Når høyresiden arbeider for å fullføre sitt idealsamfunn, hvor hver enkeltperson selger sin arbeidskraft til høystbydende, trengs det samhold, organisering og fellesforhandlet lønn. Derfor er fagforeninger viktige. Vi trenger organisasjoner som kjenner arbeidslivet og som kan være massive, kraftfulle og kompetente, politiske utfordrere og premissleverandører.
LO er alt dette - men i mindre og mindre grad.
LO er fagbevegelse, men fagbevegelsen er ikke lenger bare LO. Antall høyt utdannede i yrkeslivet øker, en gruppe som LO aldri har greid å appellere til eller å organisere. Unio og Akademikerne organiserer i dag de aller, aller fleste høyt utdannede i offentlig sektor - og dem er det mange av. Unio og Akademikerne har til sammen over 550 000 medlemmer, legg gjerne til NITOs 90 000 medlemmer. Da er vi omtrent på nivå med antall yrkesaktive medlemmer i LO. Vi snakker om det overveiende flertall av alle politi, leger, sykepleiere, lærere, ingeniører, veterinærer, økonomer og jurister. De aller fleste av disse er organiserte i andre sammenslutninger enn LO.
Verre skal det bli. Enkle framskrivninger viser at om drøyt 20 år er det flere yrkesaktive personer organisert i Akademikerne alene enn det er i LO. Det skyldes to ting: Veksten i antall høyt utdannede, og at omlag hvert tredje LO-medlem i dag står utenfor arbeidslivet, enten som uføretrygdet eller alderspensjonist. I Fagforbundet, LOs største forbund, er 60 prosent av medlemmene yrkesaktive. De øvrige 40 prosentene er ikke det.
Det er selvsagt ikke noe galt i å være pensjonist, men den høye andelen ikke-yrkesaktive blant LOs medlemmer har en sentral betydning for LOs kontakt med og kjennskap til hva som skjer på gulvet på en enkelte arbeidsplass. LO vet ikke mer om arbeidslivet i dag enn Akademikerne, Unio og NITO gjør til sammen. LO representerer viktige yrkesgrupper, men organisasjonens samlede representativitet synker.
Det er også på sin plass å påpeke at de som sitter aller nederst ved bordet, faktisk ikke er organiserte i det hele tatt. Prekariatet, de yngste uføre, de litt eldre kronisk syke og flyktninger som ikke har vært i det norske yrkeslivet, er eksempler på sårbare grupper som for det meste ikke har en fagbevegelse i ryggen. For å få bedre kår, er de helt avhengige av politiske partier som bryr seg om dem.
Samtidig er det riktig at LO og SV står hverandre nær politisk. SV er for eksempel mye tøffere og tydeligere enn Ap på å si nei til kontroversiell høyrepolitikk fra EU, som ACER, tjenestedirektivet, vikarbyrådirektivet og det aktuelle, omstridte ESA-vedtaket om kost og losji, som utfordrer Høyesteretts dom fra 2013 om allmenngjøring.
SVs lojalitet og beundring for LO er dessverre ikke like gjensidig. LO gir SV verken oppslutning, velvilje eller støtte som er i nærheten av hva det politiske slektskapet skulle tilsi. I LO er det nemlig Ap som gjelder. Blant LO-medlemmene ligger Aps oppslutning på mellom 40 prosent i dårlige tider, og 50 prosent i gode tider. SVs oppslutning i LO er på omlag 10 prosent. Alle har hørt historier om tillitsvalgte i LO med SV-bakgrunn, og deres tidvis tøffe kamper for å bli akseptert som likeverdige.
Men også omvendt er båndene mellom SV og LO en sannhet med modifikasjoner. SSBs velgerundersøkelse fra 2017 forteller nemlig også noe om hvem SV-velgerne er. Nesten 7 av 10 SV-ere er kvinner, partiet har hele 11 prosent oppslutning blant velgere under 30 år og 10 prosent oppslutning blant velgere med høyere utdanning. En stor undersøkelse utført av Ipsos i 2017 viser at over halvparten av SV-velgerne er under 40 år. Den samme undersøkelsen viser at 39 prosent av SV-erne har høyere utdanning, som plasserer partiet på topp når det gjelder andel akademikere, sammen med partiet Venstre. SV har ifølge undersøkelsen også en større andel velgere med inntekt mellom 1 og 1,5 millioner kroner (28 prosent), enn partiet Høyre (26 prosent).
SV er med andre ord ganske populært i velgersegmenter med høy kulturell kapital, blant yngre velgere og den høyt utdannede middelklassen. Det er her partiet har sitt fremste potensiale for å vinne valg. Arbeiderpartiet danker ut SV med klar margin når det gjelder å samle den tradisjonelle arbeiderklassen, kvinner med lav utdanning og velgere over 40 år, også når man ser på andelen velgere fra disse gruppene og dermed tar høyde for at SV har lavere samlet oppslutning i befolkningen. SV har en tendens til å samle støtte rundt prinsipielt begrunnede standpunkter, basert på en overordnet samfunnsanalyse. Derfor er det også en helt riktig prioritering av partiet å ha størst fokus på feminisme, sosial fordeling og miljø.
En praktisk konsekvens av dette er samtidig at SV-velgere neppe lar seg mobilisere ved at listekandidatene bare har ytre kjennetegn man kan like, for eksempel kan assosieres med LO eller har vært opptatt av studiefinansiering. Toppkandidatene må i tillegg ha svært gode analytiske ferdigheter og bred politisk forståelse gjennom omfattende erfaring fra partiet, for å ha appell til en velgersammensetning som gjennomskuer svake analyser og mangelfull politisk erfaring.
I SV har "fagbevegelse" litt for lenge vært synonymt med LO. Det er på tide å komme seg videre. SV må vise at det er SV som styrer SV, og partiet må samarbeide på lik linje med alle fagforeninger. Ved neste korsvei bør dette også bety at SV vurderer å ha en faglig leder fra den brede fagbevegelsen, og ikke bare vurderer kandidater fra LO.