En spennende ting med verden er at det finnes mange måter å se den på. Og akkurat i dag har jeg kropp og hode fullt av to ting:
I går var jeg på et sykt interessant foredrag om non-lineær dramaturgi og en syklisk måte å se verden på.
Og i dag hadde jeg en lang og god prat om mystisk katolisisme om sammenhengen mellom verden, Gud, mennesket og skapelsen.
Og så kom det er dommedagsprofet i dag og ville ha meg til å skjønne at verden går til helvete, hvis vi ikke "gjør noe" og det er sannsynligvis for sent.
Jeg kjøper det ikke. Det er ikke holdbart. Vi kan ikke redde verden mer enn vi kan redde solen fra å brenne opp eller månen fra å gå rundt og rundt.
Skulle vi redde verden, så høres det ut for meg, som om verden ligger ute i vannet og holder på å drukne, og så er det bare å få den opp og fortsette som før.
Som om tiden går i en linje fremover, der verden synker og synker, og så gjelder det å få den opp fra vannet, og så vil den stige og stige.
Og det er en ting: Jeg har aldri betraktet verden hverken som lineær eller egentlig strengt kausal. Det ene følger ikke nødvendigvis det andre, og det er ikke slik at konsekvenser av noe er forutsigbare.
Jeg skal gi profeten ett poeng: Hvis vi forurenser havet, så blir det mer forurenset. Det er jeg enig i.
Jeg er også enig i at hvis vi banker løs på en bil med en slegge, så blir den etter all sannsynlighet ødelagt. Og slik er det mange som ser på jorda. Som noe vi banker løs på med slegger, gift og industri, og så blir den ødelagt. Slik blir den fremstilt når den skal "reddes".
Men jorda, det er også meg. Og du og han presten jeg snakket med. Og hvis vi ser på verden og tiden ikke som en linje, men som en tilstand, så er det mange andre ting å si:
Vi har nok mat til alle på jorda. Vi har et fordelingsproblem, men det er nok mat.
Det er nok skolegang også. Og her blir fordelingen bedre og bedre.
Vi har nok luft. Og den er på mange måter renere enn før. Vi har en globalisering som ikke bare er handel og krig og politikk, men en bevissthet som sprer seg blant folk om at vi hører sammen alle sammen. Mennesker og dyr og jord og luft og trær. Det går noen linjer gjennom idehistorien som mer og mer inkluderer alt det som er skapt i skapelsen, også her i vesten.
Hjelper det da, på en jord som går til helvete?
Ja, jeg mener det. Og jorda ligger ikke i en fjord og holder på å drukne. Den før oss faktisk alle sammen. Vi har rikelig av alle ting, sånn bortsett fra at fordelingen ikke er bra. Rikelig. Hvis du ikke lager grafer som viser fremskrevet lineær vekst på knappe ressurser. Ser du på situasjonen slik den er i dag, så ser du at det er nok til alle. I dag. Det vet vi.
Men har ikke ting du gjør konsekvenser, så kan vi bare fortsette å ødelegge da, og "gi regningen til de som kommer etter oss".
Nei, ja, det gjør vi jo. Vi gir regningen til de som kommer etter. Og ikke bare regningen. Vi gir maten og ressursene og løsningene og alt til de som kommer etter. Eller, gir og gir, vi dør jo. Og så er det nye folk som skal leve. Men du trenger ikke se på tiden som en linje. Du kan se på den som et sted. Eller som en tilstand. Der vi alle henger sammen i et stort og evig nå. Der ikke verden er på randen av kollaps, men i stadige skifter der alle våre felles handlinger beveger og former nåtiden på stadig nye måter. Nå. Ikke neste uke, eller om ti år. Nå.
Og nå er det mulig å fø oss alle. Nå er det mulig å fordele bedre. Nå er det mulig å ruste ned. Nå kan vi rydde plasten opp fra havet. Og kaste mindre mat. Og smile mer.
Det andre med å se på "nå", er at da nytter det ikke å pøse gift ut i havet og si at "det ordner seg". Vi kan ikke hugge ned all skogen og i at "den vokser opp igjen siden". Vi må passe på at dagen i dag er så bra som vi klarer. Vi kan like gjerne bare forby plastklær med en gang. Slutte med oljeboring. Nå. Så kommer vi til å finne nye løsninger, det tvinger seg jo frem. Vi må gjøre det nå. Du vet at dårlige overgangsløsninger alltid har en tendens til å forbli permanente. Fordi en dårlig overgangsløsning hindrer en ny løsning i dag, men skyver den ut til "fremtiden", når det nå er. Det er i alle fall ikke i dag.
Det kommer aldri til å komme et punkt der jorden er "reddet". Vi har aldri fått den opp på stranden og kan slappe av. Det er klart vi må forandre oss, og det gjør vi hele tiden. Men vi forandrer ikke fremtiden. Vi forandrer bare nåtiden. Og om vi bare "fortsetter" som i dag, så vet ingen av oss hva som skjer i "morgen". Vi kommer aldri til å leve "i morgen". Det er derfor det er lett å spå om "fremtiden". Den kommer ikke til å komme. Vi har bare dagen i dag.
Og vi vet at om vi gjør vårt beste i dag, så former vi verden, oss selv, våre medskapninger til et sted som er det beste vi får til. I dag. Nå.
