker og programleder
Hvorfor: Leder årets TV-aksjon fra Grieghallen i Bergen 22. oktober
---
Du skal lede TV-aksjonen, som sendes fra første gang fra Bergen i år?
– Ja, det er stas. Det viser at hvis man bare er standhaftig og blir boende i Bergen lenge nok, så kommer TV-aksjonen hit til slutt. TV-aksjonen er en kjempeinstitusjon både for TV og veldedighet så det er veldig kjekt, altså.
Tema er barn i krig og konflikt. Hvilke land samles det inn penger til?
– Det er litt forskjellig. Ukraina, Kongo, Syria, Bangladesh blant annet. Og til oppfølging av flyktninger her i Norge også.
Jeg har hørt at det er ekstra mange spennende auksjonsobjekter i år. Kan du røpe noen godbiter?
– Det mest ekstravagante jeg kan komme på må være en motorsykkel som ble krasjet av Tom Cruise i «Mission Impossible». Så ja, det er noe for enhver smak.
[ The Rolling Stones har laget en rekke av de fineste platene som finnes ]
Til noe helt annet: Om jeg sier ord som parabolantenne, Movie Box og Sky Channel til deg, hva sier du da?
– Det er blant de aller beste ordene du kan si til meg. Jeg har aldri snakket med en psykolog om dette men jeg er helt besatt av åttitallet, verdenshistoriens beste tiår. Det er nok fordi jeg levde min beste barndom på åttitallet. Kanskje nettopp derfor føles det bra å kunne bidra til å støtte barn og unge som ikke har det så bra.
Du samler på åttitallsting har jeg hørt?
– Ja, hjemme i huset vårt har jeg et rom mellom stua og kjøkkenet som er dekket fra gulvet til tak med åttitallsting. Det ligner på en lekebutikk jeg kunne drømt meg bort i som barn, og kompromisset for at jeg får lov å ha det, er at også barna våre har lov til å leke der, og at det liksom er kontoret mitt. Der har jeg wrestlingfigurer, actionfigurer, åttitallsgodteri og alle ting jeg elsket som guttunge. Når jeg går inn dit for å jobbe blir jeg som en 12 år gammel guttunge som jobber med voksenting for NRK. En perfekt kombo.
Det minner meg om Tom Hanks i filmen «Big» fra 1988, der han spiller en guttunge som befinner seg i en voksen manns kropp.
– Ja! Shit, nå tror jeg nesten jeg må se den filmen om igjen, fordi det er en veldig god beskrivelse. Jeg har innredet hjemmekontoret mitt med åttitallsobjekter som wrestlingfigurer, åttitallsgodteri og alle ting jeg elsket som guttunge.
Tror du de som var unge på åttitallet ble ekstra glade i populærkultur?
– Det er mulig. Fram til da var det så lite som hadde vært tilgjengelig, og var det noe popkulturelt var interessert i måtte du fortsatt leite det opp, søke det fram, låne det på video. Så det traff nok vår generasjon veldig sterkt. Det føltes eksklusivt. Nå derimot, kan du bade i hva du vil, fordype deg i hva som helst, sitte en hel dag på YouTube og få det inn gratis. Men jeg tror vår generasjon har måttet ofre mye for populærkulturen og derfor stikker det litt dypere, kanskje.
Takk og lov ble det vist Disney-filmer til jul på svensk TV.
– Ja, frihetsfølelsen ved å komme hjem og skru på TV etter skolen – da så vi «Trim for eldre» eller hva det måtte være. Det var rett og slett eksotisk bare at det var noe på dag-TV. Ellers så vi absolutt alt som ble sendt på TV, timelange sendinger med TV-aksjonen, og var du heldig kunne TNT dukke opp på «Spellemannprisen».
Stemmer det at du og kompisene dine som guttunger pleide å ringte tilfeldige telefonnumre til USA i håp om å få tak i gutta i bandet Kiss?
