Tusen mål, én bom

Hvem: Kjersti Grini (50)

Hva: Tidligere håndballspiller med over 200 landskamper og over 1000 scorede mål. Deltaker i årets «Farmen kjendis».

Hvorfor: Har fått massiv kritikk etter at hun kalte kua Joulita på Farmen for «n-ordet».

Jeg prøvde å ringe deg som avtalt, men du svarte ikke. Du har ikke fått kalde føtter?

– I frykt for å få mer pes, tenker du? Nei da, jeg har stått i mediestormer før. Men herlighet for et styr det har vært!

Har du lest alle kommentarfeltene?

– Ja, på egne profiler har jeg nok lest rubbel og bit. Det vil si, jeg har ikke finlest. Det koster jo å lese så mye negativt.

Selv tror jeg at jeg hadde dratt dyna over hodet og ventet til stormen stilnet …

– Jeg føler litt ansvar for å stå i stormen, jeg har jo barn som reagerer også. Men jeg leser ikke kommentarfelt med følelsene utenpå, det kan jeg ikke, da hadde jeg knapt overlevd. Jeg hadde nok ikke klart det hvis jeg ikke hadde hatt den erfaringen fra før.

Jeg tenkte du kanskje kom til å si nei til dette intervjuet …

– Jeg har sagt noe dumt, men jeg føler ikke at jeg skal skamme meg. Jeg føler meg trygg på at jeg ikke har rasistiske intensjoner. Det var idiotisk sagt, men jeg synes ikke jeg skal gå og gjemme meg under en stein av den grunn. Jeg vil vise at det finnes gode egenskaper her også, jeg er bare et menneske. Men jeg synes det er vanskelig å snakke om dette uten å tråkke feil.

[ Niklas Baarli om Farmen: – Å sitte tålmodig og høre på idioter er en egen evne ]

Men er det sånn at du synes det er feil å bruke n-ordet, eller synes du det er feil fordi alle andre mener det er feil?

– Jeg er en lagspiller. Når alle de andre synes det er dumt, så retter jeg meg etter det, og legger vekk det ordet. Men generelt synes jeg det er feil å forby ord for å løse problemer.

Men du, bortsett fra den famøse episoden med kua, det ser ut til at du har godt håndlag med dyrene på Farmen, og spesielt hestene?

– Onkelen min hadde travhester og drev med avl, så ja, jeg var mye der i oppveksten.

Før håndballen tok deg?

– Ja. Eller jeg tok den.

Var du et supertalent fra starten av?

– Nei. Jeg sto i mål på et litt for godt lag der, vi vant 20–2 og sånn. Så jeg sto mest i målet og turna. Etter hvert begynte jeg å spille fotball med gutta i stedet. Jeg var veldig guttete, og veldig liten.

Liten? Er ikke du 1.78 cm høy?

– Jo. Men lenge var jeg halvannen hodet lavere enn de andre.

Men når ble du god i håndball, da?

– Da jeg kom i puberteten mente mamma at jeg måtte slutte å trene med guttene, vi delte garderobe og sånn. Men selv var jeg ikke noe blyg, jeg gikk i bare shortsen på stranda til jeg var 13–14. Jeg begynte med håndball igjen, og var elendig!

Elendig?

– Ja, men jeg fikk utrolig mye mestring av å trene hardt. Da fikk jeg utløp for alt annet som var vanskelig, jeg ble for eksempel kalt for «gutten». Men da jeg trente var det bare lykke, da eksisterte ingenting annet. Etter ett års tid gikk jeg fra å være helt håpløs på høyrekanten, til å bli en veldig god sentral bakspiller. Håndball er en jævlig fin sport!

[ Det handler mer om livet og kjærligheten enn om digge damer og børning i siste kapittel om rånegjengen i Bø ]

Vi hopper til de faste spørsmålene. Hvilken bok har betydd mest for deg?

– Jeg leser, men ikke viktige bøker. Kanskje karakterboka. Jeg elsker å konkurrere og bli målt. Men i sjette klasse hadde læreren skrevet at jeg kunne være litt dominerende. Det var så fælt! Så flaut, ja, det gjorde skikkelig inntrykk.

Var du det, da?

– Ja, hun hadde jo helt rett. Jeg slåss fysisk og banka dem som kalte meg gutt. Heldigvis hadde jeg eldre søsken som fortalte meg at det ikke var så lurt, at jeg måtte ignorere dem i stedet.

Hva misliker du mest ved deg selv?

– Hastigheten i hodet mitt gjør at jeg er en dårlig lytter. Jeg går rett på problemløsing.

Du får vel prøvd deg, har ikke du tenåringer i hus?

– Jo. Og der har jeg nok fucket opp kommunikasjonen mange ganger med de aller beste intensjoner. Men unger tåler å stå i litt røffe ting, så lenge de har en trygg voksen. Nå kom jeg på at mamma leste eventyr for meg som barn. Den stygge andungen for eksempel. Jeg kjente meg så igjen i den fortellingen. Og jeg husker at jeg kunne hvile litt i at en dag var det jeg som skulle bli like flott.

Er det noe du angrer på?

– Ja, at jeg ikke ringte en advokat da jeg skadet meg og måtte legge opp.

Er kroppen din helt ødelagt?

– Nei, men knærne begrenser meg. Jeg kan ikke trene som jeg vil, eller være så aktiv som jeg ønsker. Knær er kjekt å ha. Hele livet, faktisk.

[ Bjørn Einar Romøren var alvorlig kreftsyk. Nå måler han krefter med andre norske idrettshelter i «Mesternes mester». ]

Hva gjør du når du skeier ut?

– Jeg er veldig glad i å døgne! Jeg tror jeg føler at jeg stjeler litt tid. Og at det er litt rampete.

Sportssjefen her i avisa sa forresten at du var en storrøykende håndballspiller i sin tid?

– Det er helt krise, og ikke noe jeg er stolt av.

Men går ikke det veldig utover kondisen?

– Jo, men det er bare å trene mer. Nå skal det sies at det ikke var helt uvanlig på den tida jeg var toppspiller.

Hvordan klarte du deg på Farmen uten røyk, da?

– Da hadde jeg slutta. Siste kvelden på Farmen begynte jeg igjen. Så nå driver jeg egentlig og slutter. Men siden det har skjedd så mye den siste uka, så er det blitt litt utsatt.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen