Kultur

Den mørkeste historien vi har

– Dette har vært en skjult historie lenge, sier Ivar Bermann om deportasjonen av de norske jødene som fant sted for nøyaktig 80 år siden i dag. Selv ble han smuglet over til Sverige i ryggsekken til en grenselos.

– Jeg husker ankomsten til Sverige. Antakeligvis var jeg preget av alt som hadde foregått rundt meg, for jeg ble øyeblikkelig lagt inn på Karolinska sykehus i Stockholm for voldsomme allergiske utslag, sier Ivar Bermann til Dagsavisen.

Han regner med at reaksjonene var knyttet til fluktsituasjonen han hadde vært i. Lørdag 26. november er det 80 år siden deportasjonen av norske jøder med skipet DS Donau. Bermann var 4 år gammel da han ble smuglet over til Sverige sammen med moren sin i 1942. Han satt i grenselosens sekk, sekken som i dag står utstilt på HL-senteret i Oslo.

– Ingen utsatte meg for direkte skremsler, men situasjonen var skremmende og de voksnes reaksjon var skremmende. Det var åpenbart at jeg reagerte på det, sier Bermann og tar en liten pause.

– Og jeg savnet far. Slike ting som små barn er opptatt av.

Spesialavtale med grenselosen

Dagsavisen møter Bermann, historiker Carl Emil Vogt og stortingspresident Masud Gharahkhani på HL-senter i Oslo dagen før 80-årsmarkeringen. Det er i forbindelse med den markeringen at Stortingspresidenten har tatt turen til det historiske senteret på Bygdøy. Vi blir med dem rundt på en omvisning på huset, mens Vogt drar oss gjennom historien. Nede i kjelleren kommer vi til sekken Bermann ble båret i på flukt gjennom skogen. Ansatte ved HL-senteret forteller at nettopp sekken er noe av det som gjør sterkest inntrykk på ungdommer som besøker senteret.

– Husker du mye fra den tiden? spør Stortingspresidenten.

– Hukommelse er rare greier, man blir preget av det man får vite i ettertid, og kan også danne egne fantasier, svarer Bermann.

I NRK-serien «Last: Jøder» forteller han om oppgaven han fikk fra redningsarbeideren som bar ham gjennom skogen. De som drev med redningsaksjoner opplevde problemer med barn, fordi det var et viktig poeng at man var stille på flukt gjennom skogen, så man ikke kunne bli fanget av lokale vakter og soldater.

– Mor var veldig bekymret, jeg var et bråkete barn, sier Bermann.

Det ble foreslått å dope ham ned, som ikke var uvanlig på den tiden, men det var farlig og kunne føre med seg uforutsette ting.

– Grenselosen gjorde derfor en avtale med meg. Han sa vi skulle ut i skogen, men at vi hadde ett problem; vi kunne skremme fugler! Derfor lurte han på om jeg kunne ta ansvar for å varsle når det var urolige fugler i nærheten. Og det funket, jeg hvisket ham i øret hver gang jeg hørte lyder.

Ivar Bermann

Politiet på døra

Bermann forteller Dagsavisen at det er svært begrenset hva han husker fra tiden på flukt. Han var kun fire år under deportasjonen av norske jøder.

– Men jeg hadde nok et par sjokkopplevelser som fortsatt sitter fast, sier han, og trekker fram ett spesifikt minne: 26. oktober 1942 kom politiet på døra hjemme hos Bermann og familien. Han beskriver hendelsen som noe han husker livlig.

– Jeg har faktisk sjekket med psykologer om det er trolig at jeg husker det såpass godt, og fått bekreftet at det er det.

Bermann satt på gulvet på kjøkkenet og lekte med et tog han hadde stasjonert i vedkassa, da politiet trampet inn og spurte etter faren hans.

– De var ikke brutale eller ubehagelige, men et par tøffinger som spurte etter far og begynte å gå gjennom eiendelene våre for å hente verdigjenstander som klokker, forsikringspapirer, bankdokumenter og kontanter.

På denne tiden var lovgivningen om å frata den jødiske befolkningen verdigjenstander blitt innført. Politiet kastet seg over Bermanns mor sin klokke og smykker.

– Det var ganske absurd. Jeg husker det godt, sier han.

Den mørkeste historien

Vi har satt oss ned rundt et langbord for å spise lunsj. Stortingspresident Masud Gharahkhani snakker om viktigheten av 80-årsmarkeringen.

– Det handler om at vi aldri må glemme. Dette er en del av den mørkeste historien vi har. Jeg tror det er viktig at vi aldri tar de verdiene vi har i dag for gitt, sier han.

Han påpeker videre at kampen mot ekstremisme ikke bare kan være en spesifikk kampanje her og nå.

– Vi har dessverre sett, gjennom historien, at det er noe vi må jobbe med hver eneste dag. Selv var jeg bare 12–13 år gammel da jeg besøkte Auschwitz, men det er minner jeg aldri kommer til å glemme, sier han.

For Bermann er spørsmålet om viktigheten av en slik markering heller et personlig spørsmål.

– Jeg har mistet store deler av familien min til dette. Vi har minnedager hvert år, men det ligger også veldig present i dagliglivet for mange av oss. Jeg tenker ofte på familien min, at den ble grovt avskåret er en viktig del av min identitet, sier han.

Han beskriver det som et paradoks; at han på den ene siden ikke har mange personlige minner fra den verste delen av jødeforfølgelsen, mens det samtidig er en viktig del av hans familiehistorie. Bermann mener en 80-årsmarkering er viktig som en forlengelse av den hukommelsen vi har.

– Men det er også spesielt viktig fordi 80 år er en lang tid, og vi merker jo at den historiske hukommelsen ikke er fullt så levende som den kanskje har vært.

Samtidig synes han det er interessant at både debatter og bøker i nyere tid har bidratt til å fornye diskusjonen.

– De siste årenes krangel og debatt har vært uhyre viktig.

Ivar Bermann

Krigen i Ukraina

– Det har vært en merkbar økt oppmerksomhet rundt DS Donau og jødeforfølgelsen i Norge de siste årene. Kom det tidsnok, synes du?

– Nei, det er klart. Dette har vært en skjult historie lenge, man har ikke snakket om den jødiske gruppen nok. Foreldre sa ikke så mye om det til barna sine, og kanskje ikke til hverandre heller, for det var såpass vondt å snakke om, svarer Bermann.

Historiker Carl Emil Vogt tror krigen i Ukraina har en viktig brikke nå.

– Det vi ser på skoleelever som kommer til HL-senteret, er at det er enklere for oss å formidle denne litt støvete historien, som den dessverre er for mange, fordi vi har krigen i Ukraina på netthinnen på en helt annen måte. Man innser vel at dette kan skje igjen, sier Vogt og legger til:

– Vi må sørge for at dette ikke bare markeres på enkeltdatoer, det er en kamp som må gjøre hver eneste dag.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen