Hjem til jul med mannen som styrer pengene våre

– Jeg må stoppe litt. Jeg trenger vindusspylervæske.

Det var et sted på E6, like i utkanten av Oslo, det endelig ble mulig å få et ord ut av finansministeren. Ikke for det, han hadde jo snakket. Mye og lenge, med mange, og overraskende nok på stadig bredere dialekt.

Trygve Slagsvold Vedum var en travel mann i dagene før jul. Men han snakket om alt det andre. Om strømpriser og lønnsstøtteordninger, og alt det er jo selvsagt viktig. Men det var ikke det journalisten ville snakke om, ikke denne gangen.

– Og så trenger jeg ei pølse.

Avtalen ble gjort i rimelig god tid. Finansministeren ville gjerne la seg intervjue om de lange linjene. Om hvordan landet skal se ut om ti år, enn si 40. Om forskjellen mellom at Høyre styrer statsfinansene og at Senterpartiet gjør det. Dette ville de gå for, var meldingen fra statssekretæren. Hva med fredag førstkommende?

Fredag førstkommende kom. Og den gikk, og journalisten ventet fortsatt. Lønnsstøtten kom i veien, men vi tar det like over helga. Mandag ettermiddag OK?

Mandag kom. Mandag gikk. Finansministeren måtte svare for noen påstander om ESA og begrenset handlingsrom i spørsmålet om lønnsstøtte. Men i morgen!

Man skal jo ikke trette leseren, og enda mindre før teksten er skikkelig i gang. Det får holde å skrive at det ble noen avlysninger. En del venting. Men endelig ble det da tid til en prat. Med en finansminister på vei ut av Oslo og hjem til jul. Med en rumlende mage og hodet fullt av strømkrise og koronakrise og helt sikkert også dårlige meningsmålinger, og med blikket stivt rettet mot nord og jul med de der hjemme.

Tiden for store velferdsreformer er forbi, sier de. Vi er uenige i det. Og vi viser det

—  Finansminister Trygve Slagsvold Vedum

Trygve‘s at the wheel

«Perspektivmeldingen». Det høres kjedelig ut. Tørt, byråkratisk, teknisk. Og det er vel alt det nevnte. Men det dokumentet vi kaller perspektivmeldingen er også et av de viktigste vi har. Det er i dette dokumentet en sittende regjering løfter blikket og tar fram de litt store vyene. Litt sånn «vi er her, og vi vil dit. Hva vil det kreve av oss som samfunn?».

Perspektivmeldingene kommer hvert fjerde år. Den forrige ble presentert i begynnelsen av det året vi er på vei ut av, og forteller oss mye om ståa i nasjonen. Det går egentlig veldig bra, men kunne gått enda bedre. Og framtida er et skummelt steder der velferdsstaten henger i en tynn tråd.

Først og fremst sier perspektivmeldingen en god del om hvordan Norge vil se ut om 40 år om vi fortsetter langs den samme politisk kursen. Som kjent: Det skal vi helst ikke. Det er derfor vi velger våre politiske ledere i Norge. Nå har vi valgt noen nye.

Og da er vi endelig der vi skal være i denne teksten. Det er trolig fortsatt noen år til finansminister Vedum presenterer Støre-regjeringens perspektivmelding, men det betyr jo ikke at vi ikke kan få vite hva den nye sjefen over pengene mener om framtiden.

Det som følger er en slags personlig perspektivmelding, dermed, om vi skal tillate oss å bruke store ord. Vil Vedum, som forløperne Jan Tore Sanner fra Høyre og Siv Jensen fra Frp, kreve at vi arbeider mer og lenger samtidig som vi skal få nyte 60 prosent vekst i vårt private forbruk? Er det bare slik vi kan beholde det høyresiden liker å kalle «velferdssamfunnet», eller finnes det andre veier mot en sterk velferdsstat som gir oss muligheten til å leve et godt liv?

Trygve Slagsvold Vedum sitter bak rattet, bokstavelig talt. Og prøver å forestille seg samfunnet vårt i framtiden.

