– Jeg har så dårlig samvittighet for at jeg ikke hjalp dem, sa mannen gråtende da han vitnet i Hordaland tingrett tirsdag.
20. september hadde han avtale med en leder ved Nav Årstad, og ankom få minutter før den tiltalte 40-åringen gikk til angrep på de to Nav-ansatte på samtalerommet.
– Mens jeg sto og skrev ned navnet mitt på en liste, hørte jeg en voldsom lyd. Et dødsskrik. Det var helt ubeskrivelig, jeg har aldri hørt noe slikt før. Den lyden plager meg fortsatt, fortalte vitnet.
[ Kjøpte kniven seks dager før drapet ]
– Blikket fullt av hat
Han gikk mot lyden og havnet mitt i dramaet som pågikk inne på møterommet. Gjennom vinduet kunne han se hvordan tiltalte gikk til angrep på de to kvinnene.
– Han var så stor, at herregud. Han svingte kniven mot Ida, som forsøkte å beskytte seg. Jeg tenkte at jeg måtte gå inn og hjelpe dem, men jeg stivnet helt da jeg så ham. Han var svart i blikket, det var fullt av hat.
Mannen, som jobber som sosionom ved et annet Nav-kontor, ventet at en vekter ville gripe inn.
– Men han løp motsatt vei. Også det har festet seg i meg, synet av at han løp vekk og lyden av dødsskriket.
[ Erkjenner straffskyld, men hevder han er utilregnelig ]
– Jeg har så dårlig samvittighet
Selv så han hvordan kampen fortsatte på innsiden av møterommet.
– Begge to var forsvarsløse, men de kjempet veldig modig, de kjempet for å leve. Det gjør meg så vondt, og jeg har så dårlig samvittighet for at jeg ikke gjorde noe som helst. Vanligvis er jeg en uredd person. Jeg har rett og slett sviktet dem, sa han sterkt beveget.
Mannen kjente Marianne Amundsen fra før, og var full av lovord om henne som menneske og fagperson. Han fortalte at episoden påvirket ham sterkt også nå, men særlig i tiden like etterpå.
Prøvde å ta seg inn
Han var den første av tre Nav-ansatte som tirsdag fortalte om skrekkopplevelsen de ble vitne til for ett år siden. Det andre vitnet hadde bare jobbet ved Nav Årstad én uke. Han var den første som tok seg inn på møterommet etter drapet.
– Jeg satt på et møterom i samme etasje, da jeg hørte en god del skrik og støy fra mottaket. Jeg bestemte meg for å gå inn og havnet rett utenfor rommet hvor drapet skjedde. Tiltalte satt da oppå en livløs kropp, og jeg forsøkte å åpne døren. Det gikk ikke, så jeg lette etter en stol som kunne knuse glasset i døren, fortalte mannen fra vitneboksen.
Like etter kom tiltalte ut av rommet. Han beveget seg rundt på mottaket og begynte å snakke.
– Han sa noe sånt som «de tok barna mine, nå er jeg ferdig, arrester meg, jeg kan gå i fengsel, livet mitt er ferdig».
Gikk sammen inn i rommet
Vitnet beveget seg da mot den åpne døren møterommet. På vei dit ble han stående ansikt til ansikt med gjerningsmannen.
– Jeg spurte om jeg kunne gå inn og hjelpe, og vi gikk sammen inn i rommet. Han virket ikke aggressiv da, heller resignert, og sparket vekk kniven før han gikk ut igjen. Da låste jeg døren og satte meg ned med Marianne. Jeg forsøkte å sjekke etter livstegn, men det var ingen, og hun ble liggende i fanget.
– Han ville ha sekken sin
Mens de ventet på politiet, som kom få minutter senere, banket tiltalte på døren til møterommet.
– Han spurte om han kunne få sekken sin. Det var ganske spesielt. Jeg svarte at han måtte vente på politiet. Så han ble stående der ute. Heldigvis kom politiet veldig fort.
Tidligere på dagen forklarte den tiltalte seg om drapsdagen. Ifølge ham husket han ingenting av hendelsen, men han erkjenner straffskyld for drap og drapsforsøk. Imidlertid mener han at han var utilregnelig på grunn av psykisk sykdom.
