Nyheter

Hva er arbeiderbevegelsens neste prosjekt?

Vi skal alle takke arbeiderbevegelsen for at vi har dagens samfunn. For oss som er interessert i historie så er det vanskelig å fatte at vi i 1889 kunne behandle ansatte så dårlig som eksempelvis fyrstikkpikene som streiket. Men årets 1. Mai paroler gir et inntrykk av en arbeiderbevegelse som forsøker å beskytte opparbeidede rettigheter, og vinne tilbake tapte kamper som pensjonsreformen. Dersom vi ser framover, hva er vårt neste kollektive prosjekt?

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Under de historiske elendige arbeidsforholdene, hvor man måtte regne med skader, dødsfall og barnearbeid på arbeidsplassen, kom Taylorismen inn som en radikal arbeidsmetodikk i starten av 1900 tallet. Budskapet til Fredric Taylor, når han i 1911 skrev sin The Principles of Scientific Management, var at en arbeider måtte følge en prosess, men at han skulle bli bedre betalt. Taylor argumenterte også for å behandle sine arbeidere bedre, så lenge de fulgte arbeidsprosessen som ledelsen definerte. De som benyttet Taylor sine prinsipper fikk bedret sin produktivitet, noe som har fortsatt fram til i dag.

Denne forskjellen i produktivitet blant ansatte er grunnen til at ledelse eksisterer og fungerer. Taylor selv sa at han skulle få sine arbeidere til å jobbe 2 ganger så hard, og som takk skulle de få betalt 1,5 gang så mye. En god butikk altså for arbeidstager og arbeidsgiver. I dette systemet har fagforeningene fram til i dag sørget for vår kollektive velstand, og jeg som kommer fra et arbeiderstrøk kan takke denne bevegelsen for at jeg fikk både utdanning og muligheter som generasjonene før meg ikke fikk.

En egenskap med kroppsarbeid som er viktig å legge merke til, er at effektiviteten fra en person til en annen ikke kan variere for mye. Det er fysiske begrensninger for hvor raskt du kan fylle varer i en hylle, eller hvor mange vinduer du kan vaske per time. Og du kan ikke bli mindre effektiv enn at du gjør ingen ting. For en leder så er det veldig lett å se om en kroppsarbeider er effektiv eller ikke. Enten jobber han, eller så jobber han ikke. Skal man utvikle en industriarbeidsplass utover menneskelig evne, har derfor virksomhetene jobbet med automatisering og effektivisering. Denne effektiviseringen har gått samtidig som vi har flyttet stadig flere personer over til utdanning og kunnskapsarbeid (33,4% av Norges befolkning hadde høgskole eller universitetsutdannelse i 2018).

Forholdene kunnskapsarbeidere jobber under er derimot ekstremt forskjellige fra en kroppsarbeider. Kunnskapsarbeidere jobber med problemløsning, og forskjellen i effektivitet fra en person til en annen kan variere med mange hundre (og sikkert mange tusen) prosent. Hvor lang tid bruker du på å løse et problem? I min tid som leder i FINN.no brukte vi å si at det beste du kan gjøre er å lage noe som kundene liker og bruker, det verste du kan gjøre er å lage noe som ingen bruker men vi må betale på hver eneste dag, og det nest beste er at du gjør ingen ting. For dagens kunnskapsarbeidsplasser så er det dermed ikke lett å se forskjell på din beste og verste ansatt. De er begge opptatte, men en løser problem og den andre ødelegger. Det er derfor kunnskapsarbeidsplasser i dag jobber med å finne nye måter å organisere arbeidet på. Telenor, DNB, Telia og NAV er alle virksomheter som holder på å innføre smidig arbeidsmetodikk. Kjennetegnet er selvstendige tverrfaglige team som jobber tett mot brukeren.

Men om noen tiår vil vi kanskje se på dagens arbeidsliv med undring, kanskje samme undring som når vi i dag leser om de stakkars fyrstikkpikene. I dag er det få politiske parti som snakker om kunnskapsarbeiderens rettigheter og muligheter. Arbeiderbevegelsen ser ut til å henge igjen i gamle kamper, og ser ikke de mange kampene som gjenstår. Jeg er i dag en deltager i smidigalliansen som kjemper om en bedre skole for våre barn, et bedre helsevesen, en bedre offentlig forvaltning og bedre arbeidsmiljø for kunnskapsarbeideren. Vi har tro på mindre byråkrati og mer skapende arbeid sammen med gode kollegaer.

Politikere snakker om privat versus offentlig, en diskusjon som er fordummende. Du har fremragende og elendige virksomheter både innen offentlig og privat virksomhet. Vi bør derfor snakke om gode versus dårlige virksomheter. Neste gang en skole har dårlige resultater, hadde det vært interessant å vite hvor mye av sin tid bruker de ansatte på elevene, og hvor mye tid de bruker på byråkratiet. Neste gang et sykehus skal legge ned en sengepost ved budsjettkutt, få de heller til å digitalisere et manuelt arkiv. Neste gang man retter fokuset mot at private barnehager tar ut mye i utbytte, rett heller fokuset på at de makter å ta ut mye i utbytte i tillegg til at de leverer rimeligere tjenester til bedre brukertilfredshet enn de kommunale barnehagene.

De ansatte har sett dette, og har startet et stille opprør som knapt får noe fokus innen media eller fagforening. Helsetjenesteaksjonen og skoleopprøret har sett sin spede start, men klarer ikke å engasjere de store folkemengdene. Det er ikke sikkert legeopprøret vil opprøre like mange om 100 år, som vi i dag blir opprørt av å lese om fyrstikkpikene. Men at framtidens arbeidsliv skal igjennom like store omveltninger som vi allerede har vært igjennom, det er i alle fall jeg overbevist om.

Mer fra: Nyheter