Det er lett å glemme at Jarle Bernhoft er en fremmed. Etter fem minutter inne i bilen han har kommet kjørende med, er det som om vi kjenner hverandre. Med stort blikk og hvitt glis ser det ut som om han ikke har en bekymring i verden der han dreier på rattet. Den samme roen har flere lagt merke til i årets sesong av «Hver gang vi møtes» på TV 2.
Mens de andre deltakerne kanskje kikker litt nervøst ned i gulvet før opptredenen, ser det ut som om Bernhoft ikke har gjort annet enn å sitte ved et langbord med andre artister på Kjerringøy. Som artisten Arif sa det i musikk-podkasten «Christine Danke»: Alle var stressa. Alle grudde seg. Kanskje bortsett fra Jarle.
Han tror det handler om at han ikke har så mange spøkelser i skapet. Mens flere av de andre artistene fortalte om traumatisk barndom og røffe liv, begynte Jarle å tenke at han ikke hadde noe å komme med.
– Det var nesten så jeg følte: «Søren, jeg har ikke levd. Foreldrene mine er ikke skilt engang, hva har jeg her å gjørra?» Jeg følte meg litt underlegen et lite sekund der, smiler han.
Men i kjent Jarle Bernhoft-stil: Bare et lite sekund.
[ Vebjørn Selbekk om n-ordet: - Kjersti mente ikke noe vondt med det (+) ]
Den norske Prince
Han omtales som et «multi-intrumentalsk geni» og er kjent som «han med håret og de store brillene». Han var nordmannen som lyktes med Soul i Norge, som gikk fra rockebandet «Span» til å drive med egen musikk, som tok av på YouTube med «C´mon Talk» i 2011. Som ble Grammy-nominert i kategorien Beste R & B-album, for sitt album «Islander» fra 2014. Nordmannen som gjorde det bra i USA.
Nå er han ute med sitt femte album, «Dancing On My Knees», som Dagbladet kaller hans beste hittil, og sammenligner ham like godt med «Prince».
Jarle har valgt møtestedet, en utkikkspost i Voksenkollveien. En kompis viste ham den på en motorsykkeltur for noen år siden. Når vi kjører oppover, nikker han mot de gigantiske husene. Når han snakker, er jeg usikker på om det er til meg eller til seg selv.
– Jeg tror ikke folk her oppe er takknemlige nok for utsikten de har. Det har jeg opplevd selv. Å bli så vant til at noe er vakkert at man bare glemmer å legge merke til det.
Han sukker.
– Blind for egne privilegier, det er klassisk.
---
Jarle Norman Bernhoft-Sjødin (45)
- Kjent under artistnavnet Bernhoft.
- Norsk sanger, multiinstrumentalist, komponist og tekstforfatter.
- Vokste opp i Nittedal. Er i dag bosatt i Oslo med kone og to barn.
- Var vokalist og låtskriver i bandet Span fram til gruppa ble oppløst høsten 2005.
- Startet solokarrieren i 2008, da han ga ut platen «Ceramik City Chronicles».
- Ble kåret til Årets spellemann og beste mannlige artist under Spellemannprisen 2011. Fikk Edvard-prisen i 2015 i klassen populærmusikk for albumet «Islander».
---
[ Sebastian Zalo: – Døden hans vekket en liten faen i meg (+) ]
Han med hatt og fløyte
Han har tatt med brownie-biter fra eldstesønnens bursdagsfest og kaffe i en termos. Benken han har valgt, peker ut mot en av Oslos vakreste utsikter. Jeg spør ham om hvordan han var som barn, han smiler av å tenke på det.
– Jeg har utstående ører, sier han og holder seg i øreflippen for å vise at de krøller seg litt framover.
– Det er bra akustisk sett, for jeg hører godt. Men det er hardt i Nittedal og andre bygdesamfunn. De andre barna ropte etter meg.
Han gjør stemmen grov og høy og hermer etter barna fra oppveksten:
– «Hey, får du inn sky channel på de øra der eller!»
Selv om han aldri følte seg mobba, var han likevel litt utenfor. Ikke en del av de kule, på en måte.
– Jeg har nok kjent på en annerledeshet. Der jeg vokste opp, var det ikke så kult å skille seg ut. Jeg gikk med hatt og spilte fløyte i stedet for å gå på fotball og langrenn.
Han rister av latter av å tenke på det.
– Det kan faktisk hende at jeg egentlig syntes jeg var den kuleste. Jeg var en blanding av veldig usikker og utrolig cocky. «Hvis ikke folk ser at denne hatten gjør meg til den feteste kiden i gata, their loss, liksom!»
Tro og tvil
Det er en pågående ambivalens i Jarle, en stadig kamp mellom troen og tvilen på egne evner. Han lager ivrige håndbevegelser mens han prøver å forklare hvordan den kampen kan utspille seg.
– OK, så dette er en fiktiv, men virkelighetsnær uke: Mandag, jeg går ut i bua mi der jeg har studio. Jeg lager en låt, ikke sant, som jeg tenker at er helt rå. «Hvis ikke dette blir en global farsott, skjønner jeg ingenting!»
Han stopper opp, smiler. Han er god til å fortelle historier.
– Så går jeg og legger meg, sover godt og våkner opp med et stort ego. Men når jeg hører på det jeg lagde kvelden før, går dagen min i grus. Herregud, så dårlig, tenker jeg. Og så bruker jeg resten av dagen på å bygge meg selv opp, for ikke å gå helt i bånn.
Han ler.
– Og sånn går dagene.
– Hvordan får man skrevet et album da?
– Tida er en god partner. Hvis det går mange dager med «dette låter dritt», er det kanskje sånn.
Låten «Clearly Confused», som er med på det nyeste albumet, er skrevet til kona, Lisa. Når han er nede i dumpa si, synes han det er utrolig at hun har valgt ham. På låta synger han:
You’re too good to me
Though you seem like you know what you’re doing
Oh you’re clearly confused
Når han snakker om Lisa, får han rolig stemme.
– Jeg blir stadig vekk sjokkert over hvor bra hun er. Hun er så smart, godhjerta og tydelig. Hun er klype-seg-i-armen-bra dame. Når jeg er på den dritt-tirsdagen, og hun fortsatt synes jeg er en fin fyr, da tenker jeg: «Er du drita, liksom? Er du høy? Hvorfor er du her fortsatt?»
[ Folk klikker av at Carina er fettaktivist: – Jeg er ikke interessert i å bli tynnere ]
Naken i New Orleans
Jarle og Lisa ble sammen halvannet år før de gifta seg. De hadde kjent hverandre en stund før det ble noe «kjæreste-business», som Jarle kaller det.
– Vi var i samme kollokviegruppe på Blindern. Jeg var tretti og noe, hadde akkurat slutta i Span og spilte i bandet til gamlekjæresten min.
Det hadde gått det man kaller «litt for kort tid» mellom eksen og Lisa, som kompliserte det litt.
– En litt vanskelig overgang, det må sies. Det opplevdes for gamlekjæresten min som en overlapp.
Men først var de jo bare venner, Lisa og han. Jarle merket at han ville henge med Lisa hele tida. De diskuterte filosofi.
– Hun var så dritsmart, liksom. Det var så kult, og hun åpna en verden for meg som jeg syntes var fantastisk fin.
– Men når kom øyeblikket, da? Fra venner til «kjæreste-business?»
– Vi satt i kjelleren på Blindern, på en kafé som heter Uglebo, de har ekstremt sterk kaffe og vafler på fredager. Jeg følte til slutt at jeg måtte tilstå. «Nå tror jeg at jeg skal gå, for nå er jeg skikkelig forelska», sa jeg. «Det er ikke lov å si», svarte hun.
Følelsene viste seg å være gjensidige. De ble kjærester mens Jarle holdt på med den første skiva si. Han spilte alltid låtene for henne først, det er en fin tid å tenke tilbake på. På en tur til USA, kliss nakne i en seng i New Orleans, fridde hun til ham.
– Det var aldri aktuelt å svare nei, men jeg så for meg hvordan det hadde blitt. Naken midt i New Orleans, liksom, hvordan skal man komme seg ut av det?
[ Kaveh Rashidi: – Jeg kunne jo ha begynt å drikke, ruse eller skade meg (+) ]
Finanskrise over kjærlighetsvise
Han skriver ikke så mye «kjærlighetsviser» og er litt lei av argumentet om at god og nær musikk må handle om eget liv og være skrevet på norsk.
