På tynne hæler

Intervjuet ble gjort før Maria Zähler ble ansvarlig redaktør for Resett

Det klikker og klakker i brosteinene på Wessels plass i Oslo. Maria Zähler lever opp til beskrivelsen NRK nylig ga henne: «en stjerne på Frp-himmelen», der hun kommer gående, med solbriller og glitrende negler. Selv om hun ikke liker den formuleringen – en stjerne. Det gir henne faktisk litt panikk.

– Jeg føler meg «hypet», at folk får enorme forventninger til meg. Det har vært skikkelig vanskelig, faktisk.

Hun er politisk nestleder i Oslo Frp og ble stemt inn som vara i sentralstyret på landsmøtet for noen uker siden. Det var et maraton, sier hun. Skifte til noe passende å ha på seg, ned til møter, stå på talerstol, skifte igjen, fest, drinker, bobler, oi, der kommer Siv Jensen! Men når hun får spørsmål om det skjedde noe drama, bare ler hun.

– Nei, det holder vi tett om. Så dum er jeg ikke.

Men det skjedde noe flaut hun kan fortelle, da. De tynne stiletthælene satte seg fast i papirgulvet foran podiet til talerstolen. Der og da, mens hun sto bom fast (bokstavelig og metaforisk) foran de viktigste folka i Fremskrittspartiet, forbannet hun partikollegaen som hadde sverget på at tynne hæler var det mest elegante.

[ Alt hun klarte å tenke på var: Å fy faen, jeg er virkelig bare et produkt (+) ]

Individualist

– Det var nok skrevet i stjernene at jeg skulle havne på høyresiden.

Vi er på vei mot rådhuset, og Zähler forteller om påvirkningen fra den borgerlige familien på morens side, at hun først meldte seg inn i Unge Høyre. Men det var rundt årsskiftet i 2019 at hun skjønte at Frp var partiet for henne.

– Jeg syntes det var de som hadde bidratt mest positivt. Og så har de en politikk som setter enkeltmennesket i sentrum. Det har alltid vært en viktig verdi for meg.

Å gå motstrøms. Det har preget Zähler, både som menneske og rent politisk.

– Jeg har stått mye alene. Jeg måtte lene meg på meg selv. Jeg hadde ikke så mange, rett og slett, bortsett fra familie.

Hun mener at det har gjort henne bevisst på sine egne individuelle egenskaper. At hun derfor er blitt en individualist. Det har hun kanskje vært hele livet.

– Jeg var jo ingen normal, liten gutt.

---

Maria Zähler (29)

• Nestleder i Oslo Frp, og på fjerdeplass på Oslo Frps stortingsliste
• Er bidragsyter på nettstedet Resett.no
• Har vært med i NRK-serien «Folkevalgt»
• Fra Oslo

---

[ Etter 40 år i barnevernet gikk Solfrid til lokalavisa og slo alarm ]

Adamseple og panikk

Vi har satt oss på en benk foran rådhuset. Zähler synes historien hun skal fortelle nå fortjener litt ro. Det eneste problemet er fuglene som har nærmet seg benken. Hun synes måker minner om flygende rotter.

– De stuper jo ned og tar maten ut av hendene til folk! Jeg er redd de skal krafse ut øynene mine.

Hun ler. Så blir hun alvorlig igjen. Det krever litt å fortelle denne historien.

– Vi snakket om puberteten i timen på barneskolen: Jeg var kanskje ti år. De fortalte om hva som skulle komme.

Hun skulle få adamseple, bli bredskuldret, få masse hår. Og hun tenkte at det ikke var noe hun kunne gjøre for å stanse det.

– Det var så traumatisk. Jeg låste meg inne på toalettet og nektet å komme ut. Foreldrene mine måtte komme og hente meg.

Det var en vekker, sier Zähler. De gikk til BUP, og etter hvert til Rikshospitalet. Hun byttet navn da hun var tolv og begynte på ungdomsskolen som Maria.

