Nyheter

Peggy Hessen Følsvik: – Det har aldri vært noe mål for meg å bli LO-leder

Da Hans-Christian Gabrielsen døde brått, måtte Peggy Hessen Følsvik ta over som LO-leder. Hun går på med krum hals.

Kvelden før Hans-Christian Gabrielsen døde, snakket Peggy Hessen Følsvik med ham på telefonen, om lønnskompensasjonsordningen som regjeringen nettopp hadde lagt på bordet.

– Han var akkurat som vanlig.

Tirsdag 9. mars, nærmere klokka elleve om formiddagen, sitter Følsvik i et Teams-møte på hjemmekontoret i Bærum da telefonen ringer. Hans-Christian Gabrielsen er død.

– Det var en fullstendig uvirkelig beskjed å få.

Tårene står i øynene på Følsvik når hun forteller om det.

Virkeligheten innhenter henne raskt. LOs 1. nestleder hiver seg i bilen med kurs for Folkets Hus i Oslo.

– Du går inn i en modus hvor det handler om å håndtere en krise.

– Betyr det at du ikke kjente på noen følelser?

Hun nikker.

– Det kan du ikke. Det går ikke, altså.

Hva blir veien videre for LO nå, og hvordan ser den nye LO-lederen på oppgavene som venter henne? Hør Peggy Hessen Følsvik i podkasten Rørsla

– Helt utenkelig

Nå er det Peggy Hessen Følsvik som leder Landsorganisasjonen med sine 970.000 medlemmer. Det var absolutt ikke sånn det var tenkt.

– Jeg og Hans-Christian hadde jo en plan, sant. Om at han skulle bli sittende lenge som leder. Og hvis kongressen ønsket det, skulle jeg stille som nestleder de neste fire årene. Det har aldri vært noe mål for meg å bli LO-leder, det har vært helt utenkelig. Han hadde mange gode år foran seg.

(Saken fortsetter under bildet)

Følsvik rister på hodet. Vi sitter rundt møtebordet på kontoret hennes, åtte etasjer over Youngstorget. Hun har ennå ikke flyttet inn på lederens kontor. Det er halvannen uke siden Gabrielsen døde. Hun har hatt tid til å kjenne på følelsene. Samtidig planlegger Følsvik og LO begravelse på tirsdag og lønnsoppgjør på onsdag.

– Denne skuta går uansett. Det virker helt meningsløst at vi skal i forhandlinger, men sånn er en gang denne verden.

Blikk inn i en større verden

Det er 42 år siden Følsvik meldte seg inn i LO. 18-åringen hadde fått sommerjobb på flyplassen på hjemstedet Vigra utenfor Ålesund. Hun får arbeidskontrakten og innmeldingsblanketten til Handel og Kontor i hendene samtidig. Flyplassen er den største arbeidsplassen i kommunen, her jobber også tre av onklene hennes.

Arbeidserfaringen herfra gjør at hun blir headhuntet til deltidsjobb på flyplassen Hovden ved siden av skolegangen på Volda gymnas. Og når skolegangen er fullendt, blir det fulltidsjobb samme sted.

– Det var spennende. Jeg fikk med kontakt med folk, og et innblikk i en litt større verden. Og jeg som hadde gått engelsklinja fikk muligheten til å praktisere språk, og muligheten til å reise.

Dobbel propell

Snart åpnet det seg større muligheter for Følsvik. Flyselskapet Widerøe hadde kjøpt større fly med plass til 50 passasjerer og hadde behov for kabinpersonale. Hun og ti andre unge kvinner hadde base og hybler i Bodø, og fløy Nord-Norge på kryss og tvers i Dash 7 med dobbel propell. Det var fest, det var moro, og det var mangel på tariffavtale. De elleve kollegene meldte seg inn i Norsk kabinforening, og Følsvik var en av de ferske tillitsvalgte som troppa opp hos Norsk Arbeidsgiverforening i Oslo for å forhandle fram en ny tariffavtale. Hvorfor nettopp hun ble tillitsvalgt?

