Nyheter

Høyres grønne hvilepute

Det er på høy tid å ta innover seg de globale konsekvensene økonomisk vekst har.

1 av 3

Denne høsten initierte stortingsrepresentanter fra Høyre et konservativt klimanettverk. I en sofasamtale arrangert av Civita for to uker siden tydeliggjør leder av nettverket, Lene Westgaard-Halle, at hun «tror på» at grønn økonomisk vekst er en forutsetning for å løse klima- og naturkrisa.

At Høyre har dannet et klimanettverk og vil sette mer fokus på miljø er både riktig og viktig. Samtidig er jaget etter evig økonomisk vekst en av dagens største trusler for både natur og klima. Målet må være menneskers velferd og et levelig miljø, ikke vekst for vekstens skyld.

Det konservative klimanettverket har som hovedmål å finne løsninger for hvordan redde klima og natur, samtidig som man sikrer en såkalt grønn økonomisk vekst.

Grønn vekst bygger på ideen om frakobling: gjennom effektivisering, teknologisk utvikling og subsidiering skal økonomien fortsette å vokse, samtidig som miljøbelastningen reduseres. Dette høres fint ut i teorien, men så langt har vi ikke sett et eneste eksempel på en slik frakobling verken på global eller permanent skala. Det er særlig to mekanismer som kan trekkes frem for å forklare hvorfor en reell frakobling ikke er mulig.

Den første gjelder substituering av en ressurs mot en annen. For eksempel i overgangen fra fossile energikilder til fornybare, vil utslipp reduseres samtidig som økonomisk aktivitet kan øke. Men fornybar energi har også miljøbelastning som gir utslag på andre felt, som i praksis betyr at en miljøbelastning kun erstattes med en annen. Sammenlignes CO2-utslipp fra fossil energi med BNP vil man gjerne se to grafer som går fra hverandre, som kan gi et inntrykk av frakobling. Paradoksalt nok har historien vist at ressursforbruk likevel øker til tross for substituering til en mer effektiv og bedre ressurs. Dermed går vinninga opp i spinninga, med mindre det totale forbruket reduseres.

Illusjonen om frakobling kommer tydeligst frem i mekanismen som man på økonomispråket kaller å skifte kostnader (cost-shifting). Dette innebærer at ressursintensiv produksjon og den påfølgende miljøbelastningen flyttes til andre steder eller land, enn der det forbrukes. Da kan det tilsynelatende se ut til at land som Norge har redusert sitt miljøavtrykk, uten at det har gått ut over økonomien. I realiteten er det andre land som må ta støyten, som viser at løsrivelsen ikke er mulig i global skala. I tilfellet med fornybar energi, vil miljøbelastningen kun flytte seg fra en plass til en annen; fra globale CO2-utslipp til lokalt press på natur. Dermed er det også en sammenheng mellom å skifte kostnader og substituering.

Med denne realiteten hjelper det dessverre lite at høyresiden «tror på» at en slik frakobling vil skje, når påstanden legger til grunn mangelfulle bevis. Vi kan ikke risikere fremtiden vår på spekulative teorier og svake profetier om at frakobling kan skje. Det er derimot grundigere bevist, samt konkludert med i FNs naturpanel, at det er en klar korrelasjon mellom vekst og miljøødeleggelse; med mindre vi styrer vekk fra paradigmet om evig økonomisk vekst, vil vi ikke klare å avverge miljøkrisa vi står ovenfor.

Til enerWE forklarer Westgaard-Halle at nettverket er inspirert av et lignende initiativ fra England, som hun forklarer har en «...positiv tilnærming der man legger vekt på å ikke stanse den økonomiske veksten slik at alt blir vondt og vanskelig – men heller prøver å finne løsninger».

Å hevde at alt blir vondt og vanskelig uten økonomisk vekst er i seg selv veldig problematisk, og kan ikke stå uimotsagt. For det første sier økonomisk vekst lite om folks velferd, hvordan vi faktisk har det, økonomiske forskjeller mellom mennesker, og er heller ingen garanti for at alle får det bedre. For det andre er det heller ikke slik at mindre fokus på økonomisk vekst betyr å gå bort fra å finne løsninger. Dessverre er det heller slik at når veksten blir et mål i seg selv prioriteres den på bekostning av politikk som faktisk forbedrer vår velferd.

Et godt eksempel på dette er paradokset med sirkulær økonomi, som Westgaard-Halle gjentatte ganger beskriver som løsningen i Civita-samtalen. I den sirkulære økonomien er målet at alle ressurser skal forbli i økonomien så lenge som mulig, blant annet gjennom resirkulering, ombruk og reparasjon. Men dersom økonomien i tillegg skal vokse innebærer det at stadig mer ressurser må tilføres økonomien og samfunnet som helhet må opprettholde et kunstig høyt forbruk. Til tross for at økonomien blir mer sirkulær hjelper det lite dersom den også skal vokse. Slik kan kravet om vekst i stedet fungere som et hinder for faktiske bærekraftige løsninger, og dermed gjøre vondt verre.

At vi ikke kan fortsette å leve godt og opprettholde vårt velferdssystem med mindre økonomien får vokse seg større er en illusjon som har fått herje altfor lenge. Jorda vår tåler ikke mer vekst i rike land som Norge, og dette er klimanettverket nødt til å forstå. Det er omfordeling og nye prioriteringer som er nøkkelen, ikke økonomisk vekst.

Det sier seg selv at vi ikke kan løse miljøkrisa med de samme midlene og målene som har skapt den. Når det konservative klimanettverket tviholder på premisset om mer vekst, selve drivkraften til miljøkrisa, vil det ikke bidra til den endringen vi trenger.

Dessuten kan også vekst-fokuset gjøre mer skade enn godt ved å bli en grønn hvilepute. Antagelsen om at ny teknologi og effektivisering vil «redde oss», samtidig som økonomien vår fortsetter å vokse, kan hindre oss i å ta nødvendige grep.

Det er likevel gledelig at Høyre ønsker å sette mer fokus på miljø fremover – de store partiene har vært savnet – men det er på høy tid at også Høyre tar innover seg de globale konsekvensene økonomisk vekst har.

Vårt nyttårsønske er derfor at det nyoppstartede konservative klimanettverket legger bort premisset om evig økonomisk vekst, og heller flytter fokuset der det er viktig – behovet for en helhetlig tilnærming til klima og natur.