Nyheter

God natt, dronning Elizabeth

Det britiske monarkiets sterkeste kvinne har takket av.

Dronning Elizabeths bortgang markerer slutten på en regjeringstid som savner sidestykke i britisk historie. Når det har stormet som verst, og det har det gjort ofte – ikke minst i egen familie – har dronningen stått fjellstøtt. Det har hun blitt både elsket og kritisert for. Men det er liten tvil om at plikten har kommet først, bestandig og hun er nok alene å takke for at både den skandaleombruste kongefamilien og det britiske monarkiet fortsatt har en sterk posisjon i dagens Storbritannia.

Med sine 70 år på tronen er hun den lengstsittende britiske monarken, hun har til og med slått rekorden til mektige dronning Victoria. Men egentlig var Elizabeth Alexandra Mary Windsor aldri ment å skulle arve den britiske tronen. Hun ble lenge kun regnet som et perifert medlem av kongefamilien, ikke ulikt den posisjonen prinsessene Beatrice og Eugenie av York har i dag.

Hun ble født 21. april i 1926. Da var hennes bestefar Georg V Storbritannias konge. Og tradisjonen tro var hans eldste sønn Edward, Elizabeths onkel, den som skulle ta over makten. Han abdiserte i 1936 for å få gifte seg med amerikanske sosietetskvinnen Wallis Simpson, og skapte kaos i arverekken. Det gjorde at Elizabeths far Albert tok over tronen, med navnet kong George VI.

De som ikke fikk det med seg i historietimen på skolen har mest sannsynlig fått den med seg gjennom moderne populærkultur, der filmer om nær europeisk historie har vært særdeles populært i det 21. århundre: kong George døde brått i 1952 og det var da hans eldste datter – Lilibet som han pleide kalle henne – som ble dronning. Elizabeth var 25 år, småbarnsmor, gift med Philip Mountbatten og på reise i Kenya da hun ble bedt om å komme hjem og ta over. Da hennes sekretær Martin Charteris spurte henne hvilket navn hun ville ta som landets nye dronning, skal hun ha svart: «Mitt eget, selvfølgelig.»

Resten er historie. Krigshistorie, imperialistisk historie, kulturhistorie, kvinnehistorie, og ikke minst – familiehistorie. Med kåpe og hatt og veske på armen har dronningen stått i en stormvind av mansplainende statsministre og andre maktmenn, skandaleombruste familiemedlemmer som Charles og Diana, Harry og Meghan og senest, overgrepsanklagede prins Andrew.

I møte med tragedien da prinsesse Diana døde i en bilulykke i Paris 1997 ble selv de mest hardbarkede kritikerne av monarkiet berørt, og spørsmålet ble hengende i luften: hvem skal samle folket nå? I tråd med kongelig etikette ble det verken flagget på halv stang eller holdt offentlige sørgemarkeringer. Isteden framsto kongefamilien med forknytt verdighet som ikke svarte på britenes behov for å samles. Dagene som fulgte er blitt stående som den tiden i dronningens regjeringstid der det britiske monarkiet har stått svakest. For første gang virket hun fullstendig ute av takt med tiden. Men, hun hentet seg inn, stilte opp på TV og talte til folket i en direktesendt tale fra Buckingham Palace – en tale som ikke bare var en dronning, men også en bestemor verdig. Det er den mest personlige talen hun noen gang har holdt.

I april 2021 gikk ektemannen prins Phillip bort, i en alder av 99 år. Det var midt i pandemien og restriksjonene strenge. Selv de mest hardbarkede kritikere av monarkiet fikk en aldri så liten klump i halsen ved synet av den gamle, sørgende dronningen alene på en benk i slottskapellet i Windsor med svart munnbind, i tråd med de daværende koronatiltakene.

Nå var det altså hennes tur. Bildene som har flimret over TV-skjermene de siste timene viste dronningens nærmeste, som flokket til Balmoral i Skottland for å være til stede ved dødsleiet. Samme uka som Storbritannia fikk ny statsminister har de altså også fått en ny konge. Og mange vil tenke at det var på tide at Charles fikk gjøre jobben han har gått og ventet på, langt inn i alderdommen.

For etter 70 år på tronen var det altså kvelden for dronning Lilibet. Førstesiden på den britiske blodtabloiden The Sun er svart: «Goodnight ma’am».

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen