Det siste året har Harald Eia gjort suksess med serien «Sånn er Norge».
Der undersøker han hva Norge har gjort for å bli «verdens mest vellykkede samfunn», og dykker ned i ulikhet, tillit, velferdsstat, demokrati og likestilling. I boka «Mysteriet Norge» graver han videre, nå sammen med medforfatter Ole-Martin Ihle og spør: Hvordan ble et fattigfolk i nord til verdens rikeste, frieste og lykkeligste mennesker?
Det er klart: Olja har utvilsomt gjort Norge til et rikt land. Men mange land har klart seg dårlig til tross for olje. Dessuten startet velstandsøkningen i Norge lenge før den første oljen ble funnet på Balder i 1967.
En minst like viktig forklaring finner forfatterne helt tilbake i 1935.
Under den store depresjonen ble særlig konkurranseutsatt sektor rammet hardt. For å sørge for at lønnsutviklingen i landet skjedde på en måte som eksportnæringen kunne tåle, ble NHO (den gangen NAF) og LO enige om at lønnsforhandlingene skulle skje sentralt, etter «frontfagsmodellen»: Det konkurranseutsatte næringslivet forhandler først, og legger lista for alle andre. Staten kan gripe inn dersom det skjærer seg helt.
Avtalen ble starten på det norske trepartssamarbeidet, som siden har sørget for å fordele verdiskaping mellom arbeid og kapital. Eierne får sitt, men de som jobber får også en rimelig andel av verdiene som skapes. Dette samarbeidet har også sørget for at forskjellen mellom dem som tjener lite og dem som tjener mye er langt mindre enn i de fleste andre land, og at arbeidskraften er relativt dyr.
Det gjør at vi jobber smart, og det er lønnsomt å effektivisere og å investere i teknologi.
Dette har vært en gullgruve. Eia og Ihle konkluderer med at lønnsforhandlingene burde vært feiret på linje med grunnlovsdagen: «Stikk i strid med hva mange amerikanere tror, kan man bli rik av sterke fagforeninger og en aktiv stat».
Den andre forklaringen på det Eia og Ilhe refererer til som maskinen som har gjort det norske samfunnet til en suksess, er velferdsstaten: «dette forsikringsopplegget der alle spytter inn skattepenger og får tjenester vi trenger i retur, og økonomisk bistand når vi trenger det».
Velferdsstaten gjør livet enklere, og sparer oss for stress og bekymringer. Mange ting blir dessuten billigere enn det ville vært hvis hver og en av oss skulle betale selv. De viser for eksempel til at amerikanernes utgifter til private helseforsikringer overgår skatteandelen den norske staten bruker på helsevesenet.
Våre felles investeringer er også av stor verdi for næringslivet.
Når bedrifter gjør nødvendige omstillinger, tar fellesskapet regninga i form av inntektssikring for de som mister jobben. Foreldrepermisjonsordninger, barnehager og utdanningssystemer holder sysselsettingen høy og gjør menneskene kompetente.
Sjakktrekket er prinsippet om universalisme: at alle får noe igjen for pengene de bidrar med, det er ikke bare de aller fattigste som får fra fellesskapet. Det sikrer bred oppslutning om systemet.
Slik Eia og Ihle så godt beskriver det, opererer disse to, det organiserte arbeidslivet og velferdsstaten, i en «finstemt vekselsvirkning». Små lønnsforskjeller gjør at vi blir villige til å gå sammen om velferdsstaten, som gjør forskjellene mellom oss enda mindre, og som igjen gjør det lettere å gå til felles forhandlinger om lønn. «Begge delene bidrar til å skape tilliten i samfunnet som smører maskinen», skriver de.
Ofte framstilles de små forskjellene og det høye tillitsnivået som en slags naturtilstand ved det norske folk. Eia og Ihles bok viser hvordan det slettes ikke er slik. Økonomen Thomas Piketty beskriver det samme i sin siste bok «Kapital og ideologi». Forskjellene mellom folk i Norge på slutten av 1800-tallet var like store som i andre europeiske land.
Det var politiske veivalg, drevet fram av arbeiderbevegelsens kamp og klokskap, som sørget for at det samfunnet som vokste fram etter krigene på 1900-tallet ga like muligheter og jevn fordeling. Oppskriften var fordelingen mellom arbeid og kapital, omfordelende skatter og omfattende velferdsordninger.
Om vi ønsker at Norge fortsatt skal være sånn, må vi beholde den politikken som hittil har virket. Men det holder dessverre ikke. For i dag har vi flere store utfordringer, blant annet klimakrise, avtakende oljeinntekter og en aldrende befolkning. Samtidig øker forskjellene mellom oss. Nye grep må til. Og politikere som skjønner at dette ikke skjer av seg selv.
Eia avslutter den aller siste episoden av «Sånn er Norge» med et personlig budskap. Han forteller at han har mye å takke samfunnet for. For å ha fått gå på skole så lenge han ville uten at noen blandet seg. For at to syke foreldre er blitt tatt vare på. For at en søster som har vært uføretrygdet omtrent hele livet har klart seg greit.
Og for at samfunnet – fellesskapet – stilte opp med hjelp verdt flere millioner som gjør at familien fortsatt står oppreist, etter å ha opplevd å få en alvorlig syk sønn som døde åtte uker etter han ble født: «Jeg håper vi kan fortsette festen, så flere kan leve et fint og fritt liv som jeg har gjort, tross alt som har skjedd», avslutter Eia.
Det håper jeg også.