[ Lundteigen vil tilbake til framtida ]

Selve hovedoppgaven

Kanskje er det følelsen av å ha kontroll, for første gang på noen dager. Av å styre en maskin som lystrer, selv om sikten begynner å bli litt dårlig. Vedum ser i alle fall ganske lyst på framtiden.

– Det er ingen grunn til å være pessimist, sier han.

Selv om vi som samfunn står ovenfor noen store oppgaver. Som at stadig flere av oss lever lenger.

– Men det er jo bra!

Mange pensjonister koster mye penger. Sånn er det bare.

– Men det er jo nettopp det vi ønsker. Jo, det vil gjøre at pensjonen vil spise større del av offentlige budsjetter framover. Men det kan vi ikke gjøre til et onde.

Han har knapt forlatt Oslo, kroppen trenger næring og det er slutt på vindusspylervæsken. Finansministeren rekker likevel å konkludere med selve hovedoppgaven som er pålagt denne regjeringen og den neste:

– Det blir å sørge for at de grunnleggende fellesgodene som vi er så glade i finansieres over skatteseddelen. Det er pensjon, og at du kan føle deg trygg når du blir syk. At vi stiller opp, gjennom velferdsstaten. Det er de grunntingene som ligger og skal være der.

Kampen mot avgifter er ikke en ny kamp. Den går rett inn i de klassiske skillelinjene i norsk politikk

—  Finansminister Trygve Slagsvold Vedum

Tiden for reformer var ikke forbi

Alt det kunne kanskje Høyres sjef over pengesekken ha sagt også, eller Frps. Det er likevel grunnleggende forskjeller her, sier Vedum.

– Tiden for store velferdsreformer er forbi, sier de.

Sier Vedum, og snakker altså om Høyre og de andre på høyre side. «De».

– Vi er uenige i det. Og vi viser det, sier han.

Han nevner tannhelse, som han kaller en stor reform. Den er så smått i gang med den nye regjeringen. Han snakker om å få kostnadene ned når barna er aller minst.

– Vi har en annen tilnærming til disse spørsmålene enn Høyre. Ta bare debatten på Dagsnytt 18 i dag. Der fikk vi kjeft fra Høyre fordi flere av våre tiltak mot økt strømregning er for lite målrettet. Det er jo riktig, på en måte. Men det handler om at vi vil noe annet enn dem. Strømprisen skal reduseres for alle. En universell løsning, ikke bare et fattigdomstiltak.

Vedum blinker og kjører forbi, til høyre og til venstre. Han kjenner denne veien, og mister ikke tråden.

– Vi vil utjevne gjennom skatteseddelen. Avgiften på strøm skal være lav for alle. Så har vi bostøtte og lignende i tillegg, for dem som trenger det mest. Men hovedlinja er at avgiftene skal være lave – for alle. Det er en av forskjellene på oss og høyresiden. Vi ser på de universelle godene som noe som er bra med Norge, sier han.

Nå går han inn i de historiske linjene. Kaller dette et ledd i «lang, lang, lang» kamp. Han går inn i den spede begynnelsen til regjeringspartneren Arbeiderpartiet. Ap og arbeiderbevegelsen kjempet mot såkalt «koppskatt» – eller avgifter, som vi kjenner dem som. Som betales likt av alle, fattig som rik. I motsetning til skatten, som gjerne er såkalt progressiv, kan avgiftsregimet minne om skatteinnkrevingen i middelalderen, da herskeren drev inn like mange skattemynter per hode («kopf») – fra fattig som fra rik.

Dette siste var journalistens lille intermesso, men Vedum er på samme spor:

– Kampen mot avgifter er ikke en ny kamp. Den går rett inn i de klassiske skillelinjene i norsk politikk over tid, der spesielt Høyre har vært for bruk av avgifter. Eller koppskatt. Mens vi som er opptatt av fordeling ønsker oss et system der man skatter etter evne, og avgiftene for alle holdes lave.

Denne lille omveien fører oss tilbake til utgangspunktet igjen.

– Det er sant at vi blir flere eldre, og at det medfører kostnader. Men vi ville jo ikke vært dem foruten. Det er samfunnets jobb å stille opp.

