Nyheter

Bylarm-topp: – Det er en helt annen virkelighet enn det var før

Bylarmfestivalen har vært et springbrett for de fleste store norske artistene vi har i dag. Hva har festivalen å si for ferske artister, hva er kriteriene for å få spille der og hvordan har Bylarm endret seg? Her får du svar.

– Veldig mange av de aller største norske artistene vi har i dag, spilte på Bylarmfestivalen før de ble kjent.

Det sier Geir Rakvaag, Dagsavisens musikkjournalist og «Årets Bylarmer» i 2019, en musikkpris gitt av styret i Bylarm til personer som har utmerket seg spesielt gjennom sin innsats for norsk musikk. Han snakker om artister som Aurora, Tungtvann, Sondre Lerche, Kaizers Orchestra, Sigrid, og Kvelertak.

Torsdag er det duket for den 24. utgaven av Bylarm, som hadde sin første festival i 1998. Festivalen strekker seg over tre dager og består av seminarer, foredrag og paneler på dagtid, og konserter på kveldstid. Gjennom årene har flere av artistene vi i dag regner som Norges største fylt små og mellomstore scener. På konsertene får nye og ukjente band presentert seg foran bransjefolk fra Norge og resten av Skandinavia. Festivalansvarlige, plateselskaper, produsenter og bookingagenter er til stede, i tillegg til en stor andel publikummere.

Bylarmfestivalen har vært arrangert i Oslo siden 2008, men de første ti årene var den omreisende og ble arrangert i forskjellige byer hvert år. Trondheim var første by ut.

Erik Egenes, ansvarlig for presse og internasjonalt program ved Bylarmfestivalen.

Ikke lenger bare lokalt

– Da vi begynte i 1998, fantes det knapt en musikkbransje i Norge på samme måte som i dag. Nå er langt flere folk sysselsatt i bransjen, artistene har større apparater og folk som jobber med produksjon, teknikk og band. Det er en helt annen virkelighet enn det var før, sier Erik Egenes, ansvarlig for presse og internasjonalt program ved Bylarmfestivalen.

Han mener Bylarm har vært en pådriver for utviklingen han snakker om, og understreker at man har vært opptatt av å gjøre norsk musikkbransje bærekraftig økonomisk og sørge for at det er en næring folk kan jobbe i. De første festivalårene var Bylarm primært et sted for norsk musikk og norsk musikkbransje, men de siste 15 årene har nordiske artister og bransjefolk også sluppet til.

– Vi er opptatt av at Finland, Danmark, Sverige og Island skal føle seg hjemme i Oslo, og vi vil være et slags nordisk utstillingsvindu for musikk, sier Egenes.

I år er det 130 artister på programmet. Bylarm har gjennom sin tid vært et sted for fremtidige artister, men ikke nødvendigvis kun de aller ferskeste. Også artister som er delvis etablert i Norge, men som vil ekspandere internasjonalt, slipper til på en av scenene i Oslo sentrum. Blant de 130 artistene på årets program, er soulfunkbandet «Fieh», som spilte på Øyafestivalens hovedscene i år.

– De er ganske etablert her i Norge, men de vil gjøre mer internasjonalt. På Bylarm kommer det mye utenlandsk presse, bookingagenter og festivalansvarlige, som kan se dem på hjemmebane i Oslo, sier Egenes.

Aurora på Herr Nilsen

Til tross for at flere etablerte norske artister er en del av programmet, som Fieh, Ary, Beharie og Jon Ranes fra rapgruppa Undergrunn, er Egenes opptatt av å understreke at festivalen fortsatt har en sterk orientering rundt de aller ferskeste.

– De er hjertet av Bylarm, sier han.

– Hva er kriteriene for å bli booket til Bylarmfestivalen?

– Det må være noe nytt, representere noe friskt. Man kan være helt fersk eller mer etablert, men må sette sitt preg på musikklivet med noe nytt som har potensial. Vi spør alltid bandene hva de selv vil med konserten, for det er ingen vanlig konsert. Vi håper at bandene får noe mer enn en liveopptreden ut av det, at de kanskje blir booket til noe eller får et plateselskap.

– Det er en del av den rollen Bylarm har; å profesjonalisere norsk musikkliv og heve nivået så vi får mer oppmerksomhet i utlandet og blir et marked flere kan regne med, svarer han.

Det er vanskelig å glemme da Aurora spilte på Herr Nilsen foran 40 stykker i 2014, eller da Billie Eilish, kanskje en av verdens største artister i dag, spilte på Sentrum Scene i 2018, forteller Egenes. Men personlig er hans beste minne noe helt annet.

