---
Hvem: Morten Traavik
Hva: Kunstner
Hvorfor: Hans kunstprosjekt «Sløserikommisjonen» ble tidligere ble fratatt statsstøtten, men Kulturdepartementet mente vedtaket var ugyldig. Nå skal Kulturrådet behandle saken på nytt. «Sløserikommisjonen» er et teaterstykke som harselerer over statlig finansiering av kunst.
---
Hva slags forventninger har du at Kulturrådet nå vurderer om «Sløserikommisjonen» skal få støtte likevel?
– Jeg har veldig lave forventninger. Det har gått for mye prestisje i dette for Kulturrådet i denne saken og det har det gjort i flere år nå. Skal denne knuten løses må saken nok løftes opp og ut av fagutvalgene deres.
Har det med innholdet i «Sløserikommisjonen» å gjøre?
– Selvfølgelig. Når 4 av 10 utvalgsmedlemmer blir kjent inhabile i den første runden til å behandle på grunn av tette forbindelser i scenekunstmiljøet og uttalt motvilje mot meg og mine prosjekter, så taler det for seg selv. Med en gang man bryter mot det mangfoldet blir det et problem. Å bryte mot konsensusen i kunstmiljøet selv er ikke noe man gjør ustraffet, det vet egentlig alle. «Innrøm det baby, så blir alt bedre!»
Mener du at «Sløserikommisjonen» ikke fikk støtte på grunn av det kritiske innholdet om staten i stykket?
– Absolutt. Jeg selv har jo personlig, gang på gang, understreket at jeg er tilhenger av statlig finansiering av kultur.
Dagsavisen omtalte deg som sutrete da du klaget på avslaget om støtte og du kvitterte med en kronikk der du hevdet at Kulturrådet burde være noe mer enn et glorifisert Nav?
– Det kan godt være et glorifisert Nav også. Men, dersom Kulturrådet også skal ha ansvaret for mangfoldet i norsk kulturliv må det slå ring om og vokte selve menings- og ytringsmangfoldet. Hvis ikke blir det bare et performativt, overfladisk hudfargemangfold og spill for galleriet. Da jeg skrev svar på den sutrings-kommentaren så var det for øvrig også for å godte meg litt over at vi faktisk har fått Kulturdepartementets medhold i at avslaget var ugyldig. Kulturrådets overordnede i Kulturdepartementet ga oss jo til slutt medhold i klagen, så de er tydeligvis også uenige med Dagsavisens kommentator.
Er det vanskelig å være nærmest avhengig av en eneste aktør for finansiering av kunstprosjekter?
– Det har aldri vært et problem før, og det har å gjøre med at det påståtte mangfoldet i kulturfeltet stort sett handler om overfladiske ting som hudfarge og etnisitet. Men det mangfoldet som handler om det jeg mener kreativitet hviler på, nemlig fri fantasi og muligheten til å gi kunstnerisk form til de lange, dristige og «forbudte» tankene, uten å måtte frykte konsekvensene, det er dessverre nærmest ikke-eksisterende.
Det er kanskje på tide å godte seg litt over Laila Bertheussens utstilling i Arendal som du kuraterte. Mange var skeptiske, vil du si det ble en suksess?
– Det vil vel irritere mange, men jeg er kjempefornøyd. Utstillingen har lykkes i å bli en begivenhet som fikk massiv dekning flere måneder før den åpnet og nøyaktig som «Sløserikommisjonen» ble gjenstand for mye kritikk fra scenekunstmiljøet så ble denne utstillingen gjenstand for nesten identisk kritikk fra billedkunstmiljøet. Jeg synes også at den har vist at til og med de som var aller mest kritiske til prosjektet kunne ikke dy seg, de måtte gå og se forestillingen – oi det var en freudian slip, men la det bare stå. Alle måtte komme for å se, og det sier noe om vår kikkermentalitet, vi er alle fascinert av et freakshow. Det er ikke det samme som å si at Laila er en frik, men i manges øyne er hun jo det.
Det vil vel irritere mange, men jeg er kjempefornøyd.
— Morten Traavik, kunstner og kurator
Hva tenker du om de som mener du utnyttet Bertheussen for å vekke oppsikt?
– Argumentet med at jeg vil vekke oppsikt og ha medieoppmerksomhet – det har jeg møtt helt siden jeg satt opp «Miss Landmine» – en missekonkurranse for landmineskadde kvinner for 15 år siden. Der ble jeg også beskyldt for å utnytte personer som ikke visste sitt eget beste. Og det er en viktig etisk diskusjon. Samtidig avslører den en nedlatenhet fra de som argumenterer mot, et implisitt syn på at de jeg blir beskyldt for å utnytte ikke er ved sine fulle fem, eller at de er mildt tilbakestående.
[ På Oslo Jazzfestival er det en fest å holde kjeft i en time eller to, og høre på musikken. ]
Du er blitt kalt «ubehagets kunstner». Er dette en betegnelse du er komfortabel med?
– I den grad jeg er komfortabel i ubehaget. Det er jo et mildt ubehag i å bli kalt ubehagets kunstner. Men det må jeg tåle.
Det blir fort dårlig stemning når kunst vekker sterke følelser – foretrekker folk flest kunst som er politisk korrekt, snill og behagelig?
– Det er kanskje har vist seg å være et fellestrekk både for «Sløserikommisjonen» og Bertheussen-utstillingen og andre prosjekter jeg har gjort før. Alle i kulturlivet har hørt disse forslitte frasene som en hvilken som helst politiker lirer av seg om en hvilken som helst kunstbegivenhet, nemlig at kunsten skal provosere, ta oss ut av komfortsonen, få oss til å se nye ting og så videre. Men pussig nok så virker det som det alltid er de andre som skal tas ut av komfortsonen. Når folk i kulturlivet selv blir ordentlig provosert syns jeg ikke de responderer mer saklig eller mer verdig enn den sinteste Trump-velger.
Er det spesielt for Norge, at vi er bondetamper når det gjelder kunst og kultur?
– Jeg vet ikke om det er spesielt for Norge, men det er et lite land og det gjør at prisen for å ikke følge flokken blir enda høyere fordi flokken er så liten og det er så få andre steder å gå. Det som kanskje er spesielt irriterende med meg, er at jeg er en storkjeftet, debattvennlig bergenser. Og at jeg i over 20 år har holdt på med store, kontroversielle prosjekter som foregår ute i verden i andre rom enn kunstfeltet. Sånn sett er jeg veltrent i å diskutere og forsvare det jeg holder på med til folk som ikke har et kunstspråk. Men jeg skjønner at det er irriterende for de som misliker det jeg holder på med.
Det som kanskje er spesielt irriterende med meg er at jeg er en storkjeftet, debattvennlig bergenser.
— Morten Traavik
Du, dette kunne vi snakket lenge om men det er noe faste spørsmål her også. Hva gjør du for eksempel når du skeier ut?
– En del vil vel hevde at jobben min består i å skeie ut. Jeg er ikke nødvendigvis uenig.
Hva kunne du tenkt deg å gå i demonstrasjonstog for eller mot?
– Flere ting. Men den frie ytringen er under et konstant press fra alle kanter, så det ville jeg demonstrert mot.
Hvem ville du helst stått fast i heisen med?
– Jeg kunne gjerne stått sammen med direktør for Kulturdirektoratet, Kristin Danielsen siden hun har unngått meg nå i tre år. Kanskje det er eneste måten å få henne i tale.
[ En restaurantgjest ble kjeppjaget ut fordi han ga bare 5.000 kroner i driks. ]
