Nyheter

Hauglies kløyvde tunge

Om Anniken Hauglie synes det er ugreit med mobbing og mistenkeliggjøring av syke på ytelser fra Nav burde hun begynne å vise det med mer enn ordene sine.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

"Noen er født arbeids-skye andre ikke"

"Svake mennesker uten ryggrad...Gi dem et år med militær verneplikt slik det var før i tiden. Blunkende smilefjes emoji"

"Det er nok mange som ikke gidder å jobbe. Før var det Nav som hjalp folk med å skaffe jobb, men ser ut som det er lettere å få trygd."

"Er ikke alle som er like syke vel? Har inntrykket av at de som er virkelig syke klager mindre."

Knippet med sitater er hentet fra kommentarfeltene til Nettavisen og Dagsavisen på Facebook og er noen eksempler på relativt utbredte holdninger som møter syke og uføre mottagere av ytelser fra Nav i samfunnet vårt. I en artikkel publisert 15.mars.2019 på NRK sine sider kunne man lese om Ringsaker-ordfører Anita Ihle Steen som hadde fått nok av spekulasjonene og bygdesladderet omkring helsesituasjonen til sin uføretrygdede ektemann Dag Ragnar Steen. Noen dager senere, den 19.mars, rykket arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie (H) ut med støtte til familien Steen og kom samtidig med en oppfordring om å hjelpe de som sliter istedenfor å baksnakke dem. Hun sa blant annet dette om saken: "Mobbing og mistenkeliggjøring av folk som lever med usynlig sykdom, og som mottar trygd, er uakseptabelt."

Hakkekyllingene

Mange av de om blir rammet av sykdom eller skade som setter dem utenfor arbeidslivet må bære en dobbel byrde. De må venne seg til å leve med sin egen sykdom og de begrensningene den legger på livene deres, i tillegg må de takle en tilværelse som hakkekyllinger for ofte langt friskere mennesker som mener de har det for godt eller ganske enkelt er noen skikkelige latsabber. Om grunnen til det er pur dømmesyke eller en slags helt bakvendt form for misunnelse er ikke godt å bli klok på. Disse holdningene er ikke avgrenset til bygdene, de lever i beste velgående i byene også. Ikke minst florerer det av dem i kommentarfeltene. Det er liten grunn til å tvile på at de også på et tidspunkt har funnet sin vei inn i Stortingets korridorer.

For de av oss som har engasjert oss i eller er personlig rammet av innstramningene i ordningen med arbeidsavklaringspenger(AAP) er det vanskelig å lese ministerens uttalelser i denne saken som noe annet enn at hun sitter og kaster stein i glasshus. Med det mener jeg selvfølgelig ikke at hun er blant dem som sitter og troller kommentarfeltet bak falsk profil på kveldstid, selv om tanken på noe sånt unektelig er litt festlig, men at hun burde være sitt ansvar bevisst på at også den politikken hun fører overfor syke og uføre bygger opp under mistenkeliggjøringen og akkurat de samme holdningene som hun selv hevder er uakseptable. Maktforskjellen er imidlertid stor mellom et helt ordinært tastaturtroll og statsråden. Der trollet eller en nabo potensielt kan spolere dagen din med et par veldig lite gjennomtenkte kommentarer, har Hauglie allerede bevist at hun sitter på nok makt til å gjennomføre endringer som kan ha altomfattende konsekvenser for livene til mennesker som er rammet av sykdom.

Synk eller Svøm

Kuttpolitikken til regjeringen har allerede satt tusenvis av uavklarte tidligere AAP- mottagere på bar bakke. Noen er blitt nødt til å selge hjemmene sitt og leve av pengene fra salget, noen vurderer å ta ut skilsmisse fordi de ikke klarer å få det til å gå rundt på kun en inntekt, noen er ikke lenger i stand til å ivareta sine egne barn, noen må overveie om de skal avslutte utdannelsen de hadde fått lovet å gjennomføre av Nav før regelendringen slo i kraft og støtten plutselig opphørte. Noen ligger innlagt i psykiatrien fordi påkjenningen ble for stor for dem. Historiene er mange og ofte nesten for vonde å høre på. Antallet som kjenner på en snikende følelse av at de blir mobbet og herset med av nettopp regjeringen er høyt.