– Det er vanskelig å komme utenom fjorårets festival, som gikk av stabelen kun fem dager etter Norge åpnet opp igjen etter halvannet år med en eller annen form for nedstenging. Da var det kok overalt, og kanskje spesielt på DJ-settet til Loraine James på knøttlille Kafé Hærverk. Det var på dansegulvet da at jeg øyeblikket skjønte at «shit, vi er tilbake igjen». Det var så fullpakket der inne at til og med ikke Bobby Gillespie fra Primal Scream slapp inn.

Gikk glipp av Eilish

Dagsavisens Geir Rakvaag har vært på Bylarmfestivalen alle årene bortsett fra to, i 1999 og i 2005. Hans erfaring er at det var mer en bransjefestival enn en musikkfestival de første årene.

– Da var diskusjoner viktigere. Det er fortsatt en del seminarer på dagen nå, men den gang var alle samlet i store saler og debatterte, og det handlet stort sett om hvordan norsk musikk skulle bli stort i utlandet, sier han.

Dagsavisens Geir Rakvaag mottar prisen Årets Bylarmer, festivalens ærespris.

Med årene vokste konsertprogrammet jevnt og trutt, og etter hvert ble det den viktigste delen av festivalen, fortsetter Rakvaag.

– Pressen kom og kåret uoffisielle vinnere blant artistene, men ofte hadde ingen vært og sett de som var de virkelige vinnerne. For eksempel spilte Kaizers Orchestra i Bergen i 2000, men nesten ingen dro for å se dem, til fordel for andre artister.

Selv gikk han glipp av Billie Eilish i 2018, før hun hadde blitt så kjent som hun er nå. Han var der primært for å se norske artister.

– Det var kanskje ikke en tabbe sånn sett, men i ettertid hadde vi nok valgt annerledes. Hun var på Sentrum Scene, mens Lewis Capaldi spilte på Gamla. Vi gikk ikke for å se ham heller. Det tøffe med Bylarm er at man aldri kan vite sikkert hvem man burde se.

Karpe i 2005

Rakvaag ser en utvikling i at det nå kommer flere artister fra andre land til bylarmscenene, og mener at det viktigste som har skjedd er at festivalen ble permanent flytta til Oslo.

– I de andre byene var det ofte små lokaler og langt mellom hvert sted. I Oslo kan man vandre litt fram og tilbake mellom konserter, som jo egentlig er meningen. Det er en fin utvikling i det praktiske, som gjør det mindre sannsynlig at man går glipp av en konsert på veien fra en annen, sier han.

Han mener Bylarm alltid har vært et sted for nye og ubeskrevne artister. I 1998, det første året, var det ikke så mange artister som spilte, men Rakvaag husker likevel én av dem: Odd Nordstoga.

– Da spilte han med bandet Something Odd, som overhodet ikke var store på den tiden. Det er et eksempel på det som er hovedpoenget mitt; at det ofte er veldig få artister man har hørt om som spiller på Bylarm, samtidig som mange av artistene som har spilt der gjennom årenes løp er artister alle vet om i dag. Karpe spilte der i 2005, da var det nesten ingen som brydde seg om dem, mens Susanne Sundfør spilte i Tromsø i 2006, uten at særlig mange så på.

Odd Nordstoga har laget låten «Så lett som ingenting» om hvordan den andre kan løfte dagen din. Foto: Hans Fredrik Asbjørnsen

– Hva har det å si for nye artister å få opptre på Bylarm?

– Veldig mye, vil jeg si. Det er en sjanse til å bli hørt av et større bransjepublikum for første gang, og man kan få stor oppmerksomhet. Men det er klart, det er også hundrevis av artister som ikke har slått gjennom etter å ha spilt på Bylarm, svarer han.

Kurt Nilsen i protest

Rakvaag har gjentatte ganger sett artister på Bylarm og tenkt at de kommer til å slå gjennom. Blant artistene som fikk et aldri så lite gjennombrudd der, er Aurora og Emilie Nicolas, som begge debuterte der i 2014.

– De spilte samme kveld, og var lite kjent fra før, men det kom mye folk og så dem spille. Det var første gangen de fikk oppmerksomhet. Det samme gjelder Sigrid, som spilte året etter. Det er et kult sted å se noen for første gang

Dagsavisens anmelder skrev i 2014 at Emilie Nicolas «etterlot ingen tvil om at hun var kommet for å bli», mens Aurora fikk Bylarms egen forbildepris. Begge spilte på Øyafestivalen kun måneder etter bylarm.

– Hva er ditt beste minne?

– Det var gøy å se Ane Brun i Kristiansand i 2002. Veldig få visste hvem hun var, men hun overbeviste stort om at vi kom til å høre mer fra henne. Det samme gjelder Sondre Justad og veldig mange av de største norske artistene vi har i dag.

Han trekker også fram Kurt Nilsen, som spilte utenfor festivalsenteret med Fenrik Lane i protest mot å ikke å få være med i Bylarms program.

– De slo ikke gjennom på grunn av det, men det er litt artig å se tilbake på, sier Rakvaag.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen