– Jeg lovte sønnen min at vi skal dra tilbake. Og det løftet må jeg holde

– Mamma, hvem er det som har rotet i lekene mine? spurte Zarema Bariievas fire år gamle sønn Emir like etter at Russland hadde annektert Krimhalvøya i mars 2014.

Familien Bariieva tilhører den krimtatarske minoriteten på halvøya, og ble ganske raskt etter annekteringen utsatt for et hardt press fra det nye regimet. Både Zarema og ektemannen Eskender har vært sentrale menneskerettighetsforkjempere i det krimtatarske miljøet siden de var helt unge, og i månedene etter at Russland overtok fikk særlig Eskender kjenne på myndighetenes mistenksomhet, som erklært motstander av annekteringen.

En dag kom det menn i uniform på døra. De ransaket og endevendte familiens leilighet i Simferopol, og det var altså disse mennene som hadde rotet til sønnens leker. I slutten av januar 2015 flyktet Eskender Bariieva til Kyiv i Ukraina. Senere kom Zarema og deres to barn også til Ukrainas hovedstad. Sønnen på fire år hadde ikke det minste lyst til å reise fra Krim. Det var her han hadde vennene sine, og sitt kjente miljø.

– Jeg vil ikke dra! Kommer vi noen gang tilbake hit? spurte sønnen. Moren forsikret ham om at en dag skulle de nok vende tilbake til Krim igjen.

Hittil har det ikke skjedd.

[ – Når det gjelder Krim, er ingenting helt sikkert ]

Sju år i eksil

I over sju år har familien bodd i eksil i Ukrainas hovedstad Kyiv, helt siden mennene kom på døra.

– De ransaket nok leiligheten vår mest for å skremme oss, men nå følte uansett særlig Eskender at det ble for farlig for ham å bli på Krim, forteller Zarema til Dagsavisen fra Zoom-skjermen.

Ved siden av henne sitter ektemannen Eskender, styreleder i organisasjonen Crimean Tatar Resource Center (CTRC), som arbeider for å avdekke brudd på menneskerettighetene på Krim-halvøya. Han er også medlem av krimtatarenes representative politiske organ Mejilis, som i 2016 ble forbudt av regimet på Krim. Eskender snakker ikke så godt engelsk, så når han sier noe under intervjuet, er det Zarema som er tolk.

Familien befinner seg i en leilighet i en liten by vest i Ukraina. Etter sju år i eksil i Kyiv måtte familien igjen legge på flukt etter Russlands invasjon av Ukraina 24. februar. De første russiske militære offensivene mot Kyiv sendte Bariieva-familien og hundretusener av andre familier på flukt fra bombene.

Skeptisk sønn

Den eldste sønnen deres, som nå er 12 år gammel, hadde heller ikke denne gangen lyst til å forlate vennene og det kjente hjemmemiljøet sitt. Zarema forteller at hun forsikret ham at en dag skal de dra tilbake til Kyiv igjen. Sønnen så skeptisk på henne.

– Det sa du sist gang også, sa han.

– Tenk at han husket det, at vi måtte dra fra Krim. Da var han bare fire år, sier Zarema, og en stund er hun så rørt og fortvilet at hun ikke greier å snakke. Til slutt samler hun seg der på skjermen, og sier til Dagsavisen:

– Jeg lovte sønnen min at vi skal dra tilbake, og det løftet må jeg holde. Folk har begynt å vende tilbake til Kyiv nå, det er roligere der, men vi vil vente en stund til, for det føles ikke helt trygt ennå.

[ Dette handler kampen om Donbas om ]

Kollektiv straff

Ikke bare har Zarema og familien hennes måttet flykte to ganger, først på grunn av politisk undertrykkelse på Krim, så på grunn av Russlands brutale krigføring i Ukraina. Både Zarema og ektemannen Eskender er også vokst opp i flyktningfamilier i Usbekistan.

Deres besteforeldre tilhører den generasjonen krimtatarer som ble deportert i 1944 av Sovjetunionens daværende diktator Josef Stalin. I alt 250.000 mennesker, noe som tilsvarte hele den krimtatarske minoritetsbefolkningen på Krim-halvøya, ble i rekordfart deportert til andre sovjetrussiske republikker, som en kollektiv straff for at noen av dem skal ha samarbeidet med nazistene under 2. verdenskrigs tyske okkupasjon på Krim. Mange krimtatarer havnet i nettopp Usbekistan, akkurat som familiene til Zarema og Eskender.

1944 ble slik et tragisk skjebneår for denne minoriteten, og «1944» var også tittelen på Ukrainas MGP-bidrag fra 2016, sunget av den krimtatarske artisten Jamala. Sangen handlet om deportasjonen og skapte en sjelden internasjonal blest om krimtatarene, som i dag utgjør rundt 10 prosent av befolkningen på Krim.

