Oslo

– Trist om jenter tror de må bruke mer tid på styling

Tjukk? Vulgær? Gammel? Synge seg stygg? - Det er fortsatt upopulært for kvinner, hevder Ingvild Hammer.

Mandag er 8. mars, kvinnedagen. Selv om årets markering blir digital, er engasjementet rundt de vante kampsakene stigende i sosiale medier. Dagsavisen har tatt turen til Ingvild Hammer - musiker, kunstner og aktivist - for å snakke om rock og likestilling som ikke alltid går hånd i hånd.

Å skrike, synge seg stygg eller gjøre frekke ting på scenen er ikke nødvendigvis noe damer scorer plusspoeng på?

– Dessverre er det fortsatt litt sånn. Jeg syns det er trist om jenter tror de må bruke mer tid på styling enn på øving, men det kan nok skje. Om du vil være likestilt må du også levere like bra, og da må du øve mer og tenke mindre på å se pen ut, sier Hammer, når vi møtes hjemme på Manglerud, i leiligheten som tjener både som hjem, studio og atelier. Her jobber hun for tiden med å skrive låter til en ny plate.

– Pynter du deg ikke til konserter?

– Jo, men på min måte, det blir sånn T-skjorte og jeans. Og jeg er ikke så veldig opptatt av utseendet når jeg står på scenen og gir gass.

Ingvild Hammer er billedkunstner, har gitt ut flere plater, og deltatt på over 70 innspillinger med andres band. Hun har også drevet flere rockeklubber i Oslo. Blant de kvinnelige artistene hun setter høyest er Crissie Hynde og Etta James. Og nevner også den unge norske artisten Marie Ulven Ringheim, kjent som Girl In Red.

– Jeg opplevde en gang Etta James på en konsert da hun var så rå på scenen at Madonna ville rødmet. Konserten ble filmet av NRK, og Etta sto foran Eva Knardahl og annen norsk musikkfiff og stakk mikken i buksa og var så rå at jeg tror aldri tv sendte opptaket. Fantastisk dame!

Hammer of the Gods

Tittelen på Stephen Davis uautoriserte biografi om Led Zeppelin kunne like gjerne vært overskriften på dette intervjuet. Musikere står i hvert fall i kø for å hyre Ingvild, som har medvirket på plateinnspillinger med blant annet DumDum Boys, Sister Rain, Backstreet Girls og Vidar Busk, for å nevne noen få. Det er som energisk frontfigur i Lost Luggage hun ble kjent, men i 2015 ga hun ut en soloplate med egenproduserte låter under artistnavnet Suzy Dahl. Hun er utdannet musikkdesigner og driver eget musikkstudio hvor hun jobber som tekniker, produsent og utøver. Akkurat nå er hun i gang med en ny plate.

Rett før jeg skal til å legge meg om kvelden hender det jeg kommer på et genialt riff.

—  Ingvild Hammer

– Jeg lager demoer hele tiden. Sånn sett har lockdown vært ok, jeg har fått tid til en del ting som jeg ikke rekker ellers. Rett før jeg skal til å legge meg om kvelden hender det jeg kommer på et genialt riff. Da synger jeg det inn her, sier hun og løfter opp iPhonen.

Hvordan synger man et riff?

– Litt sånn: tchu-thuc-tchu-chuu-chuu, sier hun og nikker takten.

– Jeg har mange låter som jeg ikke har hørt på ennå, som bare ligger som skisser i telefonen.

Ingvild Hammer synes det er fint å konsentrere seg hjemme alene men savner å jobbe med folk i studio.

Musikalsk hjem

På hylla i stua over miksepulten der Hammer spiller inn musikken sin, ligger pappas trompet.

– Noe av det første jeg likte var ABBA, Beatles og Stones. Men det utviklet seg. 16 år gammel ønsket jeg meg «Bedtime For Democracy» med Dead Kenndys til jul. Den gikk fatter’n og kjøpte på Rebel Records i Skippergata, smiler hun.

Pappa bodde på Røa, mens Ingvild vokste opp på Hovseter. Som steinerskoleelev på Hovseter fikk hun utfolde seg kunstnerisk.

– Kanskje var det en velsignelse. Jeg husker jeg likte at vi fikk tegne og male mye, selv om de alltid ga oss sånne fæle fargestifter som var vonde å tegne med.

Pappa’n til Ingvild er jazzmusiker Atle Hammer som døde i 2017. Da hun var barn pleide hun stå på kjøkkenet og høre faren spille jazzplater.

– Det hendte at det gikk litt i Earth Wind and Fire og Chicago også. Stefaren min likte rock, soul og reggae. Så jeg fikk inn hele spekteret. På skolen lagde jeg mixtapes med kul musikk til de andre på oppfordring.

Okkupasjonstiden

16 år gammel flyttet hun hjemmefra, og inn i et okkupert hus i Borggata. Der våknet aktivisten i henne, og hun fikk utløp for tegneferdighetene sine ved å lage plakater for band og festivaler.

– Vi koste oss, festa mye og var pøbelunger med tatoveringer og rødt og grønt hår. Nå har jo alle det, men den gangen hadde ingen det, så vi ble sett på som outcasts, ler hun. Mesteparten av ungdomstida hang Ingvild på ungdomshuset Blitz i Pilestredet, som i 1982 ble startet av husokkupanter som hadde holdt til i Skippergata.

Vi var pøbelunger med tatoveringer og rødt og grønt hår.

—  Ingvild Hammer

– Det stedet har betydd så enormt mye for meg. Fra jeg var 17 øvde jeg tre ganger i uka i kjelleren der. Det var litt sånn: du kan gjøre hva du vil men øvinga kødder du ikke med! Jeg begynte i et band som het Behind Bars og spilte inn en helt plate som kanskje skal bi gitt ut på nytt, faktisk.

Daddy cool

Da hun skulle spille sin første konsert på Blitz kom pappa for å høre på.

– «Folka kommer til å tro jeg er snut» sa han. «Nei nei nei, du ser ikke ut som en snut» sa vi. Han hadde jo skinnjakke og greier. Men, det første noen sa da han kom inn var: «Hvem er han snuten der’a?» Han var voksen, vet du. Det var nok, ler hun. Pappa Hammer holdt ut hele kvelden og havna på nachspiel med resten av bandet til ut i de små timer.

Ingvild gjorde seg fort bemerket som en rå og karismatisk frontfigur, med en stemme som gjorde at hun raskt ble spurt om å bidra også på andres plater. Mange av de vennene hun fikk i denne tida er fortsatt gode venner.

– Håvve Fjell i Pain Solution, for eksempel. Og Erik Tråsterud som spiller bass i Phantoms. Han troppa opp hjemme hos fatter’n og spurte om han ville være med i skabandet sitt. «Ja, det kan jeg bli med på» sa fatter’n. Og jeg bare: «Hæh?» Fatter’n var langt over middels kul.

Les også: Pain Solution – Smertens teater

Du ble bråvoksen denne tida?

– Ja. Da jeg fylte 20 var jeg skikkelig voksen. Hadde sluttet å røyke og alt mulig.

Suzy Dahl

Hun skjønte etter hvert at hun måtte lære seg studioteknikk selv.

– Ja, jeg var drittlei av å måtte vente på gutta. Så i 2005 kjøpte jeg meg masse studioutstyr og bygget studio i toppetasjen på Rockefeller, hvor jeg også bodde i mange år.

I 2015 ga hun ut soloplaten «Sylskarpt» under pseudonymet Suzy Dahl, som er et ordspill på suicidal. Hun har vært åpen om at hun til tider har slitt psykisk.

– Nå er det takk og lov blitt mer åpenhet rundt depresjon og angst, det er en bra ting. Selv har jeg tatt ut mye i musikken og kunsten, men det er ikke alle som kan gjøre det.

Du flyttet tidlig ut og begynte å henge på byen, hva var oddsene for at det skulle gå bra?

– Kanskje ikke så mange. Men, er det noen større sjanse for at det går bra om man bare sitter hjemme? Jeg tror er bedre for ungdom å være ute blant andre og ta seg en fest, bare det ikke bikker over. Det kan bikke over av at du sitter hjemme og depper foran pc’n også, med all den dritten du finner på nett.

Billedkunstner

Ingvild har tegnet hele livet, men det er først i de senere år at hun er blitt klar for å vise fram arbeidene sine. I 2018 hadde hun sin første salgsutstilling på galleri MAP i Oslo.

– Bildene ble revet bort. Det var skikkelig gøy, og overraskende for meg, sier hun. Det var mens hun levde som husokkupant at hun virkelig fikk utviklet stilen sin, som best kan beskrives som fargesterk popkunst med tegneseriepreg – litt sånn Pushwagner møter Cristopher Nielsen. I tillegg til tegninger lager hun skulpturer som ser ut som de kunne hoppet rett ut av bildene hennes.

Kunsten i stua: Ingvild Hammer foran eget verk hjemme i stua.

Østkantens kulturliv

På nittitallet var hun med og drev rockeklubben Råkkern i Gamlebyen og brenner nå for å skape et kulturhus i lokalene til det gamle Botsfengselet.

– Vi har faktisk spilt konsert der for de innsatte for mange år siden. Jeg kan faktisk ikke tenke meg en mer takknemlig jobb. Et kulturhus her, som tar vare på og hedrer historien og samtidig er en kulturscene med aktivitetstilbud for barn og ungdom er noe bydelen ville hatt stor nytte og glede av.

Mer fra: Oslo