Akkurat nå har verden gått i svart over drapet på George Floyd. Rasisme har vært kampssaken til aktivistlegenden Angela Davis (76) i over 50 år, og 11 mai i år uttalte hun i et videointervju som ble publisert på Facebook:
«Det er lett å se på alle drapene på svarte som enkeltepisoder av rasistisk vold. Men problemet er mye større, det handler om strukturell rasisme. Skal vi ha noe som helst håp om å bekjempe urettferdigheten må vi begynne å fokusere på sammenhengen og jobbe for at hele samfunnssystemet forandres.»
Davis fotografert i sitt hjem i East Oakland 1974. Rundt halsen har hun to symbolske smykker: et gullkjede med hammer og sigd, det andre et elfenbensanheng med drageanheng, symbol for styrke og opprør. Foto: AP Photo/stf
Les også: Politimann siktes for forsettlig drap på George Floyd
Fra George Floyd til George Jackson
Torsdag denne uka var det 48 år siden Angela Davis ble frikjent for medvirkning til drap på en dommer i Marin County, og 50 år siden hun dukket opp i nyhetene verden over på grunn av sitt vennskap med en ung forfatter som sonet en dom for ran i Soledad fengsel: George Jackson.
Jackson var medlem av Black Panther-partiet. Har var blitt sterkt radikalisert bak murene, han hadde gitt ut boka «Soledad Brother: The Prison Letters of George Jackson» som ble en bestselger blant radikale afroamerikanere på syttitallet. Sammen med to andre innsatte, Fleeta Drumgo og John Clutchette, de såkalte «soledadbrødrene» var han hjernen bak fengselsopptøyer der en hvit betjent ble drept.
Davis holder appell i i 1974. Foto: AP Photo
Som slaver
Første gang Angela Davis møtte George Jackson var under en rettssak der hun selv var tilskuer.
«Fram til da hadde jeg aldri sett svarte menn i lenker. For meg var det som å se rett tilbake til slavetiden. Men til tross for lenkene framsto de som kampklare og stolte. De var helt tydelig menn som ikke hadde tenkt å la seg kue» sa Davis i et intervju som ble gjort med britiske Thames TV i 1972.
Angela Davis og Jonathan Jackson demonstrerer for frifinnelse av soledadbrødrene i 1970. Foto: Scanpix
Jonathan
7. august 1970 gikk George Jacksons lillebror, den 17-år gamle highschool-studenten Jonathan Jackson inn i en rettssal i Marin County med ryggsekken full av skarpladde våpen. På tiltalebenken satt fire fanger fra San Quentin. Jonathan klarte å komme seg inn i rettssalen, gi en av fangene våpen. Sammen frigjorde de alle de andre og tok høyesterettsdommer Harold Haley, samt en advokat og tre jurymedlemmer som gissel. Målet? Å kreve soledad-brødrene løslatt.
Kidnappingsforsøket endte fatalt. Jonathan selv, samt to av gislene ble drept og tre andre ble skadd under flukten. En av gislene var dommer Harold Haley, som ble drept av skuddet fra en avsaget hagle som var tapet til halsen hans. Flere av våpnene, blant annet hagla som drepte Haley, var angivelig kjøpt av en ung professor fra Birmingham, Alabama som underviste ved University of California i Los Angeles: Angela Yvonne Davis.
Davis naturlige afro var politisk hår som symboliserte svart stolthet. Foto: Scanpix
Gikk under jorden
Davis var blitt sagt opp fra stillingen ved UCLA på grunn av sin politiske overbevisning: hun var medlem av kommunistpartiet, Che Lumumba-klubben og Black Panther-partiet. Nå havnet hun også på FBIs most wanted-liste som samfunnsfiende nummer én. Det utløste en politijakt som varte i flere måneder før hun overga seg frivillig til FBI.
I boka «My Life for Freedom. An Autobiography» (1974) forteller hun med egne ord om månedene på flukt fra stat til stat og en forkledningsbonanza som tatt rett ut at TV-serien «The Americans». Davis ble fengslet og senere frikjent for medvirkningen til drapet, men rakk å gjøre seg bemerket verden over både under og etter fengslingen.
Free Angela: Lærere demonstrerer utenfor Marin County Civic Center i San Rafael, 1971. Foto: Scanpix
Radical chic
I historien er Angela Davis, i likhet med Che Guevara, blitt stående som et nærmest mytisk ikon, og det er ikke tilfeldig. Med sitt store symboltunge hår og kule stil var hun den perfekte postergirl for den militante borgerrettighetsbevegelsen i USA.
Under rettsaken i San Rafael 1971. Foto: AP Photo/pool
I et naivt øyeblikk kunne det virke tilfeldig, men profileringen av Davis som var godt gjennomtenkt, ikke minst av henne selv. Både hun og propagandamaskineriet rundt henne var nøye på framstillingen enten det dreide seg om kornete svart-hvitt-bilder fra avisene som ble brukt effektivt i kampanjen «Free Angela», til mer romantiserende bilder av henne som stolt, svart kvinne og uredd actionhelt. Selv blant hennes egne partikamerater ble det murret om at hun fikk litt vel mye oppmerksomhet fordi hun var «a good looking black woman».
Med forsvareren sin i rettsalen i Marin County Foto: AP Photo
Advokaten flyktet
To dager før George Jacksons sak skulle opp i retten ledet han et mislykket fluktforsøk fra San Quentin der han selv, tre betjenter og to andre fanger ble drept. Advokaten hans, Stephen Bingham, ble beskyldt for å ha smuglet inn en pistol i en båndopptaker. Bingham rømte til Europa, men ble mange år senere frikjent på grunn av manglende bevis. «Hvem som skaffet George Jackson våpen forblir et mysterium» skriver journalist Paul Liberatore, som fulgte rettssaken mot Bingham for avisen San Francisco Chronicle. I boka «The Road To Hell. The True Story of George Jackson, Stephen Bingham and the San Quentin Massacre» gir han et nyansert og mindre romantiserende bilde av George Jackson. Og ordet vold kommer opp gjentatte ganger.
Black Panther-begravelse for George Jackson i Oakland 28. august 1971. Foto: Scanpix
Les også: 1.000 mennesker blir hvert år drept av politiet i USA
Vold, hvilken vold?
I intervjuer har Angela Davis alltid blitt konfrontert med sitt eget forhold til vold og til aktivismens voldelige metoder. Da hun ble intervjuet av den svenske TV-journalisten Bo Holmström i kjelleren på San Rafael County Prison i 1971 svarte hun:
«Du spør meg om vold? Om jeg er for å ha våpen? Det spørsmålet gir ikke mening. Jeg vokste opp i Alabama, svarte ble drept av rasister der. Helt fra jeg var veldig ung hørte jeg lyden av bomber som eksploderte i gata der vi bodde. Faren min måtte ha våpen fordi vi kunne bli angrepet når som helst, guvernøren i staten hisset opp folk med utsagn som «noen niggerne er flyttet inn i en hvit forstad, vi forventer blodbad». Og du spør meg om vold? Den som spør om det aner ingen ting om hva svarte mennesker har måttet gjennomgå i dette landet, helt siden de første afrikanerne ble kidnappet fra Afrikas kyst».
Radikal hilsen i retten 14 juni 1971. Foto: AP Photo
Også Georgia Jackson, George Jacksons mor ble spurt av en journalist om sønnen hennes var voldelig. Hun svarte:
«Om han var voldelig? Bare om noen var voldelige mot han. Jeg kan også bli voldelig om jeg blir angrepet. Og det er vel det samme for deg? Dette er Amerika i et nøtteskall. Over hele verden kan du se amerikanske soldater drepe folk i deres egne hjemland. Vietnam. De svarte her i USA. Indianerne. Om jeg styrte dette landet ville jeg ikke våge å spørre noen om de var voldelige fordi det er vold dette landet er bygget på.»
Les også: – USA er bygd på folkemord og slaveri
George Jacksons mor Georgia Jackson og reverent Cecil Williams i retten under saken til de to gjenlevende soledadbrødrene John Clutchette og Fleeta Drumgo i august 1971. Foto: AP Photo/red
Møtte Klassekampen
«Rasismen i USA er bisarr. Etter valget av en svart mann til USAs president, ville en kanskje tro at hundrevis av år med rasisme ville ta slutt. Vi har én i Det hvite hus; vi har over én million svarte menn i The Big House, fengslene. Drapet på Michael Brown i Ferguson minte om den rasistiske volden siden slaveriets dager» sa Angela Davis til utenriksjournalist Peter M Johansen i et intervju i Klassekampen.
Johansen er blant det få her til lands som har møtt legenden Angela Davis personlig. Det skjedde på en solidaritetsfestival i Belgia i 2015. Han kommer neppe til å glemme det.
– Hun var reflektert, interessert, lyttet og stilte spørsmål like gjerne som hun svarte på spørsmål, og var tydelig vant til å snakke med folk. Hun gjorde et helt formidabelt sterkt inntrykk, sier Johansen til Dagsavisen.
Davis gjennomførte flere intervjuer fra fengselet i 1971. Foto: AP Photo
Til Klassekampen uttalte Davis:
«Politiet skal beskytte og stå til tjeneste. Soldater skal skyte for å drepe. Nå skal politiet bekjempe «terror». Det er lettere å se sammenhengen mellom Ferguson og statsterrorismen mot palestinerne som blir støttet og finansiert av USA. Da jeg først engasjerte meg for Black Panther Party (BPP), George Jackson og Soledad Brothers og de politiske fangene fra Puerto Rico, så jeg først ikke sammenhengen».
– Akkurat da jeg møtte henne var det drapet på Michael Brown i Ferguson som alle ville snakke om og jeg husker godt at hun var tydelig på at vi må se sammenhengen mellom gatevolden og den statlige volden for å få til endringer i samfunnet. At det er en sammenheng mellom klassekamp, kvinnekamp og kampen mot rasisme, sier Johansen til Dagsavisen.
Alltid med knyttet neve. Foto: Scanpix
Forsatt på
Under koronakrisen i vår snakket Angela Davis med sin forlegger Frank Barat, redaktør for hennes siste bok «Freedom is A Constant Struggle» om strukturell rasisme, fengselspolitikk og drapet på afroamerikaneren Ahmaud Arbery, som ble skutt og drept i Georgia av to forbipasserende under en joggetur i februar i år.
Angela Davis møter pressen etter frikjennelsen i 1972. Foto: AP Photo
«Jeg kan nevne så mange. 17-år gamle Trayvon Martin som i 2012 ble skutt av George Zimmerman, 18 år gamle Mike Brown som ble skutt av politimannen Darren Wilson i Ferguson i 2014, Eric Garner som ble kvalt til døde av politimannen Daniel Pantaleo fra New York City Police på Staten Island i 2014. Og mange fler før dem. Dette er et mønster som går helt tilbake til slavetiden. Måten politi og borgervern har utviklet seg opp gjennom årene er helt i slekt med og resultat av det som skjedde under slavetiden» sa Angela Davis da.
Ville ikke ha blomster: George Jacksons båre drapert med Black Panther-flagg bæres ut av St. Augustine's Episcopal Church. 1500 sørgende møtte opp i begravelsen. Foto: AP Photo
Davis gjentok at skal man komme problemet til livs kan enkeltsaker fort bli en avsporing:
«I dag burde det være mulig å bryte med denne handlemåten, men skal vi komme noen vei må vi slutte å fokusere så ensidig på enkeltindividene som er ansvarlige for drapene og gå gjennom hele systemet, kulturen og ideologien som gjennomsyrer både militariseringen av politiet og samfunnet for øvrig, og som tillater å se på enkelte grupper som mindre verdt enn andre.»
Kilder:
«If they come in the morning» Angela Davis
«My Life for Freedom. An Autobiography» Angela Davis
«The Road To Hell. The True Story of George Jackson, Stephen Bingham and the San Quentin Massacre» Paul Liberatore
Thames Television og diverse artikler i The Atlantic, New York Times, Yale University og Angela Davis Facebook-side