Hvorfor generasjon Z elsker Eurovision Song Contest

– Det finnes ikke noe show eller TV-program i hele verden som kan måle seg med Eurovision Song Contest, hevder Daniel Rosney, som dekker sendingen for BBC.

Konkurransen ble lansert av Den europeiske kringkastingsunionen (EBU) i 1956 og har blitt arrangert hvert år siden – med unntak av 2020, da covid-19 gjorde det umulig. Ofte er konkurransen blitt beskyldt for å handle mer om politikk og dårlig smak enn om musikk. Likevel har den vokst seg til å bli en gigantisk internasjonal ekstravaganza som later til å bare øke i popularitet.

Og i de siste 10–15 årene er det de yngre som har trykket konkurransen til sitt bryst, skriver BBC.

[ Nesten alle tror Sverige vil vinne kveldens finale i Eurovision Song Contest.  ]

Seksualitet og kjønn

Formatet er enkelt, men har blitt justert noe gjennom årene. Hvert land sender en artist til å fremføre en original sang på ikke mer enn tre minutter. Etter at hver sang er hørt, gir hvert land to sett med poeng fra 1 til 12 til sine favorittopptredener: Det ene settet avgjøres av en jury bestående av bransjeeksperter, det andre stemmes fram av publikum. Vinneren er artisten med høyest poengsum.

Underveis har konkurransen vært i forkant når det gjelder LHBTQ-inkludering, noe som opp gjennom 1990-tallet resulterte i en stor homofil fanbase og i nyere tid har bidratt til å øke Gen Z-publikummet (de som er født midt på nittitallet).

Den islandske låtskriveren Daði Freyr Freyr hevder at Eurovision appellerer særlig til yngre mennesker fordi den inkluderende ånden gjør at de kan være seg selv og like hva og hvem de vil.

Poenget kom tydelig fram under et intervju med Dagsavisen der Alessandra Mele som synger for Norge i år fortalte at låten hennes handler om å være seg selv og akseptere sin egen seksualitet.

– Om å ikke være redd for det vonde, men bruke det for å kunne reise seg igjen. Det kan tolkes i mange retninger, men i mitt tilfelle, handlet det om identitet. Det var vondt å akseptere egen seksualitet», sier hun og forteller om en vanskelig tid under oppveksten i Italia.

Det var ikke så lett å være bifil i en liten by i Italia, der jeg også vokste opp.

—  Alessandra Mele, artist

– Det var ikke så lett å være bifil i en liten by i Italia, der jeg også vokste opp. Heldigvis har jeg klart det nå, og det hjelper at Norge er et fantastisk åpent land. Her er det lettere å være seg selv, sa Alessandra som syntes det er lettere å være seg selv i Eurovision-fellesskapet enn mange andre steder i samfunnet.

[ At Norge ikke vinner i Liverpool er det beste som kan skje for NRK. ]

Enkelt og kjapt

Generasjon Z er mindre opptatt av direktesendte TV-sendinger enn noen andre demografiske grupper. Men i de 34 markedene som ble målt av Den europeiske kringkastingsunionen EBU i fjor, var hele 56 prosent av det totale TV-publikummet som så den store finalen, i alderen 15 til 24 år. Det er en andel som er fire ganger høyere enn gjennomsnittet for lineære TV-sendinger.

Det kommer derfor ikke som noen stor overraskelse at medieappen TikTok for andre år på rad har inngått et samarbeid med Eurovision som offisiell underholdningspartner.

Rob Lilley, programleder og produsent for The Euro Trip, en ukentlig podkast med Eurovision-tema, sier at konkurransens fartsfylte format gjør den utrolig Gen Z-vennlig. Ingen sang kan vare lenger enn tre minutter, og postkortene – eller «VTene» – som introduserer deltakerne for seerne, varer bare 40 sekunder hver.

Sosial plattform

Eurovisjonens appell til generasjon Z er imidlertid basert på mer enn bare strukturen. Mens eldre generasjoner ofte har sett ned på konkurransen som «smakløs», har yngre seere oppfattet den som en plattform i verdensklasse.

– Jeg tror hemmeligheten bak konkurransens vedvarende suksess er måten den har klart å tilpasse seg på, slik at det fortsatt er en relevant konkurranse for troverdige artister å konkurrere i, sier Daniel Rosney, som rapporterer om Eurovision for BBC.

[ Den som sier at Eurovision ikke er politikk, lyver. Hvorfor ellers er ikke Russland med? ]