Nyheter

Den syngende korrespondenten

På krigsreporterkurs har hun lært hvordan man takler kidnapping og skuddvekslinger. På tyrkisk bad plukker hun opp nyttig informasjon om hva som skjer i samfunnet. I fem år har Sidsel Wold vært NRKs utsendte i Istanbul.

– En gang satt de meg i en mørk kjellerbod med bare en lyspære som hang fra en ledning, sånn som man ser i skumle filmer. De bare lot meg sitte der en halv time eller noe, for å irritere meg eller for å vise hvem som har makten, sier Sidsel, med et litt oppgitt smil. Vi snakker om grenseoverganger mellom Israel og Gazastripen og vanskelige grensevakter.

Ifølge Reporters Without Borders ble 50 journalister drept på jobb i fjor. Jeg spør Sidsel Wold om hun noen gang er livredd på jobb.

– Nei!

– Jeg er jo alltid sammen med noen, og det viktigste er ha folk rundt meg som er trygge. Den eneste gangen jeg har vært virkelig redd var i Iran i 2009, da var jeg helt alene. Det var enorme demonstrasjoner, og de ble slått hardt ned på. Jeg hadde ikke dekning, for telefonnettet ble skrudd av i mange timer hver dag.

– Jøss … Men ellers føles det stort sett trygt?

– Ja. Eller trygt og trygt, hun drar på det.

– Jeg var jo i Beirut da eksplosjonen gikk av i fjor, og det var veldig dramatisk. Jeg kjente det godt, men var såpass langt unna at jeg ikke var i fare. Men det er jo … Du ønsker jo alltid å være der det skjer når det skjer, men ikke så nærme at du blir skadet.

Seiltur

To timer tidligere: Ute høljer regnet ned, men inne er det varmt og lyst og fullt av folk som har søkt ly for regnet. Innerst i kafeen har jeg funnet to ledige sofaer som står mot hverandre, passe avskjermet fra stemmesurret rundt.

Sidsel dukker opp et kvarter før tiden, nikker til meg i det hun kommer inn døra, og forsvinner for å kjøpe en kaffe.

– En latte, hun bestiller hos damen i kassa, mens jeg blar febrilsk i blokka for å finne et spørsmål det passer å starte med.

Sidsel har rosarød topp og blomstrete skjorte, og er solbrun i huden.

– Jeg ble overrasket av regnet sier hun, og buster til det mørke håret, så noen vanndråper flyr av sted.

De to siste ukene har Sidsel vært på tur med seilbåt langs Helgelandskysten med ektemannen Ragnar Kvam jr. og sønnen Magnus.

– Greier du å koble av når du ute i båten?

– Ja, jeg prøver, sier Sidsel, og høres ikke helt overbevisende ut.

– Det hjelper å seile, for da har du så mye å se på, og Helgelandskysten er jo veldig vakker.

Alene i Istanbul

Vanligvis er Sidsel Wold hjemme i Norge en langhelg omtrent annenhver måned, men denne våren har koronaen satt en stopper for det. Da hun kom til Norge for tre uker siden, var det et halvt år siden sist hun så familien. Jeg spør om det ikke er vanskelig å bo så langt unna.

– Jo. Men jeg er jo i Istanbul for å jobbe. Hvis du skal ha med ektefelle dit, så må ektefellen ha noe å gjøre. Dessuten er språket en stor barriere i Tyrkia. Da fant vi ut at det er bedre at jeg kommer hjem innimellom og at familien kommer på besøk til meg.

Sidsel bor på den europeiske siden av Istanbul. I bydelen Beyoğlu, omkranset av Istanbuls historiske sentrum, har hun en leilighet med utsikt mot Bosporosstredet, stredet som skiller to verdensdeler.

– Jeg har fantastisk utsikt. Det har vært viktig for meg å se sjøen, nå som jeg har tilbrakt så mye tid inne, sier hun, med et smil.

Når Istanbul i perioder har vært helt nedstengt har videosamtaler vært løsningen, også for utenrikskorrespondentene i NRK.

– Vi begynte med Teams-møter på utenriksavdelingen da koronaen kom. Dermed har jeg sett kollegaene mine hver morgen. Og for første gang kan alle være med, enten du jobber i Russland, Afrika, Europa, eller hjemme i Norge. Ikke de i USA da, de sover jo. Det har hjulpet veldig, da blir man ikke så alene, sier Sidsel.

