Nyheter

– Vi lever i mange forskjellige tider samtidig

Helge Jordheim har lenge forsket på «tid». Så da kommer han nok i tide til Stockholm for å motta en stor svensk pris for det.

---

Hvem: Helge Jordheim (51).

Hva: Professor i kulturhistorie ved Universitetet i Oslo.

Hvorfor: Mottar Gad Rausings pris for fremstående humanistisk forskergjerning 2023 av Kungliga Vitterhetsakademien i Stockholm 20. mars.

---

Gratulerer med høythengende pris. Dronning Lovisa Ulrika innstiftet «Kongl. Swenska Witterhets Academien» den 20. mars 1753, og prisen du får er den største som akademiet deler ut. Hvordan oppleves det å få en slik pris?

– Overraskende, inspirerende og utrolig gøy. At det finnes mennesker der ute som leser det jeg skriver, og mener at det er bra og viktig, er skikkelig tilfredsstillende. Fint å ha med seg inn i de mindre inspirerende dagene. Og så tenker jeg på alle dem som har vært med meg for å få dette til: stipendiater, studenter, kollegaer, hele UiO. Da blir jeg veldig ydmyk og takknemlig.

Du får prisen for din «innovative og innflytelsesrike forskning på det kulturhistoriske feltet». Hva er det du har forsket på?

– Tid – det er det helt korte svaret. Hvordan mennesker har opplevd, forstått, målt og håndtert tid opp gjennom historien. Erfaringer av hastighet, rytme, stillstand, akselerasjon og ikke minst at vi lever i mange forskjellige tider samtidig, noen korte, noe lange, fra nanosekunder til geologiske epoker. Disse spørsmålene aktualiseres daglig av klimakrisen, pandemien, 22. juli-traumene, men også mer hverdagslige erfaringer, som trafikkorker og det å bli gammel. Jeg har bakgrunn fra språkfagene, først og fremst fra tysk, så jeg er spesielt opptatt av hvordan tidserfaringene våre gir seg til kjenne i ordene vi bruker, sånn som «framskritt», «krise», eller «langsiktig», eller bare noe sånt som «god tid» og «dårlig tid».

Så vidt jeg forstår er du i ferd med å skrive en bok om forskningen din? Hvem er den ment for?

– Akkurat nå holder jeg på med tre bøker, som alle kommer ut av denne forskningen. En norsk bok om Berlin, for allmennmarkedet, som det heter, som på samme tid er en byguide, en historiebok og et essay om tid, minne og historie. En mer akademisk bok på engelsk om hva som skjedde da den kristne tids- og historieforståelsen glapp taket om europeiske intellektuelle på 1600- og 1700-tallet, og alt strevet med å få tiden til å henge sammen igjen. Og så en bok som jeg skriver med den briljante forskergruppa mi, med tittelen «Lifetimes» – «Livstider».

Gad Rausings pris (oppkalt etter den svenske industrimannen og arkeologen som eide Tetra Pak) er på hele 1,5 millioner svenske kroner. Kan jeg få spørre om hva du skal bruke pengene til?

– Aner ikke. Jeg har aldri hatt så mye penger til disposisjon før, så først må jeg visst vende meg til tanken.

Nå er du på et forskningsopphold i Baltimore i USA. Er det samme tema du forsker videre på?

– Ja, oppholdet inngår i forskningsprosjektet mitt, «Lifetimes», som er inne i sitt siste år. Så vi skriver det remmer og tøy kan holde. I tillegg har jeg fått støtte av Fulbright Foundation til å snakke med folk som forsker på tid innenfor andre fagfelt: fysikere, biologer, geologer og teknologer. Jeg lurer på hva vi har felles, og hva vi kan lære av hverandre.

Hvordan opplever du at det legges til rette for å drive forskning i Norge?

– Jeg har vært heldig og fått gode muligheter til å forfølge de spørsmålene som opptar meg og bygge opp forskningsmiljøer rundt disse, både fra UiO og Forskningsrådet. Men derfor blir jeg jo bekymra når vår sittende forskningsminister vil røske opp i forskningsinfrastrukturen, uten at det er klart at han vet hva han driver på med. Humanistisk forskning er og blir grunnforskning. Vi drives av spørsmål vi opplever som viktige og relevante, og så kommer samfunnsnytten i neste ledd.

Er det noe annerledes ved å bedrive forskning i USA?

– Forskningen i USA er mer alenegang. Meg og mitt, min forskning. I Europa har alt fokuset på prosjekter og eksterne midler gjort oss mye mer kollektivt orienterte. Vi bygger grupper, samarbeider. For meg er dette en udelt fordel og glede. Det jeg liker skikkelig godt i det amerikanske systemet, er at de har reell forskningsbasert undervisning. Professorer kan tilby undervisning i det de forsker på for tiden. Det skulle jeg også gjerne ha gjort.

Over til våre faste spørsmål i denne spalten. Hvilken bok har betydd mest for deg?

– Det må være noe av Torgny Lindgren, kanskje aller mest «Merabs skjønnhet», som var den første jeg leste. «Hvem skal trøste Knøttet?» kommer også høyt opp.

Hva gjør deg lykkelig?

– Når Maria og Ansgar – som er 20 og 22 år gamle, blir med foreldrene sine på ferie, senest til Aten.

Hvem var din barndomshelt?

– Bibliotekaren på Drammen folkebibliotek, han med ettersittende høyhalser, stretchbukser med sleng og hentesveis.

Hva misliker du mest ved deg selv?

– Min hang til å være retthaversk. Dobbelt ille når man er hvit mannlig professor i femtiåra.

Hva gjør du når du skeier ut?

– Spiser østers og drikker cocktails.

Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog for?

– Gratis høyere utdanning for alle.

Er det noe du angrer på?

– Masse. For tiden angrer jeg ofte på at jeg ikke lærte meg latin.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Anne, kona mi. Jeg ser henne altfor lite i hverdagen.

Mer fra Dagsavisen