Nyheter

Alenetid - i en ekstrovert verden

Jeg tror ikke samfunnet i dag misliker ensomme sjeler, men i en ekstrovert verden vil jeg komme med en påstand om at ensomhet er tabubelagt. Veldig sjeldent hører vi om at mennesker vil være alene med seg selv, sjeldnere hører vi om mennesker som er ofte alene med seg selv. Hvorfor det?

Under en vandrende samtale og kopp kaffe med min søster Karima på Kafè Å på Nasjonalbibliotektet reflekterer vi over og diskuterer alenetid. Hun er ekstrovert. Jeg introvert. Hun uttrykker seg tenkende om sin ekstroverte side og utdyper seg slik:

«Alenetid er viktig, men jeg har behov for det sjeldnere enn andre mennesker som f.eks introverte.» Jeg spør henne videre om hvorfor hun har så behov for å være sammen med andre? Hun svarer meg slik: «Jeg trives med meg selv rundt andre» Har du noen gang ønsket å være en introvert spør jeg: «Ja, ofte. Nesten hele tiden. Skulle ønske jeg trivdes bedre med å være alene i mitt eget selskap. Det er noen negative sider ved å være ekstrovert» sier hun videre, mens hun tar en slurk av kaffen. «Jeg blir fort bundet til andre. Dårligere til å dyrke egne interresser. Mangel på selvstendighet. Jeg føler meg fort ensom når jeg er alene og er vant til å være rundt andre. Jeg forveksler lett «alenetid» med «ensomhet» avslutter hun. Jeg fortsetter å skrive nettopp denne spalten. Hun sitter på andre siden og studerer økonomi. Alenetid i en ekstrovert verden? Hvorfor er det så viktig?

I boken «Scopenhauer As Educator»

av Friedrich Nietsche filosoferer han om nødvendigheten med å være alene og skriver slik: «Individet som ikke ønsker å tilslutte seg folkemassen, må opphøre å føle seg komfortabel med seg selv; la ham følge hans samvittighet som roper til ham: Vær deg selv! Hva du for øyeblikket gjør, meningene som fremholdes, og begjæret, det er virkelig ikke deg.»

Jeg tror ikke samfunnet i dag misliker ensomme sjeler, men i en ekstrovert verden vil jeg komme med en påstand om at ensomhet er tabubelagt. Veldig sjeldent hører vi om at mennesker vil være alene med seg selv, sjeldnere hører vi om mennesker som er ofte alene med seg selv. Hvorfor det? I en ekstrovert verden vil jeg påstå at verden er oppslukt etter markeringsbehov, høyrøyste stemmer og lite diskreasjon i møte med andre mennesker. Skrikende fristere og fristerinner. Å møte på disse når man vil være alene kan være vanskelig. Man kan bli oppfattet som en på utsiden eller arrogant, men det er ikke min måte å være ensom på.

I vår verden er det mange som forvirrende nok forbinder ensomhet med å være alene. Men det er ikke poenget. Å være ensom handler om selvinnsikt. Om kjærlighet til seg selv. Om å bli kjent med seg selv. Jeg behøver det før jeg kan bli elsket eller elske en annen. Jeg behøver å kjenne på selvkjærligheten for også forstå meg selv i møte med andre. En slags psykoterapi med seg selv som terapaut. Hva vil det si å elske seg selv? Å forstå sine negative og gode sider. Se seg selv i «speilet». Se alt. Nakent. Akseptere sine mangler. Akseptere sine gode sider og trekk.

Erfaringen med ensomhet har vært godt for meg. Å starte morgenen med en kopp kaffe alene på Kafè for å reflektere over hva jeg skal arbeide med utover dagen, en middag alene på en bistro for å reflektere over vennskap og kjærlighet, en gåtur langs brygga på Skillebekk for å reflektere over fremtidsutsikter. Disse stundene jeg har alene betyr mye for meg. Når jeg er alene er jeg i ett med meg selv. Jeg danner meg et tankekart i hodet. Hva skal jeg skrive om, hva skal jeg studere om noen år, hvem er min fremtidige partner, skal jeg få barn? Betenkningstid har jeg også i et ensomt selskap. Jeg setter av tid og rom til grubling og bekymring i ensomt selskap. Slik at jeg kan tømme tankene mine. Når jeg tømmer tankene mine alene kan jeg bruke dagen videre til å være med venner, bekjente og fremmede. Da har jeg energi nok til å være i selskap med andre. I forhold krever jeg også alenetid. Jeg er nødt til å ha en partner som er likesinnet. Det er ikke alltid like lett.

Alene, uten å være ensom. Det kan lett forveksles. Jeg føler meg aldri ensom når jeg er alene. Selskap med meg selv og omgivelsene rundt meg. Jeg ser verden på en annen måte når jeg er alene. Jeg er mer tilstede med meg selv og mer observant på andre. Tilstedetværelse er viktig for meg. Da er da jeg kan være fullt meg selv.

Jeg har også hatt gleden av å reise mye alene. Roma, Tirana, Riga, Budapest, Pisa, Toscana. Det har gitt meg enormt mye selvterapi. Når jeg reiser alene sørger jeg alltid for å finne noen hyggelige lokale kafeer og restauranter. Bærer alltid en notatbok og en bok. Jeg noterer ned tanker, observasjoner og refleksjoner. Filosoferer litt også. Stort sett om det å være menneske. Jeg analyserer ofte mine feil og mangler, men også mine gode og riktige sider og verdier. De noterer jeg ned. Når jeg er på ferie ser jeg menneske med et nytt blikk. Forståelse av kultur og etnisitet. Som en verdensborger trenger jeg det. En kosmopolitisk reise alene.

Så hvordan kan vi introverte overleve denne ekstroverte verden? Kafeer og områder tilrettelagt for introverte er veien å gå. Som f.eks i Paris har de kafeer og bistroer tilpasset sjeler som er alene. Det vi kaller «table for one». Som f.eks i restauranter som Comptoir Turenne og Le Compas som har flere solobord for sjeler som vandrer alene. Flere slike steder burde vi ha i Oslo også. Å spise ute alene er å delta i en by. Og hvis du tilfeldigvis er en kvinne, kan du også utøve en hardt vunnet rett. «Det var umulig for en kvinne å gå alene», skrev Virginia Woolf av Jane Austen i «En egen manns rom». Hun reiste aldri, eller hadde aldri lunsj i en butikk alene.  Arbeidsplasser bør også tilrettelegge for introverte med tilbud om egne kontorer i større felleskap og rom for alenetid.

Jeg har noen ganger lengtet etter alenetid, og da forsvinner jeg som oftest. Spesielt når jeg er i familieselskap, omringet av venner eller i store mengder. Men det har ikke alltid vært like lett å innrømmme det. Å fortelle at jeg behøver å være alene. Sosiale medier gjør det også vanskeligere. Vi skal være tilgjengelig for alle og enhver. Jeg slettet Instagram og Twitter her forleden, det har jeg gjort før. Jeg har forsøkt å være aktiv på sosiale medier, men får det ikke helt til. Jeg behøver privatliv, rom for å være mindre tilgjengelig for andre. Jeg unngår chatten så mye jeg kan og er vanskelig med å bli kjent med. Jeg behøver distanse før jeg kan gi slipp på meg selv. Lever vi et samfunn der vi har behov for å hele tiden være kjent og tilknytttet andre?