– For meg var det naturlig.

Svaret framstår beskjedent.

(Saken fortsetter under bildet)

Bak ryggen på Følsvik, på toppen av den ene reolen på kontoret står en modell av et Braathens-fly. Bransjen og folkene som jobber i den har fremdeles et eget sted i LO-lederens hjerte. Det er ikke sikkert det synes når hun er på en flyplass.

– Mannen min synes jeg er et mareritt å reise med. Jeg blir så irritert når ting går treigt og systemene ikke fungerer. Jeg kan se at det sitter ansatte som ikke har fått den opplæringa de skulle hatt, og jeg får medlidenhet med dem. Men han har et svare strev med å få meg til å roe ned.

«Petroleum wife’s club»

Etter tre og et halvt år i Widerøe var det på tide å finne på noe annet. Følsvik reiste hjem, til en jobb i et reisebyrå, i Ålesund. Her møtte hun sivilingeniøren Håvard. Reisebyrå fikk være reisebyrå, nå ville Peggy bli med ham til Nederland, hans neste stasjonering som ansatt i oljeselskapet Shell.

– Du ble forelska?

– Noe så innmari.

Hun kroer kroppen i et smil.

Få måneder senere ble Følsvik hemmafru i den nederlandske byen Groningen. Hun lakket neglene, gikk på språkkurs og så på såpeserier på tv. 25-åringen ble invitert med i «Petroleum wife’s club», for kvinner i samme posisjon. Det ble med ett møte.

– Jeg smågråt og tenkte; skal jeg sitte her resten av livet?

Følsvik ble gravid. De vordende foreldrene bestemte seg for å reise hjem til Norge. Håvard fikk jobb i Bærum, dermed ble det destinasjonen. Følsvik hadde overhodet ingen planer om å fortsette tilværelsen som hjemmeværende kone. Hun ringte til flyselskapet Braathens på hovedflyplassen Fornebu for å høre om de trengte folk. Det var bare å komme.

I løpet av kort tid ble Følsvik ansatt i Braathens, hun ble mor for første gang, og hun ble tillitsvalgt. Igjen. Først for kollegene på Fornebu, deretter i hele flyselskapet, og for alle HK-medlemmer i luftfarten.

Energi og forbannelse

I 2001 ble Braathens kjøpt opp av konkurrenten SAS. Følsvik og hennes kolleger hadde fått forsikringer om at de skulle bli behandlet på lik linje med de SAS-ansatte. Sånn ble det ikke. De Braathens-ansatte måtte søke på ledige jobber i SAS.

(Saken fortsetter under bildet)

– Når det gikk opp for oss at våre medlemmer måtte stille bakerst i køen, var det helt uakseptabelt.

Hun rister energisk på hodet. Tjue år senere kan hun fortsatt hisse seg opp ved tanken på saken.

– Vi kjente på en sånn energi og forbannelse som gjorde at det ikke var snakk om å akseptere det. Det var bare å brette opp ermene.

Med LO i ryggen gikk de 320 Braathens-ansatte til rettssak mot arbeidsgiveren. De tapte i tingretten. Og de tapte i lagmannsretten.

– Det var dramatisk å tape, men det var helt innlysende at dommene var feil. Og hvis det skulle være sånn at det bare var å kjøpe opp et selskap og stryke de ansattes rettigheter med et pennestrøk, så måtte loven endres.

Følsvik legger armene bestemt i kors.

Champagne og kaker

LO tok saken til Høyesterett. 31. januar 2006 falt dommen. Følsvik glemmer aldri da hun fikk beskjeden. Hun var i Handel og Kontors lokaler i Folkets Hus, et drøyt år tidligere hadde hun blitt valgt til nestleder i forbundet. Egil Bøckmann, nå pensjonert faglig sekretær, kom ut av kontoret sitt og ut i korridoren i en fart, ropende. Hun hermer.

– Vi vant, enstemmig!

Følsvik ler og løfter hendene i været.

– Det var bare helt utrolig!

Champagne og kaker ble umiddelbart kjøpt inn for å feire seieren, fem år etter at kampen startet.

(Saken fortsetter under bildet)

Good cop, bad cop

Mora kan fortelle om ei jente med temperament, allerede fra barnsbein. Er det der fremdeles?

– Det er hjertelig til stede! Men jeg mener at jeg har lært å kontrollere det og porsjonere det ut.

Hun smiler.

– Hans-Christian og jeg jobbet veldig tett på hverandre, og hadde en arbeidsdeling. Han var den sindige og rolige, og så kunne jeg blåse ut litt mer.

I forhandlinger går Følsvik imidlertid rolig ut.

– Jeg har en nærmest fysisk tilnærming til slike situasjoner – kroppen min går i forhandlingsmodus, nesten sånn at pulsen går ned. Det er en grei egenskap å ha i sånne situasjoner.

Andakt og politiske diskusjoner

Som alle andre LO-ledere, i alle fall så langt, er Følsvik medlem i Arbeiderpartiet. Det tok sin tid før hun meldte seg inn, for i luftfarten var det ikke særlig populært med tillitsvalgte med partibok.

– For meg var det lenge et poeng å ikke melde meg inn i Arbeiderpartiet.

Følsvik visste likevel godt hvilket parti som sto hennes nærmest. Det kom absolutt ikke hjemmefra. Mora Anne-Lise var mangeårig kommunestyrerepresentant for Senterpartiet, og har sågar en periode bak seg som vararepresentant på Stortinget. En stund satt mora og tre av LO-lederens onkler samtidig i Giske kommunestyre – for hvert sitt parti. En onkel i Høyre, en i Venstre – og favorittonkel Aage representerte Arbeiderpartiet. Og bestefaren? Han var omreisende emissær i Indremisjonen.

– Når familien var samlet var det andakt først og politiske diskusjoner etterpå, flirer Følsvik.

(Saken fortsetter under bildet)

Livredd kyr

Hun vokste opp på småbruket Aagnegarden i Giske kommune, sammen med foreldre, bror, søster, besteforeldre, kyr, griser, høner og katter. Broren hennes hadde odelsrett, selv om han var yngre. Sånn var det på den tida. Men Følsvik var aldri interessert i å ta over.

– Kyr er noen dumme dyr. Jeg er livredd dem – det er bare ikke min greie.

Hund har hun alltid hatt, da. Men etter at huskyen Isabella måtte avlives i fjor sommer, har Følsvik og mannen hatt en lånehund. Så ofte de kan passer de Zorro. Han er med på løpeturer og skiturer i Bærumsmarka og på hytta i Valdres. Men neppe når LO-lederen og mannen hennes drar til feriehuset i Sør-Frankrike.

– Vond drøm

LO-lederen bor i Bærum, en kommune befengt med fordommer. Om at her er det bare rikfolk som bor. Det er synd, synes LO-lederen.

– Det bor mye bra folk i Bærum – vanlige folk, tillitsvalgte og fagorganiserte som flagger på 1. mai.

For Følsvik bor det noen ekstra bra folk der også. Døtrene Anne Marthe og Nora har bosatt seg i nærheten av barndomshjemmet, og begge har sørget for at Følsvik i løpet av de siste to og et halvt årene har blitt bestemor til tre små jenter. Hun får tid til dem, forsikrer hun, selv om hun ikke er en «dullete bestemor».

For denne bestemora får ikke mindre å gjøre når hun nå har tatt over som leder i Norges største arbeidstakerorganisasjon. På det verst tenkelige bakteppet. Som hun sa i Hans-Christian Gabrielsens begravelse:

– Jeg klyper meg fortsatt i armen og håper at det er en vond drøm.

Peggy Hessen Følsvik (60)

Siste kulturopplevelse:

Frida Ånnevik sang på allmøte i LO, på Teams, på 60-årsdagen min

Hva gjør deg glad?

Gode venner og godt selskap

Hva gjør deg opprørt?

Når jeg treffer medlemmer som har vært permittert i over et år

Søndagssyssel:

Gå tur i marka

---