Nyheter

UTFORDRINGER KNYTTET TIL EØS-AVTALEN – SKYLDES AT EØS HAR FORRANG FORAN NORSKE LOVER.

For arbeidstakere og trygdede representerer EØS-avtalen store utfordringer - fordi alt som er vesentlig for disse gruppene svekkes.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

1.

Lønns- og arbeidsvilkår for norske arbeidstakere - i all hovedsak i ikke-akademiske yrker + og arbeidstakere i skift- og turnusyrker - går dramatisk ned. Disse arbeidstakergruppene har ikke hatt reallønnsvekst siden 2008 jf Fafo-rapport fra 2016. Det til tross for at bo- og levekostnader øker dramatisk. Det bekymrer selvsagt ikke de 5% rikeste – som har store fortjenester på løsarbeidersamfunnet som EØS-avtalen skaper – og hvor stadig flere arbeidstakere igjen må stå med lua i handa og med ei lønn som ikke er til å leve av.

2.

Det er gjestearbeidere (billig arbeidskraft) - som i stor grad får 100% (150%) stillingene i dagens arbeidsmarked. Stadig flere norske arbeidstakere henvises til lave stillingsbrøker/ deltid, null timers arbeidskontrakter, lave stillingsbrøker i vikar- og bemanningsbyråer, arbeid for trygd vi NAV (som betaler lønnen) o.l. Mange på midlertidige ansettelser.

De 5% rikeste har store fortjenester på gjestearbeidere på slavelignende kontrakter – og mange av den under kontroll av kriminelle nettverk. Derfor vil de rike at Norge skal bli en del av EU, og i hvert fall forsvare EØS-avtalen 100%.

3.

Trygder og stønader synker dramatisk år for år. Dels etter anbefalinger fra OECD og dels som følge av EU-initierte reformer.

Dette rammer i all hovedsak pensjonister (arbeidstakere) i ikke-akademiske yrke og de som jobber i skift- og turnusyrker (de som støttes ut av arbeidslivet uten full opptjening, de med lave stillingsbrøker osv).

Bare se hva EU har sørget for av kutt i trygder i Hellas – reformer som ensidig rammer de meste fattige

4.

Punktene 1 til 3 vil ikke politikere gjøre noe med – fordi disse lavt lønnede/ de som jobber arbeid for trygd mv – er de som redder hva skattelette- og avgiftslettelsespolitikken gjør med de offentlige budsjettene (kutt-politikken). Og for å kompensere for tapte offentlige inntekter som følge av den frie flyten av kapital til skatteparadiser, skatteplanlegging og skatteflukt – slik som EØS-avtalen legger til rette for.

Derfor nekter ja-til-EU-/ EØS-partiene alle former for debatt om EU og EØS i valgkampene. Det handler om å beskytte egne privilegier. Slik folkeopplysning viser å være mer eller mindre bannlyst. Og kandidater med reelle «nei-standpunkt» til EU/ EØS har ikke nubbesjans til å bli nominert på valglister i «ja-partiene».

5.

Politikere flest regner seg selv på lik linje med de 5% rikeste, og har dermed glemt sin egen historie. Derfor er det oppstått et klassesamfunn. EØS-avtalen er blitt virkemiddelet for økte forskjeller.

6.

De 5% rikeste – som mer eller mindre «eier» mediene – bruker enormt med penger på propaganda og skremsel for å skremme arbeidstakere til å støtte opp om å beholde EØS-avtalen/ jobbe for fullt medlemskap. Bare se på valgkampen i 2017 – EU/ EØS-saker ble knapt nevnt i mediene under valgkampsirkuset.

Gro Harlem Brundtland lovte i sin tid at EØS ikke ville ramme lønns- og arbeidsvilkår (en bløff som kan sammenlignes med Fremskrittspartiets «Bomfritt Norge så lenge Fremskrittspartiet sitter i regjering).

Ingen må tape av syne at årsaken til mange arbeidstakeres og trygdedes fattigdom er et resultat av politiske valg.

7.

Hvem ønsker Arbeiderpartiet å være til for?

Medlemmene i LO – i all hovedsak de forbundene som representerer ikke-akademiske arbeidstakere + de på skift og turnusarbeid – kan ikke lengre forsvare EØS. Spesielt fordi EØS helt ensidig rammer de mest fattige og forgjeldede arbeidstakerne her i landet. En fattigdom som i stor grad styres av mangel på sosial boligbygging.

Likevel sier partiledelsen i Arbeiderpartiet at de er urokkelige – EØS-avtalen er pr definisjon «hellig» og skal forsvares for enhver pris.

Det kan virke som om Arbeiderpartiet er ute etter å splitte LO? Og hva slags demokratiske prosesser tilsier at partiledelsen kan innta et slikt standpunkt? Spesielt fordi personer som står opp for «nei-siden i EU-/ EØS-siden» ikke har sjans til verken å bli sendt på landsmøter, eller bli nominert på ei valgliste fra Arbeiderpartiet.

Indirekte sender Arbeiderpartiledelsen ut et signal om at LO ikke skal bry seg om ikke-akademiske arbeidstakere + de på skift og turnusarbeid?

Arbeiderpartiet burde i Einar Gerhardsens ånd være bekymret for de mange norske arbeidstakere og trygdede, og den gjelds- og massefattigdommen som er i ferd med å bre seg blant disse gruppene. Spesielt blant unge.

I følge kommunal- og moderniseringsminister Monica Mæland (Høyre), står hele 25% av ungdommen i innlandet utenfor arbeidsmarkedet. Det vil si - vi nærmer oss ledighetstallene til unge i EU.

8.

EU har vist hva de står for. Det hersker en sosial krise, en økonomisk krise, en klimakrise og en flyktningkrise i EU – og hvor ingen EU-politikere ikke bryr seg nevneverdig om det. Det gjør heller ikke ja-til-EU-/ EØS-tilhengerne i Norge heller virker det som. Det eneste disse «ja-folkene» virker til å være opptatt av – er det samme som Erna Solberg sa i 2013 (når regjeringserklæringen ble presentert) – «Norge skal bli mer likt EU»?

Det vil ikke arbeidstakere og trygdede som rammes av den sterkt høyreorienterte politikken som kommer fra EU.

Mer fra: Nyheter