Nyheter

– Dette er ikke meg som snakker ut om den tunge tida

Sigrid gikk fra å være verdensomreisende popstjerne, til å kjede seg hjemme hos mamma og pappa. Sånt blir det mini-identitetskrise av.

Sigrid er tilbake med ny musikk etter to år.

Sigrid! Er det bare meg, eller er dette et «comeback?»

– Hæhæ. Har jeg lov til å si det? Jeg er bare er 24 år. Men ja, det er litt det for min del. For verden – kanskje ikke.

Er det ekstra press å slippe låt når det er to år siden sist?

– Jeg er blitt fartsblind på det der med press. Jeg er så vant til det. Men jo, presset er voldsomt, men det er mest gøy. Det at man føler at man må prestere, er jo også et uttrykk for at noe er skikkelig viktig for deg.

Jeg har inntrykk av at du ikke er så glad i sånne standard-artist-ting, som å kjøre promo og sånt?

– Ha ha. Det har du nok rett i. Jeg kommer fra Ålesund, liksom! Jeg er ikke oppvokst med kjendiskultur i det hele tatt. Det er er superstas å få lov til å jobbe med dette, men av og til blir man sånn: «Kan det være så viktig at en instagrampost går ut åtte om morgenen?». Men så er det visst det. Også er det rart å være en artist med et så stort team bak seg. Det er et firma, en business, samtidig som det er så personlig og personfokusert. Men ja, jeg er opptatt av at man er et menneske, ikke bare et produkt.

Er det en grunn til at du har vært borte i to år?

– Det skulle ikke være en så lang pause. Planen var at jeg skulle ha ett friår. Det året jeg aldri fikk, fordi ballen begynte å rulle så raskt etter at jeg ga ut musikk. Så ja, jeg skulle reise rundt i verden og skrive musikk. Men det ble bare tre uker i LA, og så måtte vi rett hjem da grensene stengte.

Du har jo hatt megasuksess. Hvordan er det å plutselig trekke seg tilbake?

– Jeg fikk en mini-identitetskrise. Dette er IKKE meg som snakker ut om den tunge tida altså! Men når du tar vekk noe av det som er det viktigste for meg – reise, turnere, spille live – da blir det en voldsom kontrast. Det var deilig de første månedene, å bare bo hjemme hos mamma og pappa, og ikke være artist, men bare Sigrid. Det føltes som jeg gikk på videregående igjen.

Det må ha vært uvant?

– Ja, for jeg ble voksen i rekordfart. Det var så mange voksenting å ta seg av. Fy søren, det var godt å slippe det ansvaret en stund. Men så var det en stor bit av meg som ble borte. Jeg har aldri hatt så mye fri. Jeg trengtes ikke til noe, det var veldig rart. Så nå er det deilig å være tilbake på jobb.

Veldig kul singel da, jeg har den på hjernen allerede! Jeg tolka den som en slags «self-empowerment»-aktig sak, er jeg på rett spor da?

– Ja, absolutt! Jeg blir heller ikke fornærma hvis den tolkes annerledes. Men ja, den handler om å akseptere seg selv og de valgene man tar. Den er skrevet i lys av kjærlighetssorg, en tid man kan bli forvirra på hva man føler om ting. Jeg klarer ikke skrive låter hvis det ikke har et hint av positivitet i seg.

Du har jo noen triste låter?

Ja, det har jeg, de kommer man seg ikke unna. Og det er noen som er fæle å synge live. Jeg skriver ofte låter som jeg vet at jeg trenger sjøl. Det er kleint å si at «musikken er terapi for meg», men det er jo litt sant.

Meen. Du har ikke kjærlighetssorg nå?

Ha ha! Nei, jeg har kjæreste, han heter Nikolai.

Og dere står mye på ski, har jeg sett på insta?

– Ja, han er proff skikjører!

OK, Sigrid, nå skal jeg ikke grave mer i det. Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Jeg har sett mye på kompani Lauritzen, så kanskje Fenriken. Eller vet du hva, vinneren Carl Martin Eggesbø! Han var helt fantastisk. Også hadde jeg kanskje tatt med Aune Sand for god samtalepartner. Og slengt med Lars Monsen så han kunne fått oss ut derfra.

Hva gjør du når du skeier ut?

– Lager masse taco og ser på serie, kanskje. Eller går ut med bandet den ene dagen jeg har lovet dem! Jeg er den som trekker meg først, skjønner du.




Selma Moren

Selma Moren

Debattansvarlig i Dagsavisen