Det har heller ikke vært enkelt å få stort mer enn unnvikende svar og standardfraser ut av Hauglie på hvorfor ting har blitt som de har blitt, og hva hun tenker er løsningen for alle som nå går en svært økonomisk usikker fremtid i møte. "Vi arvet en ordning som ikke fungerte" og "AAP var alltid ment som en midlertidig ytelse" har blitt gjentatt til det kjedsommelige til forsvar for innstramningen. Hvorfor det skal være mer greit at syke nå blir nødt til å leve på sosialstønad, som like fullt er ment som en midlertidig inntekt, er det ingen som kan svare på. Desperate mennesker sine rop om hjelp har stort sett blitt avspist med selvskryt og forsøk på bagatellisering.

Særlig hardt har det gått utover de som allerede hadde gått over makstiden på den gamle ordningen og som levde på forlengelser. For dem har innstramningen hatt en tilbakevirkende effekt. De har altså aldri fått den raske og tette oppfølgingen som Hauglie nå lover alle de nye som kommer inn i ordningen. Hvordan skulle de Nav ansatte vite at det hastet å få denne gruppen avklart allerede flere år før innstramningen fant sted? Etter gammel praksis ville de etter alle sannsynlighet fått en forlengelse istedenfor et opphør av ytelsen. Med mindre alle Nav kontorer er utrustet med hver sin tidsmaskin har dette vært en helt hinsides umulig oppgave for de ansatte.

De stumme og skamfulle syke

Når man til stadighet møtes med negative holdninger skapes skamfulle og stumme mennesker, ikke friskere og mer arbeidsføre mennesker. I verste fall trekker man seg helt unna et samfunn hvor man uansett ikke føler seg velkommen. Et samfunn hvor mange opplever at de sees ned på, ikke for et valg de tok, men fordi de tilfeldigvis stilte med elendige tall i helselotteriet. Veien tilbake til arbeid blir bare lengre og lengre for hver eneste lille unødvendige slengbemerkning. Skammen og mangelen på ressurser gjør at man fort blir en gruppe som ligger lagelig til hugg fra både enkeltpersoner og regjeringer som ønsker å stramme inn rettigheter. Det er alltid enklest å kutte hos de som har de dårligste forutsetningene for å forsvare seg selv. Vinden ser nå ut til å være i ferd med å snu. Det er et stille opprør på gang hvor flere og flere rister av seg skammen de har blitt påført i samhold og fellesskap.

Holdningene kommer fra toppen

Måten syke på ytelser fra Nav blir behandlet på og de virkemidlene som tas i bruk mot dem av de som sitter med makten former også resten av befolkningens oppfatning av denne gruppen som helhet. Frem til nå har de virkemidlene hovedsakelig bestått i en streng praktisering av arbeidslinjen, kutt i ytelser og en stadig eskalerende bruk av pisk og straff for å få folk ut i arbeid. Alt under fanen: "Å stille krav er å bry seg". Selv når kravene som stilles ofte er langt over kapasiteten til menneskene de stilles til. Når arbeids- og sosialministeren fortsetter å sitte stille i båten selv etter drøssevis med kritikk fra både personlig rammede, advokater, leger, Nav-ansatte og ulike foreninger, så sender det en ganske klar og tydelig beskjed om hvilken verdi mennesker som blir syke og mottagere av ytelser har for regjeringen. Sykdomsperspektivet virker fullstendig glemt midt oppe i kappløpet om å få sparket flest mulig ut av Nav kontorene. Innstramningen fremstår så dårlig planlagt, at den nesten virker basert på en blind tro om at syke vil gjenvinne sin arbeidsevne å lenge ytelsene deres kuttes nok, og livene deres blir gjort så vanskelig som mulig. Det er vanskelig å finne noe bedre ord for akkurat dette enn mistenkeliggjøring.

Budskapet i ordene deres ligner også mye av det man kan finne i kommentarfeltene, om enn innpakket i en noe flottere språkdrakt. Med uttrykk som trygdefeller og incentiver advares det mot at man for all del ikke å gjøre ytelsene så forlokkende at noen "velger" dem fremfor arbeid. Sjeldent nevnes det mye om hvor mange utredninger, behandlinger, feilslåtte forsøk i tiltak og praksis og år av livet til en person som ligger til grunn for at Nav har åpnet for en søknad om uføretrygd. Absolutt alle andre alternativer skal være forsøkt for noe sånt finner sted, men basert på hvordan enkelte politikere uttaler seg om ytelsen er det ikke så rart at mange i Norge tror uføretrygd er noe man nærmest får kastet etter seg.

Om Anniken Hauglie virkelig synes det er ugreit med mobbing og mistenkeliggjøring av syke mottagere av ytelser fra Nav burde hun selv gå frem som et godt eksempel. Det forutsetter at hun også viser det gjennom sine handlinger, ikke kun gjennom sine ord.

Mer fra: Nyheter