Nyheter

Kjære ledelse for Navs tolketjeneste for døve, hørselshemmede og døvblinde.

Vi ser at dere sliter. Vi ser at dere sitter i styringsenheten for Nav Hjelpemidler og tilrettelegging, ser ut over land, ut over vann, og undres.

Dere undres: ”Hvorfor jobber ikke tolkene våre mer? Hvorfor har vi døve, hørselshemmede og døvblinde som ikke får tolker på ettermiddager, kvelder og i helger – mens vi har tolker som er på jobb i kontortiden og ikke tolker?! Hvorfor er de på kontoret midt på blanke formiddagen, når de heller kan komme på jobb utpå ettermiddagen og dra ut på tolkeoppdragene etter kontortid som ikke blir dekket?”

Ok, det er litt vel drøyt å hevde at dere tenker alt dette. Og egentlig så tror vi ikke at dere gjør det. Ingen tror at dere gjør det. Men mange lurer på hva dere egentlig tenker. Og mange sliter med å ha tillit til at dere tenker rett. Fordi de tror at dere sliter. Sliter med å se. Se oss – tolkene. Se hva vi gjør – og når, og hvordan og hvorfor.

For hva er det egentlig dere ser, når dere som aldri har vært tolker sitter der inne i styringsenheten og ser ut over land, ut over vann, og synes å se bak sju blåner at tolketjenestenes tall forteller at dere har tilgjengelige, ikke benyttede tolkeressurser på formiddagen? Tilgjengelige, ikke benyttede tolkeressurser som dere vil flytte til ettermiddager, kvelder og helger.

Det dere ser, er tolken Kari. Hun har nettopp sendt og løpt og toget og syklet og kjørt og busset småen i barnehagen og mannen på jobb og unga på skolen, før hun fortet seg til tolketjenesten for å starte arbeidsdagen fordi hun akkurat i dag ikke måtte rett ut på oppdrag. På tolketjenesten åpner arbeidsdagen med åpning av eposter og kontroll av kalenderen; avtaler sjekkes, endringer registreres, avlysninger bekreftes, oppdragskort kontrolleres, nye oppdrag planlegges, gamle reisebilag føres, nye reiser bestilles – helt til nye avlysninger med nye endringer og nye oppdrag med nye oppdragskort på nye oppdragssteder for nye brukere med nye begrepsapparat gjør at alt må gjøres på nytt. Og på nytt, og på nytt…

Så er det ut på oppdrag. Ellers kanskje ikke. Da må tiden brukes godt: kolleger rådspørres, avtaler gjøres, samarbeid avtales, reiser koordineres. Det går i oppdragssteder, reiseveier, rutetider, tegnbegreper, begrepstegn, diskurs... ”Hvilken buss må jeg ta for å rekke å spise knekkebrødlunsjen min i fullt firsprang opp trappa til legen i femte etasje der heisen fortsatt ikke virker etter at jeg har vært på skolen med det bråkete ventilasjonsanlegget som gir meg migrene og etterpå skal rekke oppdraget på sykehuset før jeg må løpe over veien mens jeg bestiller en taxi for å nå neste oppdrag som sikkert varer en time over tiden også denne gangen – og hva er tegnene for cervikal spondylotisk myelopati med hypertrofi av ligamentum flavum og ossifisering av longitudinalligamentet, og er det noen som har en ibux eller tre?”. Kanskje blir det også tid til en litt for kjapp kopp kaffe utover den mørke genseren mens Kari er i gang med å gå i kontorgangen for å komme i gang med å samle alle de løse trådene som kanskje kollegene – de få som er inne – kan hjelpe med.

Så – hvis Kari har vært heldig, kjapp, dyktig og kanskje også så uheldig at hun har fått et avlyst oppdrag eller to som hun allerede hadde avtalt og koordinert og forberedt og ordnet transport til – er det tid for å forberede seg. Til de fire i dag og de to i morgen og de fire i overmorgen og det lange om to dager som sikkert blir avlyst igjen, men som MÅ forberedes om det i det hele tatt skal kunne gjennomføres. Selvfølgelig rekker hun ikke alt, men det er jo lov å forsøke! I hvert fall inntil kalenderen minner om at det nå er fem minutter for liten tid til å være på plass i god tid til dagens første oppdrag som Kari nettopp hadde begynt å forberede seg til fordi hun ikke hadde tid til å forberede seg til det i går.

Og DA ser ledelsen ved styringsenheten ut over land, ut over vann, og konstaterer at tallene bak sju blåner viser at Kari endelig jobber. For DA er Kari endelig ute av kontoret og ute på oppdrag og tolker! Endelig, sier ledelsen – og lurer på hvorfor Kari ikke heller begynte på jobb klokken 12.00 og jobbet til 21.00?!

Ok, det er litt vel drøyt å hevde at tegntolken Kari gjør alt dette hver dag. Og egentlig så tror vi ikke at hun gjør det. Ingen tror at hun gjør det. Men dere i ledelsen ved styringenheten for Hjelpemidler og tilrettelegging lurer tydeligvis på hva hun egentlig gjør. Fordi dere ikke er og aldri har vært tolker. Vi tror at det er derfor dere sliter. Sliter med å se oss – tolkene – og hva vi gjør, og når, hvordan og hvorfor. Sliter med å forstå oss – tolkene – og hva vi gjør, og hvordan og hvorfor. Sliter med å satse på oss – tolkene – og på det vi gjør, hvordan vi gjør det og hvordan vi kan gjøre det bedre.

Vi er tolker. Vi er stolte av vårt fag og vår profesjon. Vi vil bli sett, forstått og satset på. Vi vil bli tatt på alvor. Derfor ber vi: La oss få en tolkefaglig ledelse NÅ!

Mariann Eidberg, leder, og Helge Edland, nestleder

Tolkeforbundet

Partipolitisk uavhengig interesseorganisasjon for tolker