Hun tar en slurk av kaffen, og følger måkene med blikket.

– Aksepterte de andre barna det?

Hun smiler svakt.

– Ikke alle. Ungdomsskolen var de vanskeligste årene av livet mitt. Hvis jeg fikk venner, tok det ikke lang tid før de ikke turte å være det lenger, fordi de fikk så mye dritt for det.

Hun har beholdt solbrillene på, men det ser ut som om blikket hennes er i fanget. Nå går det mye, mye bedre. Å bli en synlig politiker har også vært en fin opplevelse, stort sett. Men det er jo noe hat. Stygge meldinger iblant, om at hun er trans.

– Men veldig mange synes det er fint at jeg er åpen og føler at jeg har lært dem noe. Jeg har det veldig fint nå, med både hvem jeg er og hvor jeg er.

Måken letter og lar Zähler være i fred.

– Synes noen bakgrunnen din er en kontrast til å være med i Frp?

– Da har de lite kjennskap til Fremskrittspartiet. Det er selvsagt konservative elementer, men det er også et parti der du kan komme som du er. Det er høy takhøyde for alle typer mennesker.

Hun tenker.

– Men altså, jeg skjønner hvor det kommer fra. Tanken om at Fremskrittspartiet kun består av heterofile, hvite menn.

Når hun får spørsmål om identitetspolitikk, smiler hun. Mange går ut ifra at hun er en motstander av alt som kan kalles «woke», altså å være våken og engasjert mot særlig sexistisk, rasistisk og sosial diskriminering. I et innlegg hos Nettavisen har hun skrevet: «Ikke alle personer som har slitt med kjønnsidentiteten sin er radikale aktivister, besatt av å tvinge sitt syn på alle andre. Jeg lover.»

– Jeg er tilhenger av at man skal stå opp for rettighetene sine og at alle er like mye verdt. Men jeg ser tendenser til at man går videre fra det standpunktet, til at man skal gi noen særrettigheter. Man setter folk på en pyramide. Nederst kommer de hvite, utskjelte, heteroseksuelle mennene, som bare er i veien.

Det synes hun er farlig og polariserende.

– Alle grupper har utfordringer, og ingen har krav på noe mer enn andre. Alle skal stille på lik fot og ha likhet for loven.

[ Regissør Eirik Stubø: – Menn har aldri helt skjønt damer (+) ]

Det virkelig rasistiske

En flokk med turister går over rådhusplassen. Zähler ser ned på de rosa neglene.

– Det er lov å ha litt fordommer. Men det er viktig å vite hva de leder til.

Hun har selv opplevd å bli kalt rasist. Men hun synes kanskje ikke det er så rart heller.

– Jeg kunne ha gjort en bedre jobb for å ta avstand fra det virkelig rasistiske. Det var lett å oppfatte meg som fremmedfiendtlig. Man skal ikke omtale folk som kreftsvulster, det er forkastelig.

Hun refererer til sitt eget utsagn fra 2017, hvor hun på bloggen sin beskrev innvandring som en «kreftsvulst». Hun har også hatt overskrifter som «Muslimer er rasistiske mot norske jenter» og «Stopp islamiseringen av landet mitt».

– Men hvorfor skrev du det, da, hvis du synes det er forkastelig?

– Jeg ville lage provoserende overskrifter på bloggen. Det er det dummeste man kan gjøre. Det var en ung og dum Maria som satt ved tastaturet, som ikke helt skjønte rekkevidden av det hun skrev.

Hun mener at hun har forandret seg. I april i år deltok hun på en demonstrasjon mot SIAN (Stopp islamiseringen av Norge), som hun tidligere har forsvart. Der tok hun tydelig avstand.

– Det synes det jeg var på tide at jeg gjorde. De omtaler alle muslimer som uintegrerbare. Det er mange flotte mennesker fra ulike bakgrunner. Man må kunne ønske en streng innvandringspolitikk, men se at man ikke kan gå tilbake til 1950-tallet. Vi må ta vare på hverandre.