Vedum blinker inn til siden, han skal ta en liten pause. Og en pølse. Men ikke før han har erkjent at det ligger en stor utfordring i det noen kaller uføretoppen. Det er for mange som kunne vært i jobb i Norge som ikke jobber. Dette er et hovedpoeng også for den borgerlige regjeringen i deres perspektivmelding. Uten at det gjør det mindre viktig for den nye regjeringen.

– Det er negativt for den enkelte, og for samfunnet som helhet.

Sier Vedum, men nå har han fått et problem av mer privat art.

Munnbind og kjente ansikter

Finansministeren er en offentlig figur, og Trygve Slagsvold Vedum er et kjent ansikt i langt større grad enn Jan Tore Sanner. Det kan vi nok slå fast uten å fornærme noen. Da tar det seg ikke helt ut å gå inn på en bensinstasjon uten munnbind, men det er akkurat det som er i ferd med å skje noen mil nord for hovedstaden denne sene kvelden like før jul. Vedum har rett og slett ikke munnbind i bilen, men bilen skriker etter væske til å spyle vinduene, og magen etter mat.

– Søren, sier finansministeren.

Han reddes i siste liten. Nederst i den ene lomma ligger det et munnbind. Et brukt og trolig skittent munnbind, som trolig ikke fungerer helt etter hensikten. Men det ser korrekt ut, i det minste. Vedum kjøper pølse og snakker videre.

– Jeg er ikke med på at det vi snakker om er et problem. Det kommer an på perspektivet man legger til grunn. Det er en av de store oppgavene vi har foran oss å skape denne tryggheten – for alle, og de eldste – som ble kjempet fram over lang, lang tid.

Og så legger han på telefonen.

Hittil har denne teksten vært bygd på en liten bløff. Det er aldri sagt rett ut, for man skal jo ikke lyve, men teksten er forsøkt skrevet på en måte som indikerer at journalisten sitter der i bilen ved siden av finansministeren. Det gjør jeg altså ikke. Vi snakker i telefon.

Jeg har likevel kjørt denne turen sammen med Vedum nok ganger til at jeg omtrent ser for meg hvor han befinner seg når han kommer med små utrop om hva som skjer langs veien, eller når han nå går inn på en bensinstasjon et sted like nord for Gardermoen.

Alt dette for å komme med en innrømmelse: Jeg kjenner Trygve Slagsvold Vedum ganske godt. Vi jobbet sammen om et bokprosjekt over noen år, tre-fire år tilbake. Boka blir aldri gitt ut, men man skal jo spille med åpne kort. Dermed: Journalisten og finansministeren kjenner hverandre.

Det er derfor Vedum sier når han ringer opp igjen at det ikke kan være så lett for journalisten, som ikke spiser kjøtt, å stanse på en bensinstasjon og fylle magen på vei hjem. Og det har han jo rett i, men det er ikke det vi skal snakke om. Nå er sulten slått tilbake og sikten god, og det er på tide å gå litt dypere ned i materien.

[ Da Senterpartiet kollapset på oppløpet ]

Oljefond og skattesparing

Poenget er, sier Vedum, at det blir en stadig større oppgave å finansiere de grunnleggende godene framover. Samtidig er vi så heldige i Norge at vi har enorme inntekter fra olje og gass, som vi dessuten har gjort kloke ting med.

– Om det ikke var for oljefondet, ville hver nordmann i arbeid måtte ha betalt rundt 80.000 kroner mer i skatt for å opprettholde velferdsstaten på dagens nivå, sier Vedum.

Det tåler å gjentas: 80.000 kroner i skatt spart per nordmann, om vi forutsetter lik skatt på alle oss som bidrar med skatteinnganger til staten.

– Vi har ikke behøvd å prioritere så hardt ennå. Det vil forandre seg framover. Vi må løfte det grunnleggende enda høyere. Men det kommer vi til å klare. I bunn og grunn handler det om at barna har det bra og de eldre har det godt. Det er det viktigste, og det må vi prioritere.

Derfor, sier Vedum, må dagens regjering og de som kommer etter den, føre en politikk over tid som gir reallønnsvekst for folk med vanlige inntekter. Det er et viktig politisk prosjekt, selv om det kanskje høres smått ut.

– Et bygg, kan man jo tenke. En opera etter regjeringen. Det er slikt politikere gjerne vil bygge og ha stående etter seg. Men det viktigste er at folk opplever reallønnsvekst, at livene deres blir litt bedre. Det er et viktig mål for meg. Og å trygge pensjonen og den grunnleggende velferden, sier han.

– Det høres kjedelig ut, tenker sikkert mange. Men disse grunnleggende tingene er juvelen i velferdsstaten.

Og så ringer Kathrine, kona, og journalisten settes på vent. Men ikke før jeg har rukket å spørre om kjøpekraft og privat forbruk. Høyre skriver i sin perspektivmelding at vi vil ha rundt 60 prosent mer å rutte med til privat forbruk om 40 år, men spør seg samtidig hvor pengene til å opprettholde «velferdssamfunnet» skal komme fra.

Er ikke det ganske lett å svare på – vi bare kutter litt i veksten i privat kjøpekraft og deler på gevinstene gjennom fellesprosjektet velferdsstaten?

Vedum har knapt sagt «ha det» og «ses snart» til kona før han er i gang igjen:

– For å svaret på det: Jeg vil jo også ha mer kjøpekraft. Det ligger til grunn. Det er fort gjort i stort å tenke at nå har vi nok, og mange har jo det. Men det er skjevt fordelt. Mange opplever at man ikke har god råd.

Vedum kaller det et paradoks. Vi har god råd som samfunn. Lagerhotell er en skikkelig vekstnæring i landet vårt, det sier sitt, sier han. Det er sløsing i offentlig sektor og hjemme hos mange av oss. Men vekst må vi ha.

– Vekst er ikke alltid å forbruke mer. Det kan være å forvalte bedre, ikke bare å konsumere flere og mer ting. Det er noe jeg har med meg. Vi må ikke jobbe mer og mer og bruke mer og mer. Vi trenger mer fritid, og bør nok bruke mer av produktivitetsveksten til det. Til å leve et godt liv.

Og til fellesgoder, legger han til.

– Litt mer skatt til alle som tjener mer enn 750.000, slik at vi i fellesskap har råd til at folk kan gå til tannlegen, og til at alle barn kan gå i FFO.

– Altså å bruke en større del av veksten i privat forbruk til å finansiere velferdsstaten? Til å utligne forskjeller?

– Ja. Vi er villige til å øke skattene, som vi gjør i år. Men vi skal ikke ramme vanlige arbeidsfolk, de med inntekt under 750.000. Det er de som har de største inntektene som skal betale litt mer.

Vedum, ikke Sanner. Ikke Jensen

Skatteinntektene skal brukes til to ting i et Norge der finansministeren heter Trygve Slagsvold Vedum: De skal betale fellesgoder, og de skal brukes til å omfordele.

– Og det er naturlig at de med høyest inntekter og formuer må betale litt mer. Men det skal ikke være brå skifter.

De offentlige utgiftene vil øke framover. I kostnadsperspektivet spiller det liten rolle om det er snakk om et privat sykehjem eller et offentlig et. Pengene kommer fra den samme statskassa, og begge deler er et sykehjem, sier Vedum. Selv om Høyre og høyresiden mener den ene driver med verdiskapning og den andre er en ren utgift. Poenget er uansett: Det vil koste mer. Pensjon er også en offentlig utgift i Norge.

Da kommer man ikke unna å øke skatten. «Litt», understreker Vedum.

Og så er det fordelingen. Den kan skje gjennom lettelser så vel som økt skatteregning. Pendlere og sjøfolk har fått lettelser av den nye regjeringen. Strømavgiften er satt ned. Så må noen betale litt mer.

– Forskjeller er naturlig, det vil nok alltid være litt forskjell på folk. Men vil ha små forskjeller. Da må vi føre en politikk som bringer oss mot det målet.

– Hvordan merker vi om fire år at du har vært finansminister, og ikke Sanner eller Jensen?

– Det vil merkes på mange måter. Folk lever så forskjellige liv, og vi gjør både små og store ting. Men i stort, om du ser på de siste åtte årene, ble alle naturalytelser for arbeidsfolk strammet inn. Den retningen snur vi nå. Pendlerfradraget ble senket, det har vi økt igjen. Fagforeningsfradraget lå stille, nå har vi løftet det betydelig.

– Hver for seg er dette bare enkeltelementer, men totalt sett har det en betydning i arbeidsfolks liv. Når du ser de store kuttene som den forrige regjeringen sto for, har det vært for dem som har mest fra før, samtidig som vanlige folk har fått det strammere. Over tid vil det merkes at det nå er en ny kurs. Vi skal gjøre mange grep som totalt sett gjør hverdagen til vanlige folk, til arbeidsfolk, litt bedre.

Vi vil at folk skal slippe fattigkassepolitikk

—  Finansminister Trygve Slagsvold Vedum

Lua i hånda til Tina Bru

Det er tydelige forskjeller mellom det landet Høyre forsøkte å bygge, og den retningen den sittende regjeringen vil ta oss. Finansministeren mener Tina Bru, nestleder i Høyre, beskrev den forskjellen på en ganske god måte i Dagens Næringsliv forleden.

– Tina Bru skrev jo i DN at forskjellen mellom Høyre og Ap er universelle ordninger …

Vedum leter på telefonen sin. Han mumler litt om hvordan Bru hadde ordlagt seg, han finner ikke den konkrete formuleringen.

– Der! Jeg fant det. «De smører tynt utover», sier hun, framfor å hjelpe dem som virkelig trenger det.

– Å smøre tynt utover handler jo om de universelle godene. Det er selve nøkkelen til suksess, mener jeg. At alle skal inkluderes. Slike ordninger gjør at også den som er mangemillionær ser fordelen av å betale skatt. Det er ikke noe problem at Kjell Inge Røkke får barnetrygd. Men så må han også betale mer i skatt. Dette er en grunnstein i den norske modellen.

«Alle vil ta del når alle får bli med», oppsummerer Vedum. Det er derfor det er riktig å gi strømstøtte til alle, slik regjeringen legger opp til.

– Lua i hånda var det noe som het før i tiden?

– Ja, det er det dette handler om. Vi vil at folk skal slippe fattigkassepolitikk. Vi senker prisen i barnehagen for alle. Høyre kritiserer oss for det. Men vi vil behandle alle mest mulig likt, og heller ta det igjen over skatteseddelen.

Og så er det de små tingene igjen, da. Summen av hver enkelt beslutning, store som små. 500.000 kroner mer til en kommune for hver skole som finnes i kommunen høres kanskje smått ut, men det er viktig for dem som kjemper for nærskolen sin. Det vil gjøre det enklere å beholde «tjenester nær folk», som det gjerne heter når Vedum snakker.

Han never også lederlønninger i staten. De skal ned nå, for første gang. Om ikke for den som sitter i en stilling, så ved hver nye ansettelse.

– Lederlønninger i staten kan ikke bare øke og øke. Nå skal de gå den andre veien.

[ «Oslos siste murer» forlater det falleferdige byggverket ]

Det nasjonale spørsmål

Det er ikke fritt for at det piper i telefonen til Trygve Slagsvold Vedum, og dermed også i journalistens. Det er mange som ringer mannen som sitter på vår felles pengesekk om dagen, midt i en krisetid. Journalisten er likevel mest opptatt av hvordan Vedum ser landet vårt om 40 år, gitt at han får det som han vil.

– Da er vi et Norge med små forskjeller mellom folk. Vi er fortsatt et samfunn med høy grad av tillit. Det er vekst i både store og små steder. Så har vi litt mer fritid, som vi kan bruke til mer tid med hverandre. Det vil være et kjempeframskritt, sier han.

For å komme dit, må vi ta vare på nasjonalstaten, mener Vedum. På den inkluderende nasjonalstaten. Den praktiske delen av arbeidsstokken i landet vårt kan ikke bestå av stadig flere fremmedarbeidere.

– Jeg er kjempeglad i mine naboer som kommer fra mange andre land. Det er en kvalitet fra A til Å at de bor og bidrar i Norge, sier han.

– Men om vi ser utviklingen over tid, vil det bli et A- og B-lag i arbeidslivet om alle praktiske oppgaver utføres av utenlandsk arbeidskraft. Og det vil skade lønnsdannelsen. Det er så viktig at samfunnet ikke blir for delt. Og det kan fort skje.

Vedum snakker om tapet av fellesarenaer. Kirka har mistet sin stilling, selv om den fortsatt er viktig for mange. Vi ser ikke lenger alle sammen på NRK – «heldigvis». Vi har mange nye kulturtilbud. Alt dette kan være framskritt i seg selv, men til sammen gjør disse tingene at det blir viktigere og viktigere å jobbe med fellesskapsprosjektet, mener han.

– Hvis ikke blir vi mer og mer som USA. Uten en fellesskapsfølelse som forener mange, blir familien det viktige og resten fort lite viktig.

Da trenger vi fellesskolen. En felles førstegangstjeneste. Så mange møteplasser som mulig.

– Dette er vår tekning. Nasjonalstaten er den svakes vern. Da blir det viktig for meg at vi klarer å jobbe med det norske fellesskapsprosjektet. Hver tid gir nye utfordringer som må løses politisk for at fellesskapet skal bestå. Den offentlige fellesskolen blir viktigere og viktigere på grunn av at de andre arenaene forsvinner. Og at det blir flere innvandrere. Da må vi sørge for at skolen virkelig er en felles arena. At det ikke bare blir ord.

«Det nasjonale» er ofte et skjellsord i mange miljøer. Vedum og Senterpartiet er ikke der. Derfor er for eksempel kampen for bruk av norsk i akademia en viktig kamp. Norsk er et bindemiddel i Norge.

– Så er det også viktig for meg som finansminister at vi har gode institusjoner som har Norge som utgangspunkt i de faglige analysene. At vi har gode utdanninger med norsk som kontekst. Det blir dårligere styring av landet vårt uten det.

Tingrett og Bolleland

– Bolleland nå, sier Vedum.

Noe som betyr at han kjører forbi Espa, og befinner seg 30 kilometer sør for Hamar. Vedum er snart hjemme, og plutselig er det Senterpartiets leder mer enn finansministeren som svarer på spørsmålet om hva han selv kan gjøre for å bidra til en slik utvikling som den han beskriver.

«Vi tok høyere utdanning og forskning» som en av våre poster, sier Vedum, og snakker om at nestleder Ola Borten Moe ble minister for høyere utdanning og forskning. Selv styrer Vedum over skattene og avgiftene. Senterpartiet tok boligministeren for å sørge for at alle har tilgang til en bolig, og for å opprettholde selveiertradisjonen i Norge, som gjennom at vi eier våre egne hus eller er med i sameier gjør at boligstandarden er høy her til lands, også i det vi kaller belastede områder.

Justisministeren er viktig for partiet for å opprettholde og øke «den grunnleggende beredskapen på store og små steder». Nærværende politi er grunnleggende, sier Vedum. Det samme gjelder tilgang til høyere utdanning også på små steder. Det gjelder å ikke se seg blind på én og én sektor, men å tenke overordnet om samfunnet. Vedum ramser opp statsråd etter statsråd.

Oppsummert: Staten skal være så effektiv som mulig, men den skal ikke styres etter den New Public Management-modellen som har ligget til grunn for lenge, og spesielt de siste åtte årene.

– Da forsvinner alle offentlige instanser fra små steder. Tingretten, politi, skattekontor. Det skaper større forskjeller, sier Vedum.

Her kan han møte motstand også internt i regjeringen, innrømmer Vedum. Det hender seg at en og annen Ap-politiker mener at det ikke er høy nok kvalitet i tingretten lokalt.

– Men vi vil skape varierte samfunn. Da kan ikke det offentlige forlate lokalsamfunn. Det er vår tenkning, sier han.

Og så er det jo slik at det er mer som binder Senterpartiet og Arbeiderpartiet sammen enn det er som skiller.

– Det grunnleggende er at vi begge har tro på politikk. At vi må bruke politikken til å få det samfunnet som vi tror er best. Et land der folk står fritt til å velge selv hvordan de vil leve, men der vi har skapt rammer som gjør det mulig å leve på mange vis.

– Fellesskap er viktig. Veldig viktig. Og vår historie viser veldig tydelig at fellesskap gir grunnlag for å bygge rikdom.

Vi har dessverre sett de siste årene hvor langt politikk kan gå

—  Finansminister Trygve Slagsvold Vedum

Krise, krise, krise

Det er så mye å snakke om. Men Trygve Slagsvold Vedum er snart hjemme, han begynner å nærme seg Rommedal nå, og da er det ikke lange biten igjen. Selv om han nok synes det er mer behagelig å snakke om visjoner for framtiden og veien dit enn å bli grillet om kriseløsninger for strømpriser og nedstengninger, legger han på straks han er hjemme. Det gjør han alltid. Det gjelder å bare kaste ut de siste spørsmålene:

– Kan strømkrisen stå i veien for at regjeringen Støre klarer å nå målene sine og at samfunnet vårt om 40 år blir som du ønsker?

– Strømprisene må ned. Jeg vil at fellesgodeutgiftene er så lave som mulig. Og vi bruker mye strøm i Norge, vi bor i et kaldt og mørkt land. Dette blir en kjempetøff sak for regjeringen. Og for Stortinget. Men det må vi stå i. Kraftpolitikk er viktig, og vi må finne løsninger for folk. Derfor har vi satt en kommisjon som skal utrede spørsmålet grundig.

– Det er mye nå. Korona igjen. Strøm. Renta er på vei opp. Kan alle krisene ødelegge for regjeringen?

– Det er slike utfordringer enhver regjering vil møte. Og vi prøver å løse dem. Det er frivillig å styre et land. Vi laget en lønnsstøtteordning. Det gjorde aldri den forrige regjeringen, selv om Erna Solberg er sur nå fordi vi har brukt for lang tid på løsningen, ifølge henne. Og vi øker permitteringsgodtgjørelsen for dem som mister jobben. Det er eksempler på at man må legge inn de verdiene man står for også i kriser.

– Kan det finnes muligheter i krisene vi står i? Til å vri landet i den retning dere ønsker?

– Det er alltid muligheter. Men vi har dessverre sett de siste årene hvor langt politikk kan gå. Jeg skulle gjerne ha vært foruten politisk styring av hvordan folk skal leve, slik har hatt lenge nå av smittevernhensyn. Det må vi ha en åpen diskusjon om. Staten har sine begrensninger. Det må den ha.

– Men når det gjelder viljen til å regulere markedet, til å styre den økonomiske politikken. Det er både vår og Aps historie full av eksempel på. Da kan det handle om fagorganisering og samvirkeorganisering, og en politisk vilje til å styre arbeidsmarkedet. En tanke om at de mange skal tjene, ikke bare de få. Og der vil jeg ha mer politikk.

Det handler, sier Vedum, om å legge til grunn premisser som er bredere enn bare profitt.

– Det har vært problemet de siste årene. Det har handlet nesten utelukkende om profittenkning. Vi politikere kan for eksempel ikke sitte og se at strømprisen går opp og opp. Da må vi ta grep, og det gjør vi.

– Og så må vi sørge for at det grønne skiftet ikke blir en legitimering og en grønnvasking av forskjellspolitikk. Vi kan ikke bare øke forskjellene gjennom stadig nye avgifter. Mange av dem som rammes av økte avgifter til bil, tilhører dem som har lavest forbruk og forurenser minst. Det kan ikke være slik at de må bære den tyngste børen.

I varmen fra en god peis

Det er noen små kilometer igjen før Trygve Slagsvold Vedum ruller inn på tunet på Ilseng. Og nå har justisministeren ringt så mange ganger at han må ringe tilbake, sier han, før han er hjemme.

Det har vært en tøff førjulstid for mange, og statsråden med ansvar for pengene har fått høre det. Nå ser han fram til en rolig jul med kona, de to døtrene og resten av familien.

– Det blir fantastisk. Da handlet det om tradisjoner, og om å være sammen. Det koseligste vi gjør på julaften er å fyre opp i peisen og spise pepperkaker, vi fire. Om bare være sammen. Det er en gjentakelse i det som er det beste jeg vet.

– Og peis er lurt i disse tider!

– Ja, det er det.