Morgengry sett fra Sidsel Wolds leilighet i Istanbul.  Utsikten over inngangen til Bosporus-stredet, Marmarahavet, Sultanahmet og AyaSofia.

Da covid-19 først traff Midtøsten var Sidsel på reportasjereise til Iran. Da hun skulle reise tilbake til Istanbul hadde Tyrkia stengt grensene, og det var ikke annet å gjøre enn å reise hjem til Norge. Tyrkias grenser forble stengt i tre måneder.

– Men nå er det mye lettere. Jeg fikk vaksine i Tyrkia allerede i vår, de har et veldig bra vaksineprogram. De som utviklet BioNTech var tyrkiske immigranter til Tyskland, så det kan nok hende at den forbindelsen har gitt Tyrkia litt ekstra god tilgang, sier hun.

I Tyrkia er noen folk redd vi er agenter.

Tyrkiske bad og språkproblemer

Tyrkia har ikke fri presse, men Sidsel følger med på Twitter, og har mange gode kontakter.

– Også diskuterer jeg med fikserne mine, og har et kontorfellesskap hvor jeg hører hva folk rundt meg driver med. Dessuten har jeg en veldig engasjert tyrkisklærer, som forteller meg hva som opprører henne, og min personlige trener forteller meg hva han tenker, sier hun med en liten latter.

– Når jeg ikke jobber går jeg på trening, og innimellom på Tyrkiske bad; Hamam

– Ååå, deilig.

– Ja, det er helt fantastisk, sier Sidsel, og lyser opp i hele ansiktet.

– Også er det og en lyttestasjon; jeg hører hva folk er opptatt av der.

Hun tar en slurk kaffe, mens jeg forsøker finne ut hvor i notatblokka jeg har havnet.

– Har du en fast tyrkisk fotograf, spør jeg.

– Ja, jeg synes det er viktig å ha en lokal fotograf. Det gjør det veldig mye lettere å komme i kontakt med folk. I Tyrkia er noen folk redd vi er agenter. Det syns jeg er trist, at myndighetene forer folk med informasjon om at utlendinger ikke er til å stole på. Derfor er det viktig med en tyrkisk fotograf, som kommuniserer bra og snakker tyrkisk, forklarer hun.

Men snakker ikke de fleste i Tyrkia engelsk?

– Ingen, svarer Sidsel.

Hæ, INGEN?!?

– Nei, det er nesten ingen, og det er et veldig stort problem. Men etter hvert som jeg forsto hvor vanskelig det var for meg å lære tyrkisk, har jeg forstått at det selvfølgelig er like vanskelig for tyrkere å lære seg engelsk.

Sidsel Wold har tilbragt fire uker på sommerferie i Norge, før hun forrige helg reiste tilbake til Istanbul, for det siste halve året som utenrikskorrespondent.

Selv har Sidsel drevet med tyrkisk i fire og et halvt år.

– Men jeg bruker alltid tolk når jeg jobber, for når du intervjuer noen holder det ikke å forstå 80 prosent, du må forstå alt. Jeg har dyktige tolker, sier hun med et varmt smil.

En taxi fra Drammen

Sidsel Wold hadde i mange år en fast fikser, altså en lokalkjent person som hjelper journalister, som het Raed. I Gazakrigen i 2009 fikk han huset og taxien, livsgrunnlaget til hele familien, ødelagt av den israelske hæren. Hun lagde en reportasje om det, som ble visst på Søndagsrevyen. Den vakte mye engasjement hos seere, som ville hjelpe.

– Av NRK får vi ikke lov å samle inn penger. Men midt på natten var det noen som ringte meg fra Drammen, og sa at de gjerne ville kjøpe en ny bil til han. Neste morgen trodde jeg at jeg hadde drømt, men på mobildisplayet lå et anrop fra Drammen.

Hun tar en slurk kaffe før hun fortsetter.

– Det er jo ingen bedre følelse som journalist enn at du lager saker som virkelig treffer, som trigger folk, og gjør at de blir engasjerte. Det er jobben vår; å få folk til å bli opptatt av det som skjer utenfor Norge.

Israel og Palestina

Sidsels interesse for Israel dukket opp mens hun fortsatt gikk på skolen. Etter endt videregående reiste hun dit og bodde og jobbet i en kibbutz i to år. Der lærte hun både om kulturen, religionen og språket, mens hun melket kyr og bidro i fellesskapet.

Det at du kom inn i Midtøsten-konflikten fra Israel-siden, tror du det har mye å si for hvordan du dekker konflikten?

– Ja. Det tror jeg. Først var jeg jo veldig interessert i Israel. Så interessert at sjefene mine i NRK nok syntes jeg ble litt for opptatt av det, sier Sidsel.

– Men etter hvert begynte jeg å lære mer arabisk, og dro ut i de palestinske, okkuperte, områdene. Da fikk jeg selvfølgelig et helt annet inntrykk av situasjonen.

Det er litt sånn at om den konflikten skal nå overskriftene må noen skyte raketter.

—  

– En gang jeg kom fra Gaza til Israel, på overgangen ved Erez spurte vaktene hva jeg hadde gjort i Gaza. Og jeg svarte «I have been speaking to the Hamas», og så istedenfor å bli sure så sa de «oh what did they say?», hun ler litt.

– Det er jo en helt annen verden for dem.

Hvordan er det å jobbe så nært Palestina-Israel-konflikten nå, uten å få lov til å dekke den?

Sidsel trekker litt på det.

– Det er litt rart. På en måte en veldig lettelse å ikke skulle dekke det, for det blir jo så mye bråk rundt det. På en annen side veldig rart og trist, for jeg kan jo så mye om det … Jeg får ikke bruke den kunnskapen.

– Har du vært i Gaza etter at du sluttet å jobbe der?

– Nei. Sist jeg var der var i krigen i 2014, og da ble det jo en kjempediskusjon rundt dekningen og masse bråk, forklarer Sidsel.

– Jeg tror mange journalister kjenner på at når de dekker den konflikten, så blir det mye bråk og uro. Da er det mange som ikke orker å ta i den, og dermed blir den ikke dekket. Det er litt sånn at om den konflikten skal nå overskriftene må noen skyte raketter.

En fugl hopper rundt på gulvet, og vi blir begge sittende og følge med på den. Etter et par sekunder er ungen ved nabobordet i full fart på vei over gulvet, ålende på magen, etter fuglen.

– Den gikk den veien, sier Sidsel og peker, og ungen ser litt på oss, før den åler seg videre.

Wall-E må trekkes fram igjen

Krigsreporterkurs og sing-a-long

Jeg kvier meg litt før jeg stiller det litt barnslige spørsmålet, midtveis i blokka mi.

– Har du noe å fortelle meg som ikke så mange vet … Noe litt hemmelig?

– Hahaha … Jeg syns veldig mange flere bør se filmen Wall-E, har du sett den?

– Jajaja, jeg så den på kino for mange år siden.

– Jeg synes de burde sende Wall-E ut overalt. Den er både for barn og voksne, og den viser hva som skjer hvis vi mennesker bare sitter foran skjermen våre hele tiden, og søpler ned jorda. Ja, Wall-E må trekkes fram igjen, sier hun bestemt. Hun fortsetter:

– Jeg var på kurs for folk som skal jobbe i konfliktsoner. Du lærer hva du skal gjøre hvis du blir kidnappet, lærer om forskjellige type geværer, lyden av granater og om hvordan best mulig unngå trøbbel når du er ute i krig. Kurset var i Tyskland, og rett etterpå dro jeg til Salzburg i Østerrike, på noe jeg alltid har drømt om å være med på, nemlig sing-a-long med Sound of Music. Har du sett den filmen?

– Ja, jeg tror det.

– Ja, vi hadde en buss og det var en guide i Lederhosen som ledet sing-a-long-en, mens vi kjørte til alle stedene hvor de har gjort opptak av filmen. Og så var jeg hun som sang alt veldig høyt og var veldig ivrig. Etterpå sto vi og snakket sammen, guiden og jeg, og han spurte hva jeg drev med. Da svarte jeg « I am a war-correspondent» sier hun med latter i stemmen

– Haha, hva sa han da?

– Han ble veldig overrasket. Og jeg pleier jo ikke si at jeg er krigskorrespondent heller, jeg er jo bare reporter. Men akkurat da så kom jeg fra det kurset for krigskorrespondenter, så jeg var litt inne i det.

Fotograf Gunnar Bratthammer og Sidsel Wold ved en IS-tunell under en kirke i ar-Raqqa i 2018

Der det skjer

Sidsel har virkelig vært der det skjer, mange ganger. I 2016, da hun skulle begynne i jobben som korrespondent i Istanbul, kom hun til landet bare noen uker etter kuppforsøket.

– Jeg var der faktisk uken før og, fordi jeg skulle se på leilighet. Så skjedde kuppforsøket uken etter, og de på desken på Dagsrevyen sa; Sidsel, du skal jo til Istanbul, du er sikkert ekspert på dette, og jeg sa; jeg skjønner ikke hva som skjer. Det var jo ingen tyrkere heller, som skjønte akkurat hva som skjedde. President Erdogan benyttet sjansen til å sette mange opposisjonelle i fengsel. Han stengte ned opposisjonelle aviser, kritiske journalister ble sparket og det samme skjedde innen akademia.

Demokratiet, det har forvitret

– Hvordan er synet på Erdogan innad i landet?

– Halvparten elsker ham, og halvparten hater ham. Men jeg tror de som elsker ham betingelsesløst blir færre og færre. Han har jo gjort mye bra for landet, men demokratiet, det har forvitret.

Hvordan endte du egentlig opp i Tyrkia?

– Jeg søkte Midtøsten-korrespondentjobben igjen, og så fikk jeg den ikke, og ble veldig lei meg. Så sa min kollega, Philip Lote; søk Istanbul, og jeg søkte og fikk den, og det åpnet en helt ny verden for meg, forklarer hun ivrig.

Den norsk-pakistanske legen

Til Istanbul-kontorets område hører Pakistan, Afghanistan, Iran, India, de kurdiske delene av Irak og Syria og selvfølgelig Tyrkia. Hun teller på fingrene mens hun ramser opp de forskjellige landene, og kommer med små beskrivelser.

– Afghanistan har jeg dessverre ikke besøkt enda … Og Iran er jo et land jeg er veldig opptatt av, men Pakistan … Jeg tror reisene til Pakistan er noen av høydepunktene mine, fordi jeg har fått se hvor de norsk-pakistanske familiene kommer fra, og det er veldig sterkt.

Sidsel Wold intervjueR en tidligere Talibaner i rehabiliterings-leir i Peshawar, Pakistan, 2019.

– Et av de virkelige høydepunktene i Pakistan var å få følge den norsk-pakistanske legen Usman Mushtaq. Foreldrene kom til Norge på 70-tallet og moren var analfabet, og så kom han tilbake til Pakistan som nyutdannet lege, og ble helseministerens høyre hånd i kampen mot koronapandemien i Pakistan. Vi laget et portrett av han, det var helt fantastisk. For en reise i løpet av en generasjon, sier Sidsel engasjert.

– Han kommer til å nå langt, han kan bli helseminister i Norge en dag han, fortsetter hun, og ler litt.

– Jeg fikk masse respons på den saken, fra helt andre folk enn vanlig. Det var mange yngre pakistanske gutter som tok kontakt, og det syntes jeg var veldig stas.

Ulykkelig forelsket i Iran

Hvis du skulle intervjue hvem som helst i hele verden, hvem ville du ha intervjua da?

– Åh! Jeg var jo veldig heldig som fikk intervjuet Irans tidligere president Mahmoud Ahmadinejad, men da jeg satt hos ham var det så mange ting jeg ikke turte å spørre om. Etter intervjuet hadde jeg veldig lyst til å reise tilbake og intervjue han en gang til, hun ler tilsynelatende litt oppgitt over seg selv.

(...) det turte jeg ikke spørre om, for det satt fem-seks menn i rommet og skrev ned alt

– Så svaret er at ham vil jeg intervjue igjen.

Hvilke spørsmål skulle du stilt han?

– Han snakket veldig overraskende om at alle kvinner må få full frihet. Så jeg ville spurt han om han mener at kvinner kan få velge selv om de skal bruke sjal? Om han var blitt feminist? Hva som egentlig har skjedd med han? Men det turte jeg ikke spørre om, for det satt fem-seks menn i rommet og skrev ned alt det vi spurte om. Du vet aldri helt hva det er du kan stille spørsmål om. Iran har jo helt andre kår for presse enn det vi har i Norge, sier Sidsel.

Sidsel Wold og tolk Afsaneh Ostovar intervjuer Irans tidligere president Mahmoud Ahmedinejad, 2021

Iran er et trygt land

Iran ligger på 174. plass av 180 plasser på Reporters Without Borders presseindeks, mens Norge troner på 1. plass.

– Må du alltid tenke på hva det er innafor å si, og hva som kan gjøre at du ikke får innpass neste gang når du intervjuer folk?

– Det varierer fra land til land. Men særlig i Iran, for der har det vært veldig vanskelig å få pressevisum, og jeg er veldig opptatt av det landet. Jeg er egentlig litt ulykkelig forelsket i Iran. Folk har et veldig negativt bilde av Iran, derfor er det spesielt viktig å reise dit og vise at Iran er annerledes enn folk tror. Men det er en del ting du ikke kan spørre om. Du kan ikke spørre kvinner der om de ønsker ta av seg hijaben. Vi gjorde det en gang, og fikk masse trøbbel. Det tok lang tid før vi fikk visum dit igjen, forklarer Sidsel og gestikulerer ivrig mens hun prater.

– Men jeg synes det er viktigere at vi er der, med de begrensningene som er, enn at vi ikke drar dit.

– Er Iran et ferieland?

– Iran er et trygt land, og et veldig fascinerende og spennende land. Det finnes reisebyråer som arrangerer reiser dit. Mens turismen har sunket i for eksempel Egypt, på grunn av terrorangrep, og i Syria … Hvem er det som reiser til Syria som turist nå? Ingen. Dermed oppdager folk Iran isteden.

Du sa en gang at det er viktig at kvinner dekker krig. Hvorfor er det viktig?

– Ja, jeg har ofte tenkt på hva forskjellen egentlig er. I Midtøsten får du som kvinnelig journalist tilgang på intervjuobjekter som menn ikke har tilgang til. Og selv med samme intervjuobjektet, får du ofte en helt annen kontakt. Men det viktigste er at både kvinner og menn dekker krig, sier Sidsel, med ekstra trykk på både.

Sidsel ved en kurdisk peshemerga-militærpost i Nord-Irak ved frontlinjen mot IS. 2017

Til jul er Sidsel Wold ferdig som utenrikskorrespondent i Istanbul, og reiser hjem til Norge. Der venter jobb i NRKs utenriksavdeling på Marienlyst.

– Jeg tror det blir veldig greit å komme hjem, jeg. Det blir fint med litt ordnet arbeidstid, og jeg gleder meg til å ha masse kollegaer rundt meg.

– Hva er drivkraften din til å fortsette?

– Det er så mye som skjer, så mye å formidle. Og det er veldig viktig å formidle og forklare det som skjer, og forhåpentligvis gjøre folk litt klokere. Også er det det lå fortelle historier; gode historier og viktige historier.

---

Sidsel Wold:

  • Født i Oslo i 1959 og vokste opp i Bærum og Oslo.
  • Utdannet i russisk, historie og statsvitenskap ved Universitetet i Oslo 1981–97 og studerte journalistikk ved Norges Journalisthøgskole i 1988–90
  • Har siden 2000 jobbet i NRKs utenriksavdeling, fra 2007 til 2011 som Midtøsten-korrespondent med base i Jerusalem, og fra 2016 og til dags dato som korrespondent for deler av Midtøsten og Asia, med base i Istanbul.
  • Gift med seiler, journalist og forfatter Ragnar Kvam jr. Sammen har de sønnen Magnus (22)

---

5 favoritter:

  • MUSIKK: Klassisk: Rakhmaninov og Mozart.
  • FILM: Bohemian Rhapsody er en. Gladiator en annen.
  • BOK: Umulig å svare, men nå leser jeg Abid Rajas Min skyld. Meget god.
  • MAT: Sjømat, hvit fisk.
  • STED: Ved sjøen og havet.

---


Mer fra: Nyheter