– Jeg har vært mer interessert i konsepter når jeg lager musikk. Første skiva mi var ei Oslo-plate. Neste handla om solidaritet. Jeg har ei skive som handler om opplevelsen av å være i en finanskrise-prega verden.
Det handler om hva han har lyst til å bidra med.
– Det er ikke enda flere personlige beretninger om eget kjærlighetsliv. Jeg har lyst til å få folk til å danse samtidig som de tenker, jeg.
Kulda har tatt overhånd, og vi har satt oss inn igjen i bilen. Vi snakker om sjenanse. Han kan føle litt på det innimellom.
– Jeg blir litt flau og forlegen hvis det refereres til min egen musikk. Jeg ville aldri ha spilt en egen låt på egen fest, for eksempel.
– Er det noen som gjør det?!
– Nei, kanskje ikke. Men ja, jeg kan kjenne på en utilpasshet, med mindre jeg kjenner noen veldig godt. Jeg tror det er en slags inngrodd følelse av at man ikke skal stikke seg fram. Jeg bodde to år i New York og merka hvor norsk jeg var. Helt matpakke-norsk.
– Hvordan er det når fans kommer bort og sånt, da?
– Jeg synes det er ganske hyggelig. Men det er forskjell på folk som vræler og de som sier: «Det du driver med har vært kjempeviktig for meg.» Det synes jeg er helt vilt kult. At man kan bidra til å sparke i gang noen greier for noen andre.
[ Omtales som en epidemi: Derfor låser unge seg inne på rommet (+) ]
Sveisen og brillene
I mange år hadde han den veldig gjenkjennelige sveisen sin, helt kort på sidene og en slags pigg på midten.
– Det var smart å være lett gjenkjennelig. Folk gikk på platekompaniet og spurte: «Har du den der nyeste til han med håret og brillene?» Men jeg ble så veldig kjendis, det likte jeg ikke. Jeg var på lekeplassen med sønnen min Samuel og grua meg til noen skulle komme og ta bilde.
Han lot håret gro litt. Men så var han plutselig Grammy-nominert.
– Jeg kom dit og tenkte: «Shit, jeg er ingen. Faen jeg må stikke meg ut mer, jeg må ha imaget tilbake!» Da kom sveisen tilbake.
Jarle har begynt å kjøre igjen, han skal rekke å hente i barnehagen. Det klirrer fra i kaffekoppene i baksetet.
– Har du noen mål fremover? Noe du må få oppnådd?
– Jeg har ingen bucket-list. Når folk spør «hva driver du med om ti år», tenker jeg alltid: «Jeg driver nok med akkurat det samme som jeg gjør nå.» Men jeg er åpen for de åpenbaringene jeg har hatt en del av, at jeg hører noe som jeg blir veldig inspirert av. Det kan være vestafrikanske greier som får meg til å tenke: «Sånn derre ørken-blues! Det vil jeg holde på med.»
Han er aller mest stolt av at han har klart å oppnå en viss grad av suksess flere ganger.
– Jeg har alltid gitt fullstendig beng i «hva som kommer til å bli stort». Likevel har det funka, da. Det å drive med det jeg driver med og komme til USA, der den musikken egentlig er født og har sine beste forutsetninger for å gro, og så går det dritbra? Det er noe av det største jeg har opplevd.
Saken fortsetter under videoen
Han har minner fra å spille i Chicago, med et publikum som tar av. Og de tar av på en annen måte i USA enn de noen gang tar av i Norge, sier Jarle.
– De er så direkte, de brøler det til deg. Du får tydelig melding om de setter pris på det eller ikke.
Han har ofte hørt den samme setninga fra publikumet sitt: Dette er ikke min type musikk, men det var skikkelig kult.
– Da har jeg bana litt vei, da. Jeg har skutt med enorme mengder krutt i kanonen og tenkt: Det får briste eller bære. Det er litt kult når det bærer da.
– Har det brista noen gang?
– Nei, men man kommer i en fase som artist når man har holdt på dritlenge og man ikke utvikler seg på samme måte. Det kan virke som om man har forsvunnet helt, selv om man egentlig bare har fortsatt med det samme.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen