Johanne var den siste som ble brent som heks

KVÆFJORD (Dagsavisen): Bare tiden skiller oss fra det grufulle her vi står på en slette et par minutters gange over sentrum av Borkenes. Rundt oss kranser bolighus og fjell og tvinger blikket ut mot fjorden i vest. På bakken vokser rødkløveren tett. Over oss kjemper solen for å trenge gjennom skylaget. Lysets kamp mot mørket.

– Det kan ha vært her det skjedde. Her satt Johanne i forvaring hos bondelensmannen, og her befant tingstua seg. Dessuten er det en flate her som gjør det mulig å samle folk. Det var jo slik at flest mulig skulle samles for å se og ta lærdom. Obligatorisk oppmøte, forteller Arne Johan Johansen, lederen i Kvæfjord Historielag.

Johansen har tatt Dagsavisen med til stedet i Kvæfjord der man tror Johanne Nielsdatter kan ha endt sitt liv i 1695.

Sannheten er at ingen kjenner det konkrete stedet helt sikkert. Men hadde vi kunnet reise tilbake 326 år til den skjebnesvangre novemberdagen, kunne vi trolig gått etter skrikene, etter folkemengden. Lyden av brannens knitring, lukten av brent menneskekjøtt. Røyken og ildtungene som slikket oppover den veltede stigen. Og bundet fast øverst på stigen, midt i det brennende bålet: Johanne Nielsdatter. Den siste som ble dømt til døden som heks i Norge.

[ Taterne var et onde - et folk og en kultur som måtte dø (+)  ]

Johanne Nielsdatter

Vi vet ikke hvem hun var. Vi vet ikke hvor gammel hun var eller hvor hun kom fra. De fleste papirer om hennes jordiske liv møtte sannsynligvis samme skjebne som henne selv. Oppbrent og forkullet.

Det eneste håndfaste som i dag kan knyttes til Johanne Nielsdatter, er en dom signert og avsagt på et høstting i Kvæfjord den 14. november 1695. Her går det fram at hun har tilstått å ha «forsvoret Gud, sin hellige dåp og kristendommen, samt gitt seg hen til Djevelen».

Kvinnen fra Kvæfjord ble blant annet anklaget for å ha tatt livet av fire personer samt «beskadiget en deell paa helbred og lemmer». For dette var hun dømt til å «kastes paa en ild og opbrænnes».

Dette var helt vanlige kvinner. Helt uskyldige mennesker som levde normale liv og som ble anklaget og drept

—  Liv Helene Willumsen, professor i historie

Delte skjebne med mange kvinner

Skjebnen til Johanne Nielsdatter var ikke unik. Hun delte skjebne med 309 andre nordmenn som ble kastet på bålet for trolldom. Halvparten av disse kom fra Nord-Norge, de fleste fra Finnmark, og de aller fleste var kvinner.

Det faktiske tallet kan ha vært enda høyere.

– Dette var helt vanlige kvinner. Helt uskyldige mennesker som levde normale liv og som ble anklaget og drept, forteller Liv Helene Willumsen, professor i historie og en av Norges fremste eksperter på trolldomsprosesser. til Dagsavisen.

Willumsen har blant annet skrevet biografien til de 91 ofrene for trolldomsprosessene i Finnmark, som i dag utgjør den historiske komponenten av Steilneset minnested i Vardø. Og hun peker på flere mulige forklaringer på hvorfor så mange kvinner i Nord-Norge ble dømt for trolldom og kastet på bålet.

– Det var nok en rådende forståelse av at folk i nord kunne mer trolldom. Et annet moment er at Nord-Norge ligger langt unna København og kontrollinstansene, slik at bygderetten kunne agere raskt. Men det som kanskje har hatt mest å si er at det har vært noen fanatiske lensherrer som har kommet oppover med forskrudde ideer og en frykt for trolldom.

[ Kai-Samuel (32) reiser inn i det ukjente  ]

Verdens mest kvinnefiendtlige bok

De europeiske trolldomsprosessene varte fra 1450–1750. Heksebålene brant hyppigst i Nord-Europa fra slutten av 1500-tallet og hele 1600-tallet. Og de blusset ikke opp helt av seg selv. De var et resultat av et hellig hysteri som begynte i katolske områder lenger sør i Europa, og som skjøt fart med utgivelsen av boka som kalles den mest kvinnefiendtlige boka som noen gang er utgitt: Malleus Maleficarum. Heksehammeren.

Utgivelsen var en slags intellektuell legitimering av hekseprosessene, og ga startskuddet for en tre hundre år lang heksejakt rettet mot kvinner der titusener endte på bålet.

– Boka beskrev hvem som var hekser, hvordan forhøret skulle gjøres og ikke minst hvilke metoder som skulle benyttes for å tvinge fram en tilståelse. Den ga uttrykk for en sykelig kvinnefiendtlig holdning som medvirket til det omfang og den grusomhet som hekseprosessene fikk, forteller Willumsen.

Senere ble det utgitt flere bøker innenfor samme tema og med samme tankeinnhold.

Hyppig bruk av tortur

Det var dette tankegodset vår Johanne ble rammet av da hun en marsdag i 1695 ble pågrepet. De første månedene satt hun som fange hos bondelensmann Fiersløf på Nedre Husby, det som i dag er Borkenes. Senere flyttes hun til den nye bondelensmannen, Niels Nilsen Rasch, på Kveøya vest for Borkenes. Det er ikke utenkelig at hun kan ha blitt utsatt for tortur mens hun satt i fangenskap.

Trolldom var en alvorlig forbrytelse. Men den var usynlig og umulig å bevise.

– Man var avhengig av en tilståelse fra den anklagedes egen munn. Det er her torturen kommer inn. En tilståelse var regnet som det beste beviset, forteller Willumsen.

I Finnmark ble mange kastet ned i innmurte jordhull, såkalte «trollkvinnehull». Flere ble utsatt for glødende jern, klyper, nåler eller trusler om hva som ventet i dødsriket om de ikke tilsto. Flere døde eller tok livet sitt før dom var avsagt. Fra Vardøhus festning vet vi at to kvinner mistet livet på strekkbenken, et torturredskap der lemmene kunne bli strukket så hardt at beina løsnet fra festet.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Det fantes også metoder for å anskaffe det Willumsen kaller for indisiebevis, altså tegn på at vedkommende var skyldig. Ett av disse var den beryktede vannprøven. Den gikk ut på at den anklagede ble bundet på hender og føtter og kastet ut i vannet. Om vedkommende fløt, var han eller hun skyldig. Om vedkommende sank, var det bevis på uskyld.

Historieprofessoren avviser de populære fremstillingene om at de som ikke fløt, druknet. Alle mistenkte hadde nemlig et tau festet rundt livet. De som sank, kunne derfor raskt dras ut av vann. Problemet var at de aller fleste fløt. Dermed var helvete løs.

Kjedeprosesser

Mange tilsto at de hadde inngått en pakt med djevelen, at de kunne gjøre seg om til dyr, at de kunne skape uår, storm og uvær, gjøre folk syke eller at de deltok på heksesamlinger med andre trollkvinner. Et viktig poeng var å få den mistenkte til å røpe navnet på flest mulig «medsammensvorne».

– Dette førte til at det kunne bli forferdelig mange i løpet av kort tid. Man kaller det for en kjedeprosess. Det starter med at en eller ei først blir fengslet, og så under forhøret kommer det opp mange navn på andre som har deltatt på heksesamlinger, noe som igjen fører til at enda flere blir fengslet og tiltalt.

Det verste eksemplet på en slik kjedeprosess skjedde i årene 1662–63 i Finnmark. I løpet av få måneder ble 20 kvinner pågrepet og brent. Her tilsto blant annet Karen Jonsdatter at hun i skikkelse av en kobbe hadde jaget fisken fra land, Marette Rasmusdatter bekjente at hun hadde fløyet gjennom luften på en hund, men at hun falt av på Dovrefjell, og Margrete Jonsdatter fortalte at hun hadde fått en sau til å sprekke i to ved å gi den trollmelk.

Fremdeles blir mennesker anklaget for trolldom mange steder i verden

—  Liv Helene Willumsen, professor i historie

Sett med dagens briller kan det være vanskelig å forstå hvordan totalt urealistiske historier og fargerike fortellinger kunne bli akseptert av rettens embetsmenn.

Willumsen tror det handler om en allmenn aksept på at trolldom var mulig, og at djevelen var en kraft og størrelse på linje med Gud, der det var om å gjøre for folk å velge riktig herre.

– Og så er det vel et forsøk på å finne forklaringer på det man ikke skjønner. Hvorfor blir denne personen plutselig syk og dør, hvorfor går denne båten under, hvorfor blir det plutselig en stor storm som skaper denne tragedien for vårt samfunn. Slike ting.

[ Sigrid Bonde Tusvik: – Jeg er glad for å bli kalt heks ]

Verre enn ellers i Europa

Det var sorenskriveren i Harstad, Poul Egede, som underskrev dødsdommen mot Johanne Nielsdatter den 14. november 1695. Egede var faren til Hans Egede, mannen som senere skulle bli elsket og hatet som «Grønlands apostel». Det er slett ikke utenkelig at ni år gamle Hans selv var til stede for å se Johanne på bålet.

Mannen som trolig fullbyrdet Johanne Nielsdatters dødsdom var bøddelen Kristoffer Størkersen, såkalt mestermann i Lofoten, Vesterålen og Andenes. Størkersen var en tidligere kriminell som selv hadde sluppet unna dødsstraff ved å innta den forhatte stillingen.

Henrettelsesdagen ville han trolig først ha bundet Johanne fast til en liggende stige. Deretter ville han ha reist den opp. Og når det var skikkelig fyr i flammene, ble stigen veltet inn i bålet. Med lokalbefolkningen som tilskuere, ble Johanne brent til døde. For mange som møtte en lignende grusom skjebne, kom døden trolig som en befrier.

– De norske henrettelsene var verre enn ellers i Europa. I Skottland ble heksene først kvalt og så brent. I Tyskland var det vanlig å samle flere tiltalte kvinner i en stråhytte og så tenne på. Men i Norge var kvinnene levende i det øyeblikket de havnet på bålet.

Liv Helene Willumsen forteller at man så på ilden som en slags renselse, som et nødvendig onde for å fjerne en ondskap som satt så dypt at vanlige henrettelsesmetoder ikke ville klare å få bukt med den.

«Egentlig skulle enhver heks være glad for å bli brent, da det betydde frelse i stedet for evig fortapelse», heter det i boka Heksehammeren.

Håper på mer informasjon

Ironisk nok er det også ilden som gjør at historien om Johanne Nielsdatter må skrives med et lite forbehold.

Ifølge lederen av historielaget i Kvæfjord, Arne Johan Johansen, var det en brann hos fogden i Harstad på begynnelsen av 1700-tallet. I denne brannen forsvant veldig mange dokumenter som kunne kastet mer lys over saken mot Johanne.

– Det gjør at vi ikke vet om hun benyttet seg av en ankeprosess. Hun kunne blitt seilt eller rodd til Steigen for å få prøvd sin sak der. Det hadde ikke vært unaturlig. Om anklagen ikke ble tatt til følge, er det også mulig at bålbrenningen foregikk der. Men dette vet vi ikke. Derfor forholder vi oss til det ene dokumentet som vi kjenner til som er knyttet til Johanne. Og det er jo spennende nok i seg selv, sier Johansen.

Han håper at det en dag vil dukke opp mer informasjon om Johanne Nielsdatter. Kanskje fra arkiver eller gamle notater.

Vi ser at det skjer noe inni hodene til folk, at det skjer noe med mentaliteten på begynnelsen av 1700-tallet.

Bålene slukner

Etter Johanne brant ikke heksebålene i Norge lenger. Hekseforfølgelsen sluttet da opplysningstida startet rundt 1700. Bålene og forfølgelsen dør også ut over hele Europa, en forfølgelse som til sammen hadde kostet 50.000 mennesker livet. 80 prosent av dem kvinner.

I Norge totalt ble rundt 750 mennesker anklaget for trolldom, og 310 dødsdommer avsagt. I forhold til folketallet hadde trolldomsprosessene herjet verst i Finnmark. Her ble 135 personer anklaget for trolldomsforbrytelser av en befolkning på knappe 3000. Av disse ble 91 drept.

Liv Helene Willumsen forklarer avslutningen med at det ble en helt annen måte å tenke realisme på. Dermed begynte også domstolene å stille strengere krav til bevisførselen.

– Vi ser at det skjer noe inni hodene til folk, at det skjer noe med mentaliteten på begynnelsen av 1700-tallet. Da begynner folk å spørre etter mer realistiske forklaringer. Er det mulig at det denne kvinnen tilstår er fornuftig og troverdig? Er det sannsynlig at hun har skapt seg om til en kråke eller klart å skape uvær ved å slippe ut vind fra en pose?

[ Livet som Midtøsten-ekspert: – Så trekkes antisemitt-kortet. Det gjør meg fryktelig sint (+)  ]

Fanatismen finnes fortsatt

Selv om hundreårene har gått siden trolldomsprosessene, ser ikke professor Willumsen på beretningene om dem bare som en historieleksjon. De samme mekanismene som kom til syne under trolldomssakene kan nemlig fortsatt sees i dag.

– Fremdeles blir mennesker anklaget for trolldom mange steder i verden, både i Afrika og i India. Og virkningen av press og tortur for å presse fram tilståelser er den samme i dag som på 1600-tallet, sier Willumsen.

– Ikke minst forteller trolldomsprosessene oss hvor ille det kan gå når fanatiske ideer settes ut i livet av mennesker med makt.

Kilder: Store norske leksikon, Harstad Tidende, Johanne Nielsdatters sak (av Ida-Annie Hakvåg), Arkivverket.no, livhelenewillumsen.no

[ Verdens mest ensomme dyr (+)  ]

[ Kvinnen som skulle gå rundt jorden (+)  ]

[ Funn av negativer gir unikt innblikk i den mystiske Stavanger-kvinnens liv (+)  ]

[ Inuittgutten Minik ble utstilt og studert i New York (+)  ]