Venstre sliter på meningsmålingene og internt i partiet. Med en langvarig oppslutning på rundt 3 prosent borger det ikke for oppglødd entusiasme i partiet. Vi opplever et særdeles splittet Venstre, fra det nærmest oppgitte
på den ene siden til det lojalt positive på den andre siden. Mange spør seg
hvor hunden ligger begravet.
Som landets eldste parti har oppslutningen og entusiasmen selvsagt endret
seg fra tid til annen. Likevel har Venstre markert seg som et relativt stabilt sentrumsparti med blunking både i borgerlig og sosialdemokratisk retning
og har på den måten holdt en rimelig gjenkjennende profil.
Trine Skei Grande hadde derfor historisk alibi for å kunne bygge på de erfaringer og den profilen partiet gjennom årtier har kjempet for. Men hun
ville det annerledes.
Hun ønsket seg en regjeringstaburett og på tross av mangfoldige og høylydte løfter om aldri å gå i regjering med Frp, var det nettopp det
hun gjorde. Maktbehovet stimulerte hennes mørkeblå gener og hun
maktet ikke å motstå fristelsen på tross av løftene hun ga.
Nå trivs hun over evne med å la seg avbilde smilende foran slottet med
sine borgerlige partnere og en blomsterbukett.
Problemet er at det ikke smiles like overbevisende i Venstres rekker. Partiets leder og stifinner har på ingen måte klart å tråkke opp en sti
som medlemmer og velgere ønsker å begi seg ut på. Mange kjenner
ikke partiet igjen.
Spørsmålet er om Trine Skei Grande ikke er i ferd med å lede Venstre i avgrunnen. Enkelte råder henne til å fratre partiet som leder og overlate vervet til en annen. Vil det i så fall være tid til å dra partiet opp fra avgrunnen.
Vurderingene må Trine Skei Grande og partiorganisasjonen ta. Raskt.