Nyheter

Denne streken er siste livstegn fra satellitten som kan redde jordkloden

Kræsjet i verdensrommet i natt. Nå venter Yngvild Andalsvik i Norsk romsenter bare på bilder fra den lille følgesatellitten.

Det låter kanskje som en middels god Hollywood-film med Rutger Hauer i hovedrollen. Men i natt traff den amerikanske satellitten Dart den 160 meter store asteroiden Dimorphos. Med vilje.

Hensikten var å redde jorda. Altså, hvis det en dag kommer en asteroide i full fart mot oss, har kanskje jorda nå muligheten til å faktisk se opp, og ikke vekk.

Men hva skjedde, egentlig? Yngvild Linnea Andalsvik er fagsjef for romovervåking på Norsk romsenter, og får i oppdrag å forklare oss detaljene.

Rakk bare å sende en liten strek

– Dart er en satellitt som er bygget for å kollidere med en asteroide. Den ble skutt opp i fjor og har vært på ferd mot et dobbeltasteroidesystem. Nasa har kollidert satellitten for å se om de kan endre banen på asteroiden, sier Andalsvik.

– Hva er et dobbeltasteroidesystem?

– Det betyr at det er to asteroider. Den minste går i bane rundt den største. Det er den minste de har hatt som mål.

– Fikk de det til?

– Ja, det ser slik ut. Vi har fått se bilder av satellitten i det den nærmer seg. På siste bilde er den jo rimelig nær. Så rakk den å sende en liten strek av siste bilde, før den mistet kontakten. Det er jo et tegn på at den har kollidert. Neste spørsmål er hvor mye den har greid å flytte på den. Det driver de nå og måler.

Se video fra Nasa her:

Andalsvik forteller at asteroidesystemet er veldig langt unna, så det man ser på er endringer i lysstyrken fra systemet. Lysstyrken varierer med rotasjonen. Ved å se på det kan man finne tiden det tar for den lille asteroiden å gå i bane rundt den store.

– Så har man en liten satellitt som var med, og som tok bilder. Men den har såpass dårlig overføringskapasitet at det vil ta noen dager før vi får bilder fra den.

I tillegg har ESA, den europeiske romorganisasjonen, planer om å sende opp en ny satellitt i 2024 som skal gjøre mye mer detaljerte målinger av effekten. Den satellitten heter Hera, og vil blant annet se på krateret når den kommer fram en gang i 2026.

Jo nærmere den kommer, jo større dytt må til

Men hele ideen er altså at denne metoden skal brukes hvis man oppdager en asteroide på vei mot jorda. Og at man dermed rett og slett kan redde planeten.

– Kan en sånn krasj være nok?

– Ja, man regner med at dette kan gi en endring på kanskje ti minutter i rotasjonshastigheten. Hvis man gjør det langt nok unna, så vil en liten dytt være nok. Jo nærmere den kommer, jo større dytt må man ha. Man har også tenkt på andre måter. At man har en satellitt som ved hjelp av gravitasjon endrer banen på en asteroide, bare litt.

Portrett

– Kan man ikke bare sprenge dritten?

– Ja, i seg selv vil jo det gjøre at man bare sprer bitene. Det vil kanskje være en mulighet, men man vil ikke ha samme kontroll.

– Det er enda mer desperat?

– Ja.

Håper det holder

Asteroiden er 11 millioner kilometer unna jorda og 160 meter i diameter. Kræsjesatellitten ble skutt opp i fjor høst. Yngvild Andalsvik forteller at det tok 28 sekunder for bildene å komme til jorden. Med lysets hastighet.

Med andre ord er det veldig langt ute i verdensrommet. Og operasjonen tar lang tid å gjennomføre.

– Vil man rekke det, hvis det er ekte?

– Man håper jo det, da. Det andre man jobber med er jo å få bedre oversikt over de som er der oppe. De største har man rimelig bra kontroll på. Men de som er litt mindre, men så store at de kan ødelegge en by, der er kanskje bare halvparten oppdaget.

– Har vi løst dette nå?

– Vi tror kanskje det. Vi har ikke fått målingene om hvor mye asteroiden har beveget seg som følge av kollisjonen ennå. Så akkurat hvor mye det har fungert vet vi ikke før om noen dager.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen







Mer fra Dagsavisen