«1944» ble, ikke uventet, veldig kontroversiell i Putins Russland. Først i 1988 fikk krimtatarene lov til å vende tilbake til hjemlandet sitt ved Svartehavet. I mellomtiden hadde Sovjetunionens leder, ukraineren Nikita Khrusjtsjov, i 1954 overført Krim til den ukrainske sovjetrepublikken. Krim-halvøya ble så værende i Ukraina da landet ble selvstendig etter Sovjetunionens fall i 1991.

[ Hvor stor er faren for atomangrep, og hva vil det innebære?  ]

Sommerparadiset

Familiene til ekteparet Bariievas kom tilbake til Krim i løpet av 1990-tallet, da de selv fortsatt var barn. Zarema forteller at hun vokste opp med besteforeldrenes historier om den vakre og frodige Krim-halvøya, som alltid har vært et sommerparadis og elsket feriested ved Svartehavet for russere, ukrainere og andre europeiske turister.

– Jeg vokste opp med fortellingene om et vakkert drømmeland ved Svartehavet, og jeg var som liten overbevist om at alt var vakrere på Krim, og at frukten på Krim var den søteste og beste i verden! sier Zarema.

– Det trodde jeg selv om frukten i Usbekistan var vel så god og søt. Men Krim ble min barndoms drømmeland, og jeg var jo litt skuffet da vi omsider kunne flytte dit og jeg fikk oppleve virkeligheten der. I begynnelsen slet foreldrene mine både økonomisk og praktisk med å etablere seg, og leiligheten vår var jo ikke så fin som den vi hadde forlatt i Usbekistan. Men siden vokste jeg opp der, sier Zarema, som tidlig ble politisk engasjert i krimtatarenes sak.

Dette engasjementet behold hun også som student i Kyiv, og det var her hun møtte mannen Eskender. De giftet seg i 2009, og i 2010 ble det første barnet deres født. Den yngste sønnen, Enver, ble født i mars 2014, midt i alt kaoset som hersket da Russland var i ferd med å ta over kontrollen over Krim.

[ Hva vil nøytralitet for Ukraina bety?  ]

Flertall for Russland

I 2015 følte altså særlig ektemannen Eskender at det føltes utrygt å bli på et Krim under russisk styre. Mange krimtatarer var sterke motstandere av Russlands annektering, og fryktet for framtida si på halvøya. Mange av dem boikottet den omstridte folkeavstemningen 16. mars 2014, som ga et overveldende flertall for å tilhøre Russland. Russland så også med mistenksomhet på denne minoriteten, som har en historie på Krim som går mange århundrer tilbake. Den tyrkisktalende minoriteten kom hit allerede på 1200-tallet, lenge før den russiske tsarinaen Katarina den store la under seg Krim-halvøya i 1783.

En dag sto altså menn i uniform på døra hjemme hos Bariieva-familien i Simferopol. Eskender forteller at Russland har strammet grepet mer og mer om krimtatarenes politiske virksomhet, til de slutt ble betraktet som ekstremister.

– Det skjedde formelt i 2016, sier Eskender, og viser til at den politiske representative forsamlingen han er medlem av, Mejilis, ble forbudt og stemplet som en ekstremistorganisasjon.

Zaremas tårer da hun snakket om sønnen er de eneste vi får se i løpet av hele Zoom-intervjuet. Ellers redegjør hun saklig for ekteparets mangeårige engasjement for organisasjonen CTRC, som arbeider for å avdekke brudd på menneskerettighetene på Krim-halvøya. De gir også rettslig hjelp til krimtatarer som har fått vanskeligheter med myndighetene. Også CTRC-kontoret og virksomheten der måtte evakuere fra Kyiv da Russland invaderte 24. februar. Zarema forteller at de for lengst har startet arbeidet med å dokumentere mulige menneskerettighetsbrudd og krigsforbrytelser som kan ha skjedd i løpet av Ukraina-krigen. De hjelper også krimtatarske flyktninger fra andre steder i Ukraina.

Mange forlot Krim

For det er ikke bare Zarema og Eskender som har forlatt Krim etter 2014.

– Ukrainske migrasjonsmyndigheter sier at rundt 60.000 krimtatarer har flyktet etter annekteringen i 2014, sier opprinnelig ukrainske Olga Shamshur Flydal, som er seniorrådgiver i menneskerettighetsorganisasjonen Den norske Helsingforskomité. Hun har jobbet med flere regioner og tema, inkludert Ukraina og Russland. Helsingforskomiteen har siden annekteringen av Krim deltatt i flere støtteaksjoner for løslatelse av politiske fanger der.