– Ja. Det gjorde vi. Det er litt vittig, for i dag er alt og alle så tilgjengelige. På åttitallet var det drømmer og flaks man satset på. Vi hadde ikke noe SFO og sånn, vi var nøkkelbarn som kom hjem fra skolen, låste oss inn selv. Hjemme hadde vi litt tid til å slå i hjel før foreldrene våre kom fra jobb og den tiden brukte vi blant annet til å ringe USA. Vi hadde lært oss retningsnummer til USA, og så retningsnummer til LA og så bare ringte vi sånn rundt tre ganger om dagen. Håpet var at en dag så skulle Kiss ta telefonen. Og vi hadde ikke noen idé om tidssoner, vi ringte sikkert folk midt på natten. Men jeg husker det var sånn eksotisk ringelyd, og når folk tok telefonen i andre enden og sa hello? så var det bare sånn shiit! – det var det gøyeste og mest spennende vi kunne funnet på. Sånn holdt vi på et helt som skoleår.
Hjemme hadde vi litt tid til å slå i hjel før foreldrene våre kom fra jobb og den tiden brukte vi blant annet til å ringe USA.
— Tarjei Strøm
Foreldrene deres må ha fått ganske heftige telefonregninger?
– Ja, og det var sånn det ble oppdaget. Men det var liksom den spenningen vi hadde.
Du har et sterkt forhold til bandet Kiss og spesielt trommisen Peter Criss, han med kattesminken?
– Katten i Kiss appellerte til meg av flere grunner, og var nok årsaken til at jeg valgte å spille trommer selv. Kiss har fulgt meg hele livet, jeg drar fortsatt på konserter og Kiss-cruise og sånne ting når det er mulig også nå som voksen, så sirkelen er ikke bare sluttet, den gjentar seg og gjentar seg. Dette er noe jeg kommer til å holde på med livet ut.
En gang måtte jeg sitte og høre på den samme teipen med Kiss i bil fra Oslo til Frøya fordi fjortis-lillebroren til kjæresten min insisterte. Var Kiss litt sånn guttungenes band?
– Jeg tror nok lidenskapen er litt generasjonsaktig, ja. Jeg er født i 1978 og har en rockekompis som er noen år eldre enn meg og han har ikke noe forhold til Kiss.
I femteklasse spilte du i et band som het Nasty Nøff – det høres mer punk ut enn åttitalls-hårband?
– Ja, vi var nok også atskillig mer skranglete enn datidens mer polerte band som Bon Jovi, så vi tenkte nasty var en bra beskrivelse. Ikke akkurat garasjerock, men leilighetsrock.
Men du, jeg så på Instagram at du har en sånn fin T-skjorte med prinsesse Diana-motiv. Det må du forklare.
– Jeg var på turné i England da hun døde, og i London i dagene som utspant like etterpå. Det har gjort et uutslettelig inntrykk på meg, det å se hvordan hele folket sørget, ikke bare de du forventet, men alle, både unge og gamle. Det var så sterkt. Nå vet vi mye mer om henne, hva hun gjennomgikk og hun er blitt et ikon. Det er ikke alle som skjønner det, men de som forstår, de forstår.
Hva angrer du mest på i livet?
– Jeg angrer egentlig ikke på noe jeg har gjort i edru tilstand. Og jeg har vært avholdsmann hele livet. Det har ikke skjedd så mye dramatisk i livet mitt og det som skjer passer stort sett fint inn i historien.
[ Den danske storserien «Huset» er bra, men ikke så sterkt drama som det helst vil være. ]
Har det vært en påkjenning å være edru i musikkbransjen i alle disse åra?
– Det hender, ja. Spesielt når vi har turnert i utlandet med Ralph Myerz. Jeg husker vi delte turnébuss med Turboneger en gang og da sa Hertis: « Hæh? Er du straight edge? Vi pleide banke sånne som deg, vi. Men, du er så kreativ så du skal slippe!»
Hvem ville du helst stått fast i heisen med?
– Harald Mæhle. Han var stemmen bak alt som ble sendt av dubbede TV-program for unger på åttitallet. Fragglene for eksempel. For meg ville det vært min største drøm å ha blitt stående fast med han, mens jeg sikkert hadde vært hans verste mareritt.
