Nyheter

Jeg lærte en ørliten lekse denne vårdagen

INNFALL: Livet er herlig. Trodde jeg.

Det var en utrolig deilig vårdag. Sola skinte. Fuglene kvitra. Byen var full av folk som gikk rundt og hadde bedre tid enn vanlig, bare fordi været var bra og universet smilte til oss alle.

Sjøl skulle jeg på jobben, men greide ikke å være sur likevel. Min ganske gamle, men nyvaska Vespa-scooter blinka mot meg ute i gata. Ett tråkk og jeg var i gang. Mellom småhus og stille gater på Vålerenga hilste jeg blidt til alle jeg kjørte forbi.

På Ensjø rakk jeg å teste den tynne lille tuten på tohjulingen min, når en bilbølle med prøveskilter suste ned fra en av alle bilbutikkene i Gladengveien. Og når jeg passerte toppen av Tøyen kjente jeg hvordan vinden strøyk meg så deilig gjennom håret. Jeg var tøff i pysjamas! Folk så på meg. Det var nesten så de pekte, og diskret fortalte hverandre: Wow, se han kule fyren der.

Så deilig en vårdag kunne være, tidlig på 2000-tallet. Jeg fikk grønt lys ved Caltexløkka og putra videre mot nedsida av Botanisk hage. Scooteren skulle i prinsippet ikke kunne kjøre fortere enn femti. Men det var alltids lov å prøve, på flata.

Ja, det var en perfekt dag. Turen gikk videre inn til sentrum, bort Storgata (jeg tror det var lov, på den tida). Tok til høyre inn på Ring 1 ved Gunerius. Sto på rødt lys ved Torggata. Så skulle jeg bare en siste tur gjennom tunnelen i Hammersborggata. Du veit, den med alle de fine og rare svart-hvite tegningene på veggene, hvor det alltid er så bra klang på 1. mai, så demonstrasjonstoget får en siste lille boost inne i tunnelens superakustiske ekkokammer, før man er tilbake på Youngstorget.

Jeg fikk i hvert fall grønt lys i krysset, gassa på og kjørte oppover. På andre sida av midtrabatten så jeg en politibil i motsatt retning. Det var ikke noe problem. Jeg var lovlydig, og dessuten skinte sola, det var vår og jeg hadde vinden i håret. Jeg fikk øyekontakt med politimannen på andre sida av veien.

Og akkurat i det øyeblikket gikk det opp for meg:

Man skal ikke egentlig ha vind i håret når man kjører.

Å dæven! Jeg hadde glemt hjelmen hjemme! Her kjørte jeg lykkelig gjennom byen på en femti kubikkmeter stor liten kosemaskin, helt uten å følge den absolutt lovfestede regelen «Ikke vær helt idiot, bruk hjelm når du kjører moped eller motorsykkel».

Politibilen skrudde fort på blålyset på taket. Heldigvis hadde den en liten runde å kjøre før den kunne nå helt bort til meg. Så jeg kasta scooteren til høyre bort foran Rockefeller. Opp til venstre der Melahuset ligger i dag. Så slang jeg fra meg scooteren i første mulige bakgård og løp så fort jeg kunne.

Nevnte jeg at det var en fin dag? Jo da, jeg kom meg unna også, faktisk. Helt uten bot.

Men jeg lærte en ørliten lekse denne vakre vårdagen. Når folk stirrer på deg er det ikke alltid fordi du er kul. Det kan være fordi du har glemt hjelmen også.

Mer fra Dagsavisen