– Det ble tidlig klart etter annekteringen at de mest aktive ville få store problemer med det nye russiske styret. Det var særlig de pro-ukrainske menneskerettsaktivistene som flyktet etter 2014, samt studenter, unge yrkesaktive, kulturarbeidere, journalister og advokater. Krimtatarene mener at de russiske myndighetene på Krim presser enda flere til å forlate halvøya gjennom omfattende undertrykkelse, som er satt i system, forteller Flydal.

– Krimtatarene som er i eksil i Kyiv sammen med mange andre ukrainske menneskerettighetsorganisasjoner, jobber med å dokumentere de omfattende menneskerettighetsbruddene som har skjedd på Krim etter Russlands annektering. Det dreier seg om politisk motivert forfølgelse, forsvinninger, brudd på religionsfrihet, forsamlingsfrihet, bruk av tvangspsykiatri for kritikere, ødeleggelse av kulturminner og tvungen verneplikt i den russiske hæren. Dommene i rettssakene kan bli harde, opptil 17 år, sier hun til Dagsavisen, og legger til:

– Mange av krimtatarene som flyktet etter 2014, har nå måttet flykte igjen på grunn av krigen. Det er en retraumatisering som foregår nå. Fra før måtte denne minoriteten vente 45 år på å få komme hjem etter Stalins deportasjon i 1944.

Uviss framtid

I de åtte årene som har gått siden annekteringen har Russland befestet sin posisjon på Krim, og nærmere 200.000 russere skal ha etablert seg på halvøya, ifølge Flydal. En spørreundersøkelse fra det uavhengige russiske målingsselskapet Levada i 2019 viser ellers at et økende antall russere og ukrainere på Krim helst vil tilhøre Russland nå. Støtten har også økt noe blant tatarene på Krim. Russland har investert store summer på Krim i årene som har gått siden, og svaret ligger kanskje der, at lokalbefolkningen har fått det bedre økonomisk.

Men hva skjer med Krim når krigen i Ukraina er over? Og hva skjer med krimtatarene? Det virker ikke som om ekteparet Bariieva har særlig tro på at de kan vende tilbake til Krim med det første, i alle fall ikke for godt. Det har skjedd så mye, og halvøyas framtid er høyst uviss. Mye vil avhenge av hvordan Ukraina-krigen vil utvikle seg, og dermed om Krim forblir russisk eller tilbakeføres til Ukraina.

– Jeg tror i alle fall vi skal komme oss tilbake til Kyiv, og leiligheten vår er heldigvis ikke bombet, sier Zarema.

– Det er vanskelig å si hva som vil skje videre med oss krimtatarer etter krigen. Alt avhenger av krigens gang, og hva Ukraina kan få til. Men jeg har ikke gitt opp håpet om at det en dag blir frihet for oss på Krim, sier Eskender.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

---

Fakta om krimtatarene

• Krim-halvøya ligger ved Svartehavet og var inntil Russland annekterte den i 2014 en autonom republikk i Ukraina. I 2018 var det rundt 2,3 millioner innbyggere på halvøya. Rundt 60 prosent er russere, rundt 10 prosent er krimtatarer. Før 2014 bodde rundt 20 prosent ukrainere der.
• Krim har vært befolket siden oldtiden av en rekke folkegrupper: Taurere, grekere, bysantinere og genovesere. Fra 1200-tallet sikret krimtatarene, som er en tyrkisktalende, muslimsk folkegruppe seg kontrollen over mesteparten av halvøya.
• Krimtatarene etablerte et khanat på Krim i 1438, som varte fram til den russiske tsarinaen Katarina den store fikk hærtatt Krim i 1783.
• Etter den russiske revolusjonen ble Krim fra 1921 en autonom tatarisk republikk under Sovjetunionen.
• I 1944 forviste Josef Stalin hele den krimtatarske minoriteten på rundt 250.000 mennesker. Krimtatarene fikk først lov til å vende tilbake i 1988. I 1995 hadde rundt 240 000 krimtatarer returnert til Krim.
• I 1954 ble Krim overført fra Russland til Ukraina på initiativ fra Sovjetunionens daværende leder Nikita Khrusjtsjov. I 1991 fikk Krim igjen selvstyre, denne gangen som del av den nye, selvstendige staten Ukraina. Russland fikk en avtale om bruk av flåtebasen i Sevastopol fram til 2042.
• I løpet av februar og mars i 2014 overtok Russland den politiske og militære kontrollen over Krim-halvøya. 16. mars ble det holdt en omstridt folkeavstemning der et overveldende flertall sa ja til å tilhøre Russland.

Kilde: Store norske leksikon, Wikipedia, NTB

---