Unes kamp for rettferdighet

– Jeg har aldri tenkt at jeg skal bli talsperson eller leder i MDG. Det har liksom bare skjedd fordi jeg er som jeg er. Det er ikke fordi jeg liker å styre over andre, men fordi jeg liker å ha ansvar på vegne av andre.

Foreldrene hennes så det tidlig. Det som var urettferdig, smått eller stort, gjorde henne irritert og skuffet. De fleste mennesker har med seg en viss sans for rettferdighet inn i det voksne liv, men Une Bastholm ristet aldri av seg evnen til å la urett gå skikkelig innover seg.

– Etter hvert har jeg skjønt at jeg kanskje involverer meg over gjennomsnittet mye i det aller meste. Jeg tror mange andre har bedre evne til å være stille observatør. Det positive er jo at jeg lett kan gripe inn hvis det trengs, på vegne av meg selv eller andre.

Det å være uredd er en egenskap som de aller fleste politikere kan trenge. Som leder for partiet som skal stoppe oljeeventyret, sørge for mindre bilkjøring og mindre kjøtt på tallerkenen for nordmenn flest, er det ekstra viktig. Miljøpartiet De Grønne setter ofte sinne i sving blant sine motstandere.

– Som politiker må man ofte stole på kompasset i seg selv og magefølelsen. Jeg synes at man lenge har hatt et usunt skille mellom det å være rasjonell og det å lytte til følelser. Følelsene hjelper oss til å ta riktige valg, til å gjenkjenne urettferdige maktstrukturer og verdispørsmål som rammer andre. Jeg synes det er viktig å la seg bli sint over urettferdighet, og ta det innover seg. Som når voksne politikere ikke tar mer hensyn til unges framtid. Min væren i verden kommer fra magen, også korrigeres det i hodet, ikke omvendt.

[ Et banka kjør med Mímir Kristjánsson (+)  ]

I april i fjor ble hun partiets første partileder, etter å ha vært nasjonal talsperson siden 2016. På disse årene har hun også blitt mor til to døtre.

– Jeg ser veldig mye av meg selv i hun eldste, som nå er blitt tre og et halvt år. Hun har kommet ut i verden med de samme brillene som meg. Hun lever seg veldig inn i ting, er veldig engasjert og vil involvere seg.

Lov til å bestemme selv

Une Bastholm ble født en januardag i 1986. Noen måneder senere samme år skulle en forferdelig ulykke finne sted i det som da het Sovjetunionen, da en eksplosjon førte til verdens verste kjernekraftulykke. Hendelsen skulle bli kjent som Tsjernobyl-ulykken, og var med på å sette klima og miljøpolitikk for alvor på det politiske kartet i Norge.

Som liten fikk Bastholm tilbud om å begynne på skolen ett år før sitt eget årskull, men valgte å si nei. De som jobbet i barnehagen pleide å si at de var heldige som fikk en ekstra medhjelper i et år. Da hun var 12 år bestemte hun seg også for å bli vegetarianer.

– Jeg sa fra tidlig og tok egne valg tidlig. Jeg har som regel tatt avgjørelser ut fra noen tydelige verdier og tenkt at jeg påvirker verden rundt med det jeg gjør. Jeg skiller meg kanskje litt ut der. Det vanlige er nok å tenke at en er liten i den store sammenhengen.

Hun ble møtt med interesse og forståelse. Foreldrene la aldri noen strenge rammer for hvem hun skulle være sammen med, eller hva hun skulle gjøre. Men de fulgte med, og hadde alltid oversikt over hva hun drev med.

– Det var ikke en sånn hippie-oppvekst. Det var grenser, men jeg fikk kanskje bestemme litt mer enn vanlig. Jeg snakket mye, og fikk i alle fall fortelle hva jeg syntes om ting. I tillegg hadde begge foreldrene mine mye engasjement utenfor hjemmet. Min mor har på ingen måte vært en klassisk husmor som brukte mye tid hjemme. Det kunne ofte være rotete, og det var ikke alltid at vi spiste middag sammen. Likevel var det mye kjærlighet, og mange samtaler.

Møtte hun motstand, ble hun enda mer nøye på å holde på prinsippene sine. Samtidig ble hun tvunget til å tenke seg godt om når hun ville noe. Bastholm er opptatt av at hennes døtre skal få det samme spillerommet som hun fikk. Mens foreldrene var på jobb, lærte hun å sykle på egen hånd. Når hun falt av, reiste hun seg opp igjen for å prøve på nytt.

– Jeg likte å være selvstendig ganske tidlig, og jeg fikk vel lov til det. Vi har også vært opptatt av det med vår eldste datter. Med dårlig tid og hektiske hverdager kan det være fristende å bare få ting gjort, men vi har oppdratt henne til å prøve selv, og med det kommer mestring og selvtillit. Det handler også om sikkerhet. Hvis hun klatrer opp i et lekestativ og alltid blir løftet ned, vil hun en dag stå der alene og ikke ane hvordan hun kommer seg ned.

En leder fra ung alder

Det sies at Bastholm alltid har hatt egenskapene til å bli en leder. Hun blir beskrevet som målrettet og energisk, og samtidig full av omsorg. Hun virker også å være oppriktig glad i å ta ansvar. På veien mot partilederrollen trekker hun spesielt fram støtten fra tidligere talsperson Rasmus Hansson. Bastholm er utdannet statsviter, mens Hansson er naturviter og atferdsbiolog. Dette bidro til at hun lærte masse om biologi, og fikk et mer helhetlig syn på politikken.

Som leder i MDG er hun ikke bare viktig for selve partiet. En voksende miljø- og klimabevegelse stiller seg bak dem, og klimaspørsmålene blir viktigere for hvert år som går. MDG gjør det spesielt bra blant unge velgere, som representerer nettopp en av de fremtidige generasjonene de kjemper for.

Jeg ser egentlig politikk i alt. Kjøper jeg en sjokolade, ser jeg om den er Fairtrade-merket. Fotball blir også veldig fort politisk, når det plutselig handler om pengesyke eiere, rasisme eller regnbueflagg.

—  Une Bastholm

– Jeg føler at jeg er blant spydspissene for en hel bevegelse. Jeg tror vi representerer århundrets store samfunnsendring. Fra å se på naturen og andre arter som noe som er opp til mennesket å forbruke, kommer vi i dette århundret til å bli tvunget til å finne andre måter å oppnå utvikling og velstand på, innenfor naturens tålegrenser. Mennesket er en del av naturen. Ødelegger vi den, ødelegger vi for oss selv.

Behovet for å involvere seg, var også det som dro henne inn i politikken. På ungdomsskolen var Bastholm aktiv i Arbeidernes ungdomsfylking (AUF). Hun har også arbeidet i Framtiden i våre hender, Naturvernforbundet og Dyrevernalliansen.

– Det er ikke fordi jeg har så høye tanker om meg selv. Det er bare veldig unaturlig for meg å stå å se på at noe er gærent, og ikke forsøke å gjøre noe med det. Fra jeg var ganske liten har jeg tenkt at det betyr noe at man bryr seg og blander seg i ting. Problemet kan være at man provoserer eller tråkker noen på tærne, og det har jeg helt sikkert gjort mange ganger. Men du tvinger også fram situasjoner der folk må tenke seg om.

[ – De første ungdommene jeg møtte, spurte meg om jeg var snill eller slem (+)  ]

Vanskelig å formidle

Stortingsvalget i september nærmer seg nå med stormskritt. På målingene ser MDG ut til å gjøre et historisk bra valg. Men selv om klima og miljø er viktig for mange, står de i fare for å havne under sperregrensa.

Når Dagsavisen møter Bastholm, er det i frodige omgivelser i Botanisk hage i Oslo. Hun er pyntet med øredobber som er formet som grønne blomster. To måneder før valget er hun fremdeles i mammaperm. Hun har en formidabel oppgave foran seg, men ser ut til å møte den med ro i kroppen. Hun ser på seg selv som erfaren nå. En som vet hva det betyr å være en toppolitiker.

En veldig gammeldags måte å forstå politikk og styringsdyktighet på, er at du må ha ferdig utdannelse, fast jobb, og helst eiendom for å være i stand til å ta ansvarlige politiske valg.

—  Une Bastholm

– I starten av min tid på Stortinget var jeg jo mye yngre enn det som er vanlig. Men nå har jeg god erfaring med det å lede et parti. Jeg har gjort det lenger enn både Ropstad, Melby og Listhaug. Jeg ser på meg selv som erfaren, samtidig som jeg hele tiden merker at jeg har ting å lære. Det å være leder er ikke så viktig for meg, men jeg trives veldig godt med det. Og jeg ser hvorfor jeg har havnet her.

Før vi setter oss ned på Handwerk Botaniske, kaféen som ligger midt i en av Oslos grønneste lunger, snakker Bastholm engasjert om EM-finalen i fotball som ble spilt kvelden før. Etter kampen ble spillere på det tapende engelske laget utsatt for rasisme. For henne er det alltid de politiske spørsmålene som vekker mest interesse.

– Jeg ser egentlig politikk i alt. Kjøper jeg en sjokolade, ser jeg om den er Fairtrade-merket. Fotball blir også veldig fort politisk, når det plutselig handler om pengesyke eiere, rasisme eller regnbueflagg. Politikk handler egentlig bare om regler for hvordan vi lever sammen i sivilisasjon. Folk som samarbeider er politiske dyr.

MDG blir ofte beskyldt for å bare være opptatt av én sak. For partilederen er den framstillingen en del av et større problem. Klima og miljø kan ikke diskuteres uten å samtidig være innom en rekke andre politiske saker, mener hun.

[ En ødelgagt dag med Dag Solstad (+)  ]

– Jeg kan faktisk bli enda mer forbanna når det gjelder flyktningspørsmål enn miljøspørsmål. Og for meg henger det sammen. Det er absurd å sette mennesket og miljøet opp mot hverandre. Det handler bare om hvilke mennesker du tar mest hensyn til. De som er voksen nå, eller de som er barn. Klimakrisen blir ofte misforstått for å ikke handle om mennesker, fordi den aller mest rammer mennesker som kommer etter oss eller er langt unna.

Klimaflyktninger finnes allerede i stort omfang. Det er anslått at 1,2 milliarder mennesker verden over vil falle under denne kategorien innen 2050. Endringene rammer også skjevt. Fattige og andre vanskeligstilte mennesker er mest utsatt.

– Det er og har i mange år vært en vanskelig oppgave for oss å formidle at klima og miljø også handler om sosial ulikhet, frihet og velferd for alle. Klimaendringer rammer alle, men også i Norge er det de som ikke har råd til å flytte eller forsikre huset sitt mot styrtregn og flom som rammes mest. Noen har en åpenbar interesse av å plassere klima som en enkeltsak som en kan nedprioritere gang på gang. Slik var det gjennom hele 1900-tallet, og dette er fortsatt en del av selve problemet.

De som ikke har en stemme

Kommunevalget i 2019 ble en stor suksess for MDG i Oslo, som nå er blitt Bastholms hjemby. De siste valgene har vist at spesielt yngre velgere stemmer på partier som prioriterer klima og miljø. Som leder for MDG mener hun det er helt naturlig at stemmeretten utvides, slik at 16- og 17-åringer også kan stemme.

– En veldig gammeldags måte å forstå politikk og styringsdyktighet på, er at du må ha ferdig utdannelse, fast jobb, og helst eiendom for å være i stand til å ta ansvarlige politiske valg. Men se på hvordan stemmeretten har utviklet seg. Først var det menn med en viss eiendom, så alle menn over en viss alder, så fikk kvinner omsider stemmerett, men fortsatt i mange år var de fattigste holdt utenom. De privilegerte med innflytelse har alltid funnet unnskyldninger for å ikke dele makten med flere.

Selv var hun opptatt av politikk lenge før hun hadde fylt 18 år. Men det var ikke slik at hun klødde etter å få avgi stemme. Bastholm var mer opptatt av det hun faktisk kunne gjøre noe med. Likevel var det en enorm opplevelse å få stemme for første gang.

Spørsmålet får henne til å tenke. Hun er nemlig litt «nerdete» opptatt av stemmerettshistorien vår, slik hun sier det selv. Selv om kvinner fikk stemmerett i Norge i 1913, fikk ikke Bastholms tippoldemor stemme før i 1919. Årsaken var at hun hadde for lite, og mottok støtte fra det som het fattigkassa. Hun protesterte mot dette, og brevet hun skrev ble tatt opp på Stortinget.

– I et demokrati skal man ha en aktiv grunn til å ikke gi noen stemmerett. Spørsmålet bør ikke være om 16-åringer kan forvalte stemmeretten godt, men om vi kan rettferdiggjøre å hindre dem fra å stemme. Det er heller ikke slik at voksne nødvendigvis tar mer langsiktige valg, tvert imot. Befolkningen vil bli bedre representert med en utvidelse. De på 16 og 17 år er opptatt av andre spørsmål og verdier, og jeg tror mange ville øvd seg mer på å ta stilling i politiske spørsmål hvis de kunne stemme.

Store ambisjoner

Hun gleder seg til valget. Som alltid går hun inn med selvsikkerhet, men hun er samtidig avslappet. Smilet kommer når hun tenker på hva tiden framover vil bringe. I Botanisk hage har solen etter hvert stått opp, og flere barnefamilier har okkupert bordene rundt oss. Det er hit folk tar turen når de har ferie, pappaperm eller mammaperm.

– Det blir annerledes. Jeg har aldri vært i en valgkamp med en tre måneder gammel baby før. Jeg vet ikke om noen har gjort det tidligere, ler hun.

– Jeg skal jo fortsatt amme, og hun vil stort sett være rett ved siden av meg hele tiden. Samboeren min kommer til å ha ansvaret mellom måltidene hennes, også må jeg vel sitte å pumpe ut morsmelk som han gir henne av og til. Familielivet vil nok blandes veldig mye inn i jobblivet, og babyen kommer til å fortsette å være sjefen.

Det meste tyder på at det blir et regjeringsskifte. MDG ligger bedre an enn ved tidligere valg, selv om målingene gjerne kunne vært enda hyggeligere for de grønne.

– Jeg tror mange synes det er fint at vi finnes som et korrektiv som kan dra de andre partiene. Men hvis vi skal utgjøre en stor forskjell, må vi være mange nok på Stortinget.

Bastholm er ikke lenger leder for et bråkmaker-parti som blander seg inn og skaper uro blant de etablerte. De er på god vei over til den andre siden. Da kommer både kritikk og ros på andre måter enn før. Etter hvert som innflytelsen deres øker, vil velgerne holde dem ansvarlig på helt andre måter. Når hun får spørsmål om dette, nøler hun ikke et sekund med svaret sitt.

– Jeg er godt forberedt på det som kommer. Vi vil få mer press på oss, og ordene man sier får større betydning når en har styringsansvar. Det blir ikke lenger bare en sånn kommentar til det andre politikere driver med. Det kan være lett å påpeke hva som er gærent, men for de som har makten blir enkelte ting stoppet av praktikaliteter eller juss. Da er det viktig å holde fast på mål og kunne prioritere.

Mistillitsforslaget

Det har vært et innholdsrikt år så langt. I midten av juni gikk byrådet i Oslo av etter et mistillitsforslag mot MDGs Lan Marie Berg. Også da var Bastholm midt i sin mammapermisjon. Partilederen hadde klare meninger om saken, og klarte ikke helt å holde fingrene av fatet.

– Det er grenser for hvor lenge jeg kan sitte å se på noe som jeg mener er en urimelig og annerledes behandling av en enkeltpolitiker. Oppfatningen av kvinnelige ledere er der at hvis du har veldig fart, raskt kan vise til resultater, er målrettet, dedikert og visjonær, slik som Lan er, så er det veldig vanlig at folk tenker at «her må det finnes noe annet som hun ikke er god på». Det er liksom litt mistenkelig at en smilende kvinne er så driftig. Som byråd skal en sees i kortene, men det hun ble felt på var syltynt. Det handlet nok i stor grad om å svekke MDG og Oslos mest populære politiker.

[  Marit Breivik: Jeg husker at formannen kom hjem til oss og sa at «Marit må ikke ta pause» (+)  ]

Hetsen

Lan Marie Berg, som nå tar sikte på å komme inn på Stortinget til høsten, var også i nyhetsbildet av andre årsaker i forkant av spetakkelet rundt byrådet. Måten hun ble hetset, utskjelt og truet, spesielt på nett, kom for alvor i søkelyset.

De er begge spesielt utsatt for dette i sin posisjon. Som kvinnelig toppolitiker i et miljøparti, har du mange motstandere med mye på hjertet. Kommentarfeltene fylles raskt opp med meldinger som mildt sagt ikke er spesielt hyggelige.

Min mor har vært leder i hele oppveksten min, og jeg har aldri vært usikker på om jeg kan ta plass fordi jeg er dame. Jeg gjør det kanskje med en så stor selvfølgelighet at jeg ikke tenker over det når folk har fordommer mot meg.

—  Une Bastholm

– Jeg tror unge kvinner i ledelse opplever det hele tiden, både i politikken og ellers. Det blir satt andre forventninger til deg, og du har et smalere handlingsrom enn en mann i samme posisjon. Han kan boltre seg mye friere i hva slags leder han vil være, og komme unna med tydeligere kanter og mer pågåenhet, og kanskje til og med frekkhet og arroganse.

Bastholm beskriver Stortinget som en trivelig arbeidsplass. Hun mener de som jobber der har forståelse og toleranse når det kommer til andre politiske synspunkter enn sine egne. Men som landskjent klima- og miljøpolitiker må man ofre noe. Som eksempel trekker hun frem en hendelse fra da hun satt og jobbet på en kafé i Oslo.

– Jeg har sluttet å dra på kafé alene på kveldstid. Med en gang folk begynner å drikke, kan det bli ukomfortabelt. Jeg hadde en opplevelse der to menn satt på bordet ved siden av mens jeg jobbet på laptop. De kjente meg igjen, og han ene var veldig uenig med MDG og ville diskutere. Etter en stund ble han veldig aggressiv, og kompisen måtte roe han ned. Jeg følte meg aldri fysisk truet, men jeg ville jo ikke sitte der noe mer.

Hun opplever det som ganske spesielt. Alle vet hva Une mener og står for, men hun vet ingenting om de andres politiske holdninger. I slike situasjoner kommer lærdommen fra oppveksten på mange måter til nytte. Hun er vant til å bli motsagt, og til å mene ting som kan være upopulært blant mange. Men Bastholm har aldri stilt spørsmål ved sin egen rolle som leder og avbrytende sabotør. For henne er det viktig å ta de svakes side. For Une Bastholm har MDG og deres politikk kommet for å bli, slev om klimakrise og miljøkrise fortsatt kan være smertefulle temaer å imøtekomme for mange.

– Min mor har vært leder i hele oppveksten min, og jeg har aldri vært usikker på om jeg kan ta plass fordi jeg er dame. Jeg gjør det kanskje med en så stor selvfølgelighet at jeg ikke tenker over det når folk har fordommer mot meg.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Fem favoritter

Musikk: Veldig mye forskjellig. Spesielt glad i Florence and the Machine. Det er litt rocka, melodiøs, og sær pop.

Film: David Attenborough: A life on our planet.

Mat: Indisk.

Sted: Fjellområdet Jøldalen i Trollheimen.

Bok: «Alt lyset vi ikke ser» av Anthony Doerr