Byhistorie

Marshallhjelpen med menneskelig ansikt

BYHISTORIE: I perioden 1948-1951 var Moss og Oslo plukket ut som industri-case for den amerikanske Marshallhjelpen. I Moss ble naturligvis Arne Magnussen sentral i dette gjenoppbyggingsarbeidet etter andre verdenskrig. Han var rådmann i Moss, og jobbet nært sammen med USAs Marshallrepresentant i Norge, mr. E. Manthey.


Det er vanlig å tenke på amerikanske industriledere som beinharde og kyniske forretningsmenn, som ikke er spesielt glade i fagforeninger. I denne artikkelen skal vi se at mr. E. Manthey, som ledet et amerikansk selskap med rundt 10.000 ansatte, var opptatt av fagbevegelsens rolle i industriutviklingen. I Arne Magnussens ufullstendige memoarer er det også beskrevet en litt spesiell historie om den amerikanske bedriftslederens omtanke for andre.

Mennesket mr. E. Manthey

Arne Magnussen møtte mr. E. Manthey flere ganger, og en gang kom amerikaneren med tog fra Oslo for å besøke M. Peterson & Søn. Byens rådmann forteller:

«En dag møtte jeg mr. Manthey på Moss jernbanestasjon. Han hadde i sitt følge en herre, som ikke nettopp var i høyeste moteantrekk, og hvis hender formelig tvang en til å tenke på neglsaks og neglrenser. Mannen hadde sitt lands høyeste utdannelse, og hadde stått høyt på rangstigen. Men livet smilte ikke lenger til ham. Det var en gang, men nå; den grå fattigdommen. Og fremtiden; intet skimt av håp.

I denne stund på Moss jernbanestasjon opplevde jeg mennesket mr. Manthey, og ikke bare industrimannen.

I Amerika pleier vi å ta oss av sånne som han, sa mr. Manthey. Utenfor Theatercafeen fikk jeg se ham. Jeg ba ham inn på cafeen, denne fattige, eldre mannen. Han fikk et godt måltid, og jeg ba ham med på turen til Moss.

Snille, menneskekjærlige mr. Manthey. En ekte amerikaner med barnet i sitt hjerte!

“Avfeldig olding”

«Vi går til Moss Hotell, sa vår amerikanske Marshallvenn. Der ble hotelldirektør Heian bedt om å sørge for den fremmede på beste måte. Så skulle delegasjonen og jeg til Peterson & Søn. Men den fremmede gjesten ville aldeles ikke sitte på hotellet. Han skulle være med, og mr. Manthey føyde ham.

Han var rørende, gjesten fra Theatercafeen. Vi hørte stadig hans begeistrede utrop over det han fikk se hos Peterson & Søn. – Nei, så storartet. Svære greier. Opp- og nedover trapper sprang han med samme eleganse som tidligere på sitt juridiske studiums «trapper». Plutselig spør han meg: Er jeg i veien? Neida, svarer jeg. Og litt senere: De behandler meg som en avfeldig olding. Han hadde fått lyst på et stort papirflak som lå på et gulv i fabrikken. Det fikk han som suvenir. Deretter ble han kjørt hjem til Oslo i en av firmaets biler. Med papirflaket under armen, og i beundring over det han hadde sett hos M. Peterson & Søn.

Økt produktivitet

I 1948 ble det nedsatt en komité for økt produktivitet i Moss. Rådmann Arne Magnussen ble formann. Direktør Egil Arstad ved M. Peterson komiteen var et av medlemmene i komiteen. Han ble senere formann for Statens Produktivitetsråd. Økt produktivitet i norske bedrifter var et viktig krav som USA stilte som en av betingelsene for å yte økonomisk hjelp til Europa. Mr. Manthey og hans delegasjon besøkte mange Mossebedrifter, som M. Peterson & Søn, Helly J. Hansen, Sportsindustri, Foblikk, Rosenvinge, Aktiemøllene, Moss Glasverk, Aug. P. Horn og skofabrikken Mascot. Arne Magnussen forteller at delegasjonen alltid ville møte fagforeningsformannen. Mr. Manthey spurte om arbeidernes trivsel ved de bedrifter han besøkte. Hvis de ansatte hadde det bra på jobben, ble de også motivert til å yte mer. Og forutsetningen for å gi Marshallhjelp var at de ansatte var positive til å delta i en produktivitetskampanje.

Forutsetningen for å gi Marshallhjelp var at de ansatte var positive til å delta i en produktivitetskampanje.

—  Mr. E. Manthey

Møtte klubbformannen

Et eksempel er fra Foblikk (Forende Blikemballagefabriker). Dette var den desidert største blikkemballasjefabrikken i Norge, og Henry Becker-Eriksen var adm. direktør. Kundene spente over et stort spekter; med hermetikk og maling- og lakkindustrien som bærebjelker.

Også på Foblikk ble det en samtale mellom mr. Manthey og klubbformannen. Når det gjaldt trivsel, viste klubbformannen til den dårlige spisesalen som et negativt trekk ved bedriften. Marshalldelegasjonen gjennomgikk deretter alle avdelinger. Maskineriet ble besiktiget og notater ble gjort. Forutsetningen for at Marshallhjelpen skulle bestå var at det ble sendt rapport til sentralledelsen i Washington.

Industrikonsert

Så skriver Arne Magnussen: «Det skulle holdes møte i Foblikks spisesal med foredrag om økt produksjon. Like før klokka 12.00 kom jeg til Foblikk. Remmer og hjul var i sving, og maskinene larmet. Industrikonsert; dagens og nattens melodi i industribyen Moss. Plutselig, idet jeg går opp trappen, stopper alt. Den store stillhet var inntrådt. «Økt produksjon», sa jeg til meg selv og smilte.

Møtedeltakerne kom i flokk og følge til spisesalen. Men hvilken spisesal! Den var ikke egnet til å stimulere en taler. Foredraget ble holdt, og det ble et saklig og positivt ordskifte. De fremmøtte gikk enstemmig inn for å øke produksjonen. Marshalldelegasjonen var ikke med på møtet. Det ville være i strid med programopplegget. … «Spisesalen er fryktelig. Både arbeiderne og jeg har strevet for å få materialer så vi kan få en skikkelig spisesal. Men forgjeves. Det er byggetillatelsen det står på,» sa Henry Becker-Eriksen. Han ønsket seg en modernisert og vakker spisesal, og et moderne sanitæranlegg. Han stoppet meg på gaten en stund senere, og spurte om det kunne gjøres noe for en snarlig forandring.

Gerhardsen og Lie

Igjen en Oslo-reise. Denne gang til statsminister Gerhardsen for å be ham sikre en byggetillatelse for Foblikk. Han var i tvil. Det var lett å forstå. Haakon Lie, som var til stede, minnet om Mossearbeidernes store innsats i produksjonskampanjen. «Jeg skal tale med kommunalminister Ulrik Olsen», sa statsministeren. Byggetillatelse ble gitt. Og Noblikk fikk bygge en vakker spisesal og et moderne sanitæranlegg», skriver Arne Magnussen.