[ Da Jens ble generalsekretær i NATO, tenkte Gro: «Da kan jeg føle meg trygg» (+) ]

En konservativ sjel

Rådhusklokkene ringer bak oss.

– Hva mener du, da, om innvandring?

Hun tar en pause, som om politikeren inni henne trenger en oppladning.

– Norge er et land som er bygget opp på tillit og et velferdssystem som er helt avhengig av hverandres arbeid. At vi stoler på hverandre, at vi har et samhold. Derfor er det viktig at vi ikke får for mange inn på en gang som har for lave forutsetninger for å klare seg på arbeidsmarkedet.

Turistene har snudd seg mot oss, de tar bilder av bedene med rosa og hvite tulipaner. Hun leter etter ordene.

– Det handler også om at jeg er en konservativ sjel. Jeg er litt redd for at ting skal gå for fort fram. Hvis du får en veldig drastisk endring av et lands demografi på kort tid, tror jeg det kan være skadelig.

Hun trekker pusten.

– Men jeg tror det er viktig at vi har innvandring. Det må bare ikke være for kostbart.

Zähler ble plukket opp av Resett.no kort tid etter at hun startet bloggen. I dag er hun vaktsjef og skribent. Hun omtaler det selv som «et utskjelt nettsted», men ser ikke noe poeng i å slutte med å jobbe der.

– Det er rart å mene at jeg skal slutte å skrive for dem når jeg har skjerpet meg retorisk og blitt et bedre menneske. Da burde jeg jo være der og bidra til at det blir bedre.

– Så du kan stå for innholdet der, selv om du har tatt avstand fra en del utsagn?

– Jeg ser en modning. En litt større avstand fra de ekstreme Trump-folkene, for eksempel. Men jeg har vært misfornøyd med en del ting, det har jeg. Jeg synes de skal bevege seg bort fra konspiratorisk innhold, og det har de blitt bedre på, etter min mening.

[ Da Une Bastholm fylte 12 år, bestemte hun seg for å bli vegetarianer (+) ]

Erter MDG-vennene

– Det er kanskje en og annen som hater alle på høyresiden eller på venstresiden. Men det er stort sett hjertelig, man har en aksept for hverandre som mennesker.

Zähler er blitt spurt om hvordan politikere oppfører seg etter TV-debatter, om det går an å like mennesker man er rasende uenig med. Selv har hun både sosialdemokrater og MDG-ere som venner, sier hun. Det har blitt litt opphetede diskusjoner eller litt erting fram og tilbake: Det hender hun påpeker at kollektivprisene i Oslo har økt med MDG i byrådet, for eksempel, og spør hva de synes om det. Hun ler.

– Vennegjengen min er litt brokete og variert, og jeg liker det sånn. Det er bedre for min personlige utvikling.

Så snakker de nødvendigvis ikke så mye om politikk heller, sier hun. Det blir så mye av det på jobb.

– Det er veldig deilig å kunne være bare menneske.

Synligheten hennes har økt betraktelig bare det siste året. På NRK har man kunnet se henne i serien «Folkevalgt», som følger unge politikere fra alle de ni største partiene i Norge, før og etter stortingsvalget i 2021. At Zähler er blitt spådd som et stjerneskudd i politikken, har føltes ubehagelig.

Jeg er bare en helt vanlig 29 år gammel person. Jeg har også mangler og ting jeg må bli bedre på. Så jeg blir redd for å skuffe folk.

Når telefonen koker, hender det at hun får lyst å forsvinne.

– Det er fristende å dra til en øde øy og bli der. Men så går det ikke lang tid, da, før jeg vil melde meg på igjen.

Når Dagsavisens fotograf tar bilder av henne foran Stortinget, vegrer hun seg litt. Hun vil ikke være for tidlig ute med å antyde noe om å få en plass der. Men det er en drøm likevel.

– Om det blir i 2025, eller senere, det får vi se. Jeg er tålmodig.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen!