Byhistorie

Skomakergården sto i veien for utbyggerne

Store deler av “det gamle Moss” er i ferd med å forsvinne. I Nyquistbyen ble 121 bygninger revet. Jacob Jahnsen-bygget i Storgata ble jevnet med jorda, og en boligblokk har poppet opp der vi tidligere kunne kjøpe verktøy og spiker. Snart skal Skanems fabrikkbygning i Rabekkgata vike plass for nye boligblokker.

Dette er en noe revidert versjon av en artikkel som ble publisert første gang 05. mai 2019.

—  Paul Norberg

I 2003 samlet “Aksjonsgruppen for bevaring av Skomakergården” og Moss og Omegn Tenkepark inn 5.954 underskrifter mot rivningsplanene. Skomakergården lå tett inntil Moss Glassverk på Jeløy, og var en kjent, gammel bygning i Moss. Men en protestbølge på nær 6.000 underskrifter var likevel ikke nok. Skomakergården ble revet i 2004. Skomakergården ble solgt til Selvaagbygg, sammen med Glassverktomta. I 2003/2004 planla Selvaagbygg næringsbygg og leiligheter på området. Så kjøpte Bunnpriskjeden hele “skomakerarealet” av Selvaagbygg for 25 millioner kroner. Men det kom aldri noen Bunnprisbutikk nederst i Helgerødgata.

– Sto i veien

– Skomakergården ville sannsynligvis blitt bevart hvis ikke huset bokstavelig talt sto i veien for en maksimal utnyttelse av Helgerødgaten, sa daværende byarkitekt Nils Ellefsen til lokalpressen.

“Gamlebyen” i Moss

Det er en naturlig utvikling at gammel bebyggelse må vike for noe nytt. Slik er det i Moss, og slik er det også i andre norske byer. Men det er også åpenbart at rehabilitering av eldre bygg også kan være med på moderniseringen av byene. Svært mange som reiser til utenlandske byområder, leter seg først og fremst fram til det som vanligvis blir kalt “gamlebyen”. Det er områder hvor eldre bygninger er blitt rustet opp, men hvor det fortsatt er tydelig hvordan bygningene har sett ut i tidligere tider, og hvor det er kommet nytt liv i form av butikker, markeder, restauranter og boliger. I Moss er det Møllebyen som representerer den samme bykulturen som vi finner i utenlandske “gamlebyer”. Det var ikke byens politikerne som først og fremst sikret oppgraderingen av Møllebyen. Det var da investoren Widar Salbuvik gikk sterkt inn i området at det ble fart på bevaring og restaurering av den gamle industrikulturen.

Museet blir i Møllebyen

Allerede midt på 1980-tallet viste galleristen Lars Brandstrup fram sine visjoner for Møllebyen som en attraktiv bydel. Men det tok mange år før hans framtidsvyer ble realisert. I dag fremstår Møllebyen som et unikt historisk bymiljø der nye virksomheter etableres i de gamle husene. Flere hyggelige kafeer, bibliotek, et moderne kinoanlegg og Moss by- og industrimuseum er blant tilbudene.

Rivningsglade politikere

Moss by har hatt framtidsrettede og rivningsglade politikere også i litt eldre tider. Hvis vi går tilbake til 1950- og -60-tallet, var det ordfører Emil Andersen som sto i spissen for moderniseringstankegangen. Han gikk godt i tospann med Alf Herland, som var rådmann i tidsrommet 1955–1966. Herrene Andersen og Herland mente at de gamle trebygningene i bykjernen var forbundet med slum og dårlige levevilkår. Historiker Nils Johan Ringdal skriver i Moss bys historie, bind 3, at " … Emil Andersen og mange av hans generasjon følte at det gamle Moss måtte vekk før en ny og bedre by kunne etableres”. Både Emil Andersen og Alf Herland ønsket seg høyblokker, både som næringsbygg og til boliger. Det samme gjorde Arne Svenning, som hadde overtatt som byingeniør i 1963, etter Einar Mathisen.

Symbolbygg ble revet på 1960-tallet

Det var til dels kraftige protester mot rivningsiveren til politikere og administrasjon i Moss kommune. Redaktørlegenden Frank “Montanus” Berg i Moss Dagblad engasjerte seg sterkt mot å rive flere eldre bygninger, og fikk støtte fra både den politiske venstresida og fra konservative representanter, som ønsket å bevare mange trebygninger. De ønsket å ta vare på byens sjel. Men det var de mektige menn på rådhuset som fikk det som de ville. I 1967 ble Håndverkerbygningen i Vogts gate 19 revet. Den gamle Handelsstandsbygningen i Storgata 21 ble fjernet rett før jul i 1967. Høiden skole ble avviklet i 1968, og ble revet i januar 1969. Flere av møllebygningene ved Mossefossen ble tatt av rivningsfeberen som herjet i rådhuskontorene. I 1968 ble to virkelige symbolbygninger revet. Det var Moss Kurbad i Strandgata og Moss politikammer, som lå ved Moss kirke. Samtidig som det gamle politikammeret forsvant, ble det oppført en koloss av et murbygg rett ved siden av, den utskjelte bygningen; Kirkegata 14. Bygget ble betegnet som stygt, men funksjonelt og praktisk. Det var Arbeidernes Økonomiske Fellesskap (AØF) som var entreprenør. Moss og Omegn Faglige Samorganisasjon (Samorg) og flere fagforeninger fikk kontorer i Kirkegata 14. Det fungerte også som Samfunnshus, og både Moss Dagblad, politiet byretten fikk plass i den nye bygningen. I toppetasjen var det fengsel.

Høyhus i Moss

I 1968 ble det også reist et annet høyhus i Moss. Denne gang var det en boligblokk i Fridtjof Nansens gate. Meningen var å bygge tre høyblokker, men nå var politikerne blitt mer opptatt av å bygge i periferien utenfor Moss sentrum. I dag står høyblokka på Hollenderbjerget som et symbol på en byggestil som ikke fikk skikkelig fotfeste i Moss for 50–60 år siden. Men i dagens Moss ser det ut til at høyblokker igjen er blitt moderne. I Rosenvingeparken er den høyeste blokka på 12 etasjer. På Høyda har Frigaard Gruppen begynt å bygge 174 leiligheter tett inn mot Melløs Stadion. Prosjektet har fått navnet “Tribunen”, og fra mange av leilighetene blir det mulig å aktiv idrett fra balkongen. Målet til utbyggerne er å bygge leilighetsbygg i fire og fem etasjer mot Ryggeveien og Rabekkgaten, i tillegg til tre tårnhus i åtte etasjer.

Kilder:

Moss Dagblad-artikler fra 1967–1969.

Nils Johan Ringdal: Moss bys historie, bind 3