Saken er komplisert og dersom en løfter blikket så ser man at det kan få store konsekvenser for Norsk Idrett. Henrik Kristoffersens «gisselsituasjon» blir et eksempel på at toppidretten galopperer i feil retning. Pengene rår og det er ingen grenser for å optimalisere helheten rundt noen få utøvere. Kanskje går det en grense, i vår verden hvor solidaritet til dine neste blir viktigere og viktigere, hvor mye den neste seieren skal koste? Toppidretten graver sin egen grav om man ikke fordeler midler rettferdig og har noenlunde like rammebetingelser. Dette gjelder også Norges Skiforbunds satsing på egne landslag versus andre land og øvrige norske utøvere. Det hele er i ferd med å bli pinlig hvor mye ressurser som brukes for å bli best mulig.
Dagens sponsorer nasjonalt og internasjonalt kan se at de får mer oppmerksomhet og cred om de støtter Røde Kors og annen humanitær virksomhet. Hva da med toppidretten ?
Toppidrettsutøvere bør forøvrig se hvor de kommer fra og 90 % av fremtidige inntekter til topputøverne kan gå tilbake til forbundene gjennom kontrakter de må underskrive når de går inn i landslag. Pengene kan finansiere landslagene og ulike lag med «de neste beste» slik at ikke bare utøvere med ressurssterke foreldre kan satse på toppidrett.
Penger bør for øvrig ikke være motivasjon for å bli en toppidrettsutøver. Det er uansett bare mannlige fotballspillere og noen få utøvere i mediaprofilerte idretter som vil tjene uforholdsmessig mye på idretten sin. Fremtiden etter endt karriere bør ikke være skremmende for de som ønsker å satse da Norsk idrett trenger dem i et trenerkorps for å gi noe tilbake til idretten ved å være forbilder og trenere for barn og ungdom.Toppidrettsutøverne vil da kunne føle seg verdsatt selv om lønna nok ikke blir så stor. De bør i alle fall få en slags "borgerlønn". Gjerne finansiert av de 90% av inntektene alle toppidrettsutøvere sammen har tjent inn. Alle for en og en for alle. Det er bedre med at de fleste er fornøyd enn at noen få blir tilsynelatende storfornøyd. Idretten vil få tilført stor kompetanse som de har opparbeidet seg som toppidrettsutøvere og de vil være mer reelle forbilder enn gjennom overfladiske reklameprofilering i media.
Folk flest sitt ønske om samhold, solidaritet og måtehold samt klimautfordringene kan nok uansett begrense en fortsatt usunn utvikling av toppidretten, men det beste er at flest mulig utøvere ser dette selv og handler ut i fra sin naturlige tilbøyelighet til gode handlinger. Kristoffersen-saken er foreløpig tatt lite tak i idrettspolitisk og kan virke som flisespikkeri i jus- og økonomiverdenen og «sandkasseproblematikk» mellom forbund og utøver/far. Men det står om Norsk Idrett fremtid! Skal den fortsatt skal være tuftet på idrettens grunnverdier; helse, ærlighet, glede og ikke minst fellesskap? Det er greit at det fortsatt er typisk norsk å være god, men like viktig er måten en blir god på.
Det er nok på tide å styre den profesjonelle toppidretten mer direkte på ett eller annet vis?
Norske idrettspolitikere og administratorere må føle at de kjører med sprikende staur på skuldra ned bratte alpinbakker. Vi får håpe de ikke blir spredd i bunnen av bakken.
26 mars 2019
Per Ivar Jaksland - Idrettsfaglærer Dønski vgs