Nyheter

Alene i en ekstrovert verden

Jeg undrer ofte hvorfor det er så vanskelig å være introvert i Oslo? Er det en ekstrovert by? Hvorfor har vi ikke slike enmannsbord slik de har i Paris?

For en stund tilbake tok jeg en dypere personlighetstest av meg selv. En INFJ- personlighet. Det viser seg at jeg er 88 % introvert. Høyt, tenker jeg. Men det stemmer nok i realiteten. Jeg er ganske introvert av meg.  Jeg trives alene og med få personer når jeg er sammen med andre. Jeg må tilpasse meg i store folkemengder, men blir fort sliten. Så sliten at jeg iblant forvinner fra mine venner og den store mengden av folk. Flanerer, sykler eller tar en taxi hjem.  Jeg trives i mitt eget selskap og får angst av høylytte sjeler. Det "skjærer" i øret mitt i møte med enkelte.

Jeg har vært både heldig og uheldig med mine arbeidsplasser. Som frilanser skrev jeg foredrag og spalter, noe som passet min livstil utmerket. Men ettersom det ikke var noen jobb eller penger der lenger, var jeg nødt til å skaffe meg en « vanlig » jobb. Det har kostet meg mye. Sykdom, energitap, selvtap, økonomisk tap og tapet på sin egen integritet og verdi. Jeg hadde vel passet bedre som en akademiker, tenker jeg iblant. Derfor sørger jeg nå for å komme tilbake til studier. Men jobb, den biten er fortsatt vanskelig. Hvor mange ganger må jeg tilpasse meg et system som ikke fungerer for meg og likedannende? Vi er ikke alle skapt selgere. Jeg forsøkte meg i yngre dager. Fikk respondert tilbake at jeg var for lite frempå. Jobbet i en tid i en dyr klesforetning. Jeg møtte en hyggelig eldre kvinne som ville diskutere politikk med meg i arbeidstiden.  Jeg sa det aldri høyt til de andre. Der skulle vi selge, posere og smile hele tiden. Jeg hatet det innerst inne. Så intenst at jeg ønsket å få sparken. Jeg analyserer ofte livet mitt. Jeg har hatt oppturer og nedturer. Jeg har få venner, men haugevis av bekjente. Jeg er ikke den som poserer i midten i venneflokken. Jeg setter meg oftest i en krok for meg selv og er stille, lavmælt, observant og tenkende. Slik jeg var som barn. Men i en delvis ekstrovert familie. Jeg har lært meg å fungere i store folkemenger på ulike plan, men blir nevrotisk når de blir for mye av det. Mine venner klager iblant på at jeg er for stille, men jeg uttrykker meg best skriftelig. Jeg erfarte en gang under en TV-debatt at jeg ble sint. Jeg blir sjeldent sint. Men energien i rommet kvelte meg. Personen som var tilstedet ga meg dårlige vibber. Jeg er ganske sanselig av meg og det kan til tider være vanskelig. Jeg har flere ganger tenkt at jeg kan mentalt trene meg opp. Forsøke å legge mine sensitive sider til side, men da blir jeg som oftest tapt for energi. En kveld var jeg så sliten og trøtt av arbeidsplassen min. Fikk angst for å være tilstedet, så jeg løp uten å sifra og endte opp på legevakta. Det går på helsa løs, har jeg tenkt.. Men jeg har gang på gang gjort den samme feilen. Forsøkt å leve meg inn den ekstroverte verden, lange sene kvelder og lite søvn. Livet som ikke var ment for meg. Men jeg har febrilsk førsøkt de siste årene å skape et liv som passer meg for meg. Legger meg tidlig, 8 timers søvn,  mindre uteliv, kutt i vennskap, mer i naturen, studier og møte med en jobbspesialist. Med tiden håper jeg at jeg får et fullverdig liv som introvert.

Hvis jeg har mulighet og penger, så reiser jeg vekk. Korte utenbys turer eller på landet. Jeg trives i Europa og i middelshavslandene. Helst ved grønne enger, strender, båthavner, flott arkitektur og innbydende gater. Romslighet er viktig for meg. Ellers kan jeg føle på klausterfobi. Jeg lengter ofte tilbake til Paris når jeg skriver. Der kan man oftest sitte alene og være i fred. Selv om det kan være en turistfelle, vil Paris alltid by på individualisme. Som en av mine favorittregisører Erich Rohmer en gang har utalt: « franskmenn er veldig individualistiske av seg selv».Det stemmer med mitt inntrykk.

I disse dager leser jeg en bok som heter " Alone time" av New York Times-forfatteren Stephanie Rosenbloom. Hun skriver om å reise på egenhånd alene til byer som nevnt, Paris, og andre byer som Istanbul, Florenze, og New York. Hun skriver i et  kappitel om Paris: "Meal by meal, i began to try better resaturants. I made point learnin how to ask, "Avez-vous une table pour une? ( Do you have a table for one?), wich seemed to win points with hosth and hostesses alike." Det fikk meg til å tenke på hvordan det hadde vært å stille det spørsmålet her hjemme i Oslo. Ville folk sett på deg som en ensom ulv?  Jeg våger ikke å sitte på restaurant alene i Oslo utenom kafeer og kjøkken med enkel servering. Vi har ikke så mange fortausrestauranter, slik det er i Paris, ryddet og bordorgansisert for at man kan sitte alene. Som f.eks på Les Deux Magot eller Cafè de Flore. Som forfatteren Alice B. Toklas har skrevet: "the French bring to the table "the same appreciation, respect, intelligence and lively interest that they have for the other arts, for painting, for literature and for the theatre." På Instagram føler jeg noen franske forfattere. De sitter ofte alene på kafeer og restauranter med en bok. Som en introvert har jeg latt meg inspirere. En gang tok jeg med en bok på Delicatessen på Mathallen på en ukedag. Bestilte kun dessert og et glass champagne. Leste litt. Det gikk bra. Jeg hadde noen slike perioder. Gikk på kino, konserter og diverse attraksjoner alene. Helt til jeg møtte veggen en gang i offentlig lys og fikk angst for å møte mennesker.  Jeg husker spesielt godt en episode da jeg var i Paris for noen år siden med NRK. Jeg var sliten. Hadde litt tid for meg selv og dro på kafè for å bestille meg en kaffe og en croissant. En fransk klisje. Men alenetiden var godt for meg midt opp i noe vanskelig og hyggelig under samme tid. Jeg undrer ofte hvorfor det er så vanskelig å være introvert i Oslo? Er det en ekstrovert by? Hvorfor har vi ikke slike enmannsbord slik de har i Paris? Flere fortauskafeer/restauranter med ikke for høy musikk. Et googlesøk viser flere resultater på at ledere ansetter flest ekstroverte. Vi trenger et arbeidssystem som hjelper introverte med tilrettelegging av arbeidsplass. Jeg føler meg oftest hjelpesløst i ekstrovert verden. Jeg trenger alenetiden, men jeg trenger også et samfunn som ser meg og den jeg er. Et system som ser oss med det yndre blikk.