Nyheter

Etter 40 år i barnevernet gikk Solfrid til lokalavisa og slo alarm. Så sa hun opp jobben

Nå har hun skrevet bok om det hun mener er en grotesk utvikling.

Solfrid Alstad opplevde ikke at ledelsen var interessert i det hun hadde å si.

Foto: Hanna Skotheim/FriFagbevegelse

Da Solfrid Alstad (74) gikk av som pensjonist for åtte år siden, var hun sint og opprørt over mye av det hun hadde vært vitne til og delvis også delaktig i da hun jobbet i barnevernstjenesten.

Etter først 20 år i institusjonsbarnevernet etterfulgt av 20 år i førstelinja, bestemte hun seg for å skrive om erfaringene.

Alstad ville skrive om virkeligheten i barnevernet. Om hvor forskjellig et og samme lovverk fungerer over tid avhengig av hvor du bor og hvem som banker på døra di. Og om en utvikling hun mener er grotesk. Det ble til boka «På innsiden av barnevernet».

– I starten av mitt yrkesliv i førstelinjen var det omtrent umulig å få godkjent et vedtak om akuttplassering. Mot slutten ble jeg sint av å se alle akuttplasseringene, sier Alstad til Fontene.

Saken fortsetter under bildet

Solfrid Alstad sier hun ikke er ute etter å skape mer hat mot barnevern eller fosterhjem. – Jeg skriver også om gode plasseringer og velfungerende barn, sier hun om boka si.

Foto: Hanna Skotheim/FriFagbevegelse

Forstår ikke kritikken

Fontene møter den pensjonerte barnevernspedagogen og nå ferske forfatteren på en kafé ikke langt unna der hun jobbet i førstelinja. Historiene i boka er alle hentet derifra og tar for seg gode og mislykkede plasseringer av barn, gode og dårlige fosterfamilier og barn som er velfungerende og ikke. Historiene er alle sanne, men personene er anonymisert og hendelsene er omskrevet.

I en anmeldelse i Aftenposten kritiseres Alstad for at det er uklart hva som er fiksjon og virkelighet. Det er en kritikk hun ikke selv skjønner.

– Jeg har skrevet om metoden i boka. Alt er ordrett fra saker, men jeg har blanda dem sånn at de ikke skal gjenkjennes. Det som er en gutt er kanskje en jente og så har jeg kombinert saker som egentlig er like, men som involverer ulike mennesker.

– Aftenposten synes også du burde ha brukt flere kilder for å underbygge og utdype påstandene dine. Hva svarer du til det?

– Det var ikke min agenda å skrive enda en lærerbok. Da kan du lese forskningsartikler. Jeg ville vite at jeg kunne stå inne for hver setning jeg skrev. Jeg ville skrive om noe jeg visste var ekte.

Hva ligger bak tallene?

Alstad har også fått kritikk fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir).

De mener Alstad tar helt feil når det gjelder akuttplasseringer: «En nylig gjennomgang viste at 24 prosent av akuttplasseringer endte med omsorgsovertakelse og at 52 prosent endte med tilbakeføring til foreldre – stikk i strid med påstanden fra Alstad», skriver en av divisjonsdirektørene i Klassekampen.

Forfatteren undrer seg over hva som ligger bak tallene divisjonsdirektøren viser til.

– At det er tilbakeført så mange barn siden 2014, betyr det at mange var feilplassert eller at for mange ble plassert i utgangspunktet? Tenk på alle dem som har kjempet og blitt syke for å få barna tilbake. Jeg blir forbanna på bagatelliseringen og at det hevdes at jeg bare prater tull. Jeg gjør ikke det.

Alstad understreker at hun ikke er imot akuttplasseringer. Det er måten mange ansatte går fram på, hun kritiserer.

– Jeg opplever at det er en aggressivitet og skråsikkerhet blant barnevernsansatte, og det reagerer jeg voldsomt på.

Fontene har bedt Bufdir svare mer utfyllende på kritikken, men de hadde ingenting mer å tilføye utover det svaret de ga Alstads innlegg i Klassekampen.

– Livsfarlig

Da Alstad begynte i førstelinja, var mange av de ansatte eldre og erfarne. Etter hvert sluttet de og det kom inn mange nye, unge og lite erfarne. Det gjorde Alstad skeptisk.

– Det er livsfarlig når du kommer ut som nyutdannet og får myndighet og makt til å gripe inn som du gjør når du splitter familier. Se for deg hvis det viser seg at avgjørelsen er feil og barnet må tilbakeføres. Tenk de skadene du har påført barnet.

– Er det bare erfaring som gjør at du kan ta beslutninger bedre enn en nyutdannet?

– Erfaring betyr mye. Også må du ha utdanning. Jeg er ikke imot kunnskap. Men det må kombineres. Det hjelper ikke med toppkarakterer hvis du blir vettskremt når du får en sak.

Kritisk til fosterhjem

Mens antall akuttplasseringer går ned, trengs det stadig flere fosterhjem. Dette stusser Alstad over. Selv ønsket hun barn, men kunne ikke få det selv. Fosterbarn var derimot aldri et alternativ for henne.

– Jeg ville få følelsen av å ha egne barn ved å kunne gi dem juridiske rettigheter som blant annet arv slik egenfødte barn får. Da var alternativet adopsjon, sier Alstad.

Hun ville heller ikke være «en person under betalt omsorg», som hun selv sier om fosterforeldre.

– Jeg ser hvordan noen barn blir en betalt omsorgsvariant sammenlignet med de biologiske barna i familien. Det er hjerteskjærende å se på.

– Når fosterforeldre veiledes stilles det spørsmål angående det økonomiske aspektet. Hvordan kan du da si at flere gjør det på grunn av pengene?

– De sier ikke at de vil bli fosterforeldre på grunn av pengene, men mange klager på for dårlig betaling. Ofte får man høre at dekningen til ulike utgifter er for dårlig eller at det er så krevende å ta til seg et fosterbarn at man bare kan jobbe 50 prosent.

Psykisk syke

Mens Alstad fortsatt jobbet i barnevernet forsøkte hun å ta opp det hun mente de måtte bli bedre på – og det opptil flere ganger. Men hun opplevde ikke at ledelsen var interessert i det hun hadde å si.

– Hvorfor tenker ikke flere ledere at de kanskje må tenke og jobbe annerledes? Folk bli jo psykisk syke av dette systemet.

Alstad har fortsatt kontakt med noen fra tidligere saker hun har hatt. Tre av dem ønsket at hun skulle skrive boka, de har lest gjennom og godtatt det Alstad skriver. Med disse tre kunne det gått bedre, forteller hun.

– De ble påført store psykiske belastninger som gjør at noen av dem ikke har klart å komme tilbake i jobb. De har fått barna tilbake, men barna er rasende på barnevernet. De kan gå til sak og kreve erstatning i etterkant, men de orker ikke. De er helt tappa for krefter.

Saken fortsetter under bildet

På et tidspunkt fryktet Alstad at teften hennes var i ferd med å forsvinne på grunn av arbeidsmengden. – Da jeg ble blant de eneste eldre ansatte, ble jeg usikker på om jeg var den som var i ferd med å bli utdatert og ikke tok de rette vurderingene.

Foto: Hanna Skotheim/FriFagbevegelse

– Barnevernet må være åpen for at de gjør feil

Da Alstad nærmet seg slutten av arbeidslivet, gikk hun til lokalavisa og advarte mot akuttplasseringene. Så sa hun opp jobben.

– Det er trist og unødvendig at jeg følte jeg måtte si opp jobben etter å ha sagt ifra. Barnevernet må være åpen for at de gjør feil og at de kan bli bedre, sier Alstad som ikke føler det hjalp særlig å si ifra uansett.

– Tror du boka kan være med å endre barnevernet som du ønsker at den skal?

– Det er nesten så jeg ikke tror det. Men jeg vil at boka skal få folk til å skjønne at noe må gjøres for de menneskene som rammes. De må behandles med respekt og på en annen måte enn de blir behandlet på i dag.

– Hva må gjøres?

– Det må en holdningsendring til blant oss som går inn i disse familiene. Vi må ikke være så tøffe. Det sies ofte at det er en umulig oppgave å være omsorgsperson og samtidig være den som skal fjerne et barn fra hjemmet. For meg har det aldri vært umulig.

Saken ble først publisert på FriFagbevegelse.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen