Nyheter

Redaktører er ikke anonyme

Norske redaktører er selvsagt ikke anonyme.

I et innlegg på Nye meninger 4. mai fremstiller Are Peder Johnsrud det som om norske redaktører er anonyme. Han tar utgangspunkt i et innlegg jeg skrev på Medier24 for noen dager siden om det å oppgi navn på dommere i norske rettssaker. Som «dokumentasjon» på anonymiteten til norske redaktører viser Johnsrud til at «den fjerde statsmakt, dvs redaktørstyrte medier, ikke opplyser hvem som kan la seg klage inn til Pressens Faglige Utvalg». Her er det tilsynelatende flere misforståelser som må oppklares. For det første: Norske redaktører er ikke anonyme. I straffelovens § 270 fremgår det klart at «Er det i et blad eller tidsskrift ikke angitt hvem som er redaktør, straffes redaktøren og utgiveren med bot».  Derfor vil du i alle redaktørstyrte norske medier som omfattes av lov om redaksjonell fridom i media finne navnet på ansvarlig redaktør. Redaktører er selvsagt ikke anonyme, og skal ikke være det. Medlemslisten til Norsk Redaktørforening er for øvrig offentlig og utleveres på forespørsel. 
Det Johnsrud egentlig spør om er hvilke medier som kan klages inn for Pressens Faglige Utvalg (PFU). Det foreligger ikke en liste over dette, og det ville nok være en smule krevende å holde en slik oppdatert oversikt, men PFUs virkeområde defineres i § 1 i PFUs vedtekter, hvor det heter at «Alle redaktørstyrte medier som er tilknyttet Norsk Presseforbund kan klages inn til PFU.» For ordens skyld: Norsk Presseforbunds medlemmer består av følgende: Norsk Journalistlag (NJ), Norsk Redaktørforening (NR), Mediebedriftenes Landsforening (MBL), NRK, TVNORGE, TV3, TV 2, P4, Norsk Lokalradioforbund (NLR), Landslaget for Lokalaviser (LLA), Fagpressen, SBS Radio Norge, Magasin (MBL). Bortsett fra seks selvstendige mediebedrifter på kringkastingssiden, består altså NPs medlemmer av andre medieorganisasjoner. PFUs virkeområde innebærer at praktisk talt alle seriøse, redaktørstyrte nyhetsmedier i Norge kan klages inn for utvalget. Når NPs styre valgte å avgrense mot alle medier som ikke er medlemmer, så var det for å trekke en forståelig grense mot alle typer blogger, organisasjonsnettsteder, politiske aksjonssteder og andre, som ikke fyller kravene for medlemskap i en av NPs grunnorganisasjoner. I praksis vil dette altså si at for å bli klagebehandlet i PFU så må enten mediet være medlem i en av utgiverorganisasjonene, eller redaktøren må være medlem i Norsk Redaktørforening. 
For øvrig så mener jeg at henvisningen til debatten om anonyme dommere er nokså meningsløs. Norske redaktører er selvsagt ikke anonyme, og det er også – i de aller fleste tilfeller – ganske fort gjort å slå fast hvorvidt et medium kan klages inn for PFU eller ikke.