Nyheter

Demokratiopplæring på alvor

« At norske elever er gode på demokrati, er blitt en etablert sannhet etter at norske elever har gjort det bra i den internasjonale demokratiundersøkelsen ICCS»

Dette skriver Guro Ødegård, forsker ved Nova i tidsskriftet Bedre skole 3/18. 6271 norske elever fra 148 ungdomsskoler deltok i undersøkelsen i 2016. Hovedfunnene var at:
Norske elever har høyt kunnskapsnivå og god forståelse av demokrati, samfunnssystemer og demokratiske prinsipper.
- De har høy tillit til politiske institusjoner og har positive holdninger til å fylle rollen som medborger.
- Det er en tendens til sosial utjevning blant norske elevgrupper fra 2009 til 2016.
- Den norske skolen kjennetegnes av sterke demokratiske trekk.
 
Dette er positive utviklingstrekk, bortsett fra at jentene har økt forspranget på guttene i demokratiforståelse og samfunnspolitisk engasjement fra 2009 til 2016.                                                   Det er et faktum at guttene presterer dårligere enn jentene på skolen og går ut av ungdomsskolen med dårligere karakterer enn jentene i nesten samtlige fag og at prestasjonene blir svakere jo eldre guttene blir. En ekspertgruppe som regjeringen nedsatte i fjor fremla sin rapport i august. Den pekte på flere mulige årsaker til ulikhetene: modenhet, forventninger, sosiale faktorer. Rapporten fastslo at det finnes lite kunnskap om gode tiltak for å utjevne forskjellene. Dette er urovekkende.
Vi som kjenner elevene og skolehverdagen har heller ingen fullgod løsning på problemet, men et større pedagogisk handlingsrom for å tilrettelegge for økt mestring og deltagelse hos guttene ville kanskje ha redusert forskjellene.
Forskeren, som har arbeidet med demokratiundersøkelsen, mener det er vanskelig å spørre 14-åringer om hvordan de vil utøve sin demokratiske rett, all den tid de er utelukket fra de fleste politiske arenaer. Det er ikke nødvendigvis noen forbindelse mellom det å kunne noe om demokrati og det å handle demokratisk. Når elevene «skal stimuleres til samfunnsdeltagelse…», må skolen finne frem til måter å gi elevene erfaringer med demokrati , – og gi dem troen på at det er meningsfullt å holde på med dette.
Skolen skal være et sted for å ytre seg, for å tenke selvstendig og få erfaring med ulike former for deltakelse og medvirkning gjennom ulike aktiviteter og at ens stemme teller. Det betyr at skoleledere og lærere må ta elevmedvirkningen på alvor.  Aktiviteter som elevrådsarbeid, valgfagene Demokrati i praksis, Innsats for andre, «Skolevalg», FN-rollespillet om Sikkerhetsrådet er gode eksempler på god demokratiopplæring.
Utenom skolen er Ungdommens Bystyre (UB) et fremragende tiltak. UB er et ungdomsråd og en høringsinstans som skal gi politikere og kommuneadministrasjon økt kunnskap om ungdommens meninger og løsninger. UB er etablert i flere større kommuner og i Arendal består UB av elever fra alle ungdomsskolene og de videregående skolene i kommunen.  De unge politikerne kjemper for bl.a lavere busspriser, tiltak for å bekjempe mobbing, tidligere forebygging om rus og bedre innføring i bruk av prevensjon. De har allerede fått gjennomslag for kravet om flere helsesøstre.
 
I disse dager gjennomføres den årlige Elevundersøkelsen. På en skala fra 1-5 skåret 10.klassingene i vårt fylke 3,2 poeng i «elevdemokrati og medvirkning» i fjor, omtrent som landsgjennomsnittet. Det tyder likevel på at vi fortsatt har en jobb å gjøre for å «få alle med».
 
Ny overordnet del i Kunnskapsløftet og nye fagplaner tas i bruk fom skoleåret 20/21. Demokrati og medborgerskap innføres som ett av tre fagovergripende tema i fagfornyelsen. – Men med en dårlig definert og altfor ambisiøs satsing på nevnte tema kan man risikere at det hele forblir værende i den overordnede skyen og aldri når ned til elevene, frykter Nova-forskeren.                                             Vi har tatt for gitt at «oppslutningen om demokratiske verdier og prinsipper» står sterkt i befolkningen og at dette «binder nasjonen sammen».  Men er «limet» like sterkt som før? Tar vi det for gitt, uten å bry oss nevneverdig om å holde det vedlike og ta aktivt del i de demokratiske prosessene?
Det er tydelige forskjeller i oppslutningen mellom velgergruppene mht utdanningsnivå. Blant velgerne med kun grunnskoleutdanning avga 64,6 % stemme ved stortingsvalget i fjor høst. Halvparten av grunnskoleutdannede menn under 35 år holdt seg hjemme (!) I de tre siste stortingsvalgene har valgdeltakelsen ligget 25% lavere hos dem med kun grunnskoleutdannelse enn hos dem med høyere utdannelse. - Det har alltid vært forskjeller, forteller statistikkrådgiver Øyvin Kleven i Statistisk sentralbyrå (SSB), men det som er bekymringsfullt er at forskjellen har økt, for på 1990-tallet var denne forskjellen på rundt 10 %.                                                                                              Er disse tallene uttrykk for at velgere som mangler utdanning og som befinner seg langt nede på den sosiale rangstigen og ofte bærer et «taperstempel» ikke har tillit til politikerne og valgsystemet vårt, men velger å holde seg hjemme på valgdagen? Hmm… Folk i denne kategorien kan bli et lett bytte for anti-demokratiske populister med lettvinte løsninger og fremmedhat. Det beste forsvar mot slikt bondefangeri og slike destruktive krefter er å styrke skolen, med tidlig innsats, varierte og tilpassede undervisningsopplegg, å inkludere alle, å ta elevmedvirkning på alvor og gi elevene mestringsopplevelser for å styrke selvbildet og fremme lærelysten.
Ved Stortingsvalget i fjor var valgdeltakelsen relativt høy blant 18-åringene, 72,7%. Men den sank betraktelig blant velgerne i midten av 20-årene, til 64,3%. Ut fra tallenes tale er det urovekkende at voksne ungdommer tilsynelatende «faller så fort i fra». Heldigvis tar valgdeltagelsen seg opp og holder seg stabilt på over 80% blant velgere på 45 år og eldre. De politiske partiene er allerede i gang med å verve og nominere listekandidater til neste års kommune- og fylkestingsvalg. For valg til kommunestyre og fylkesting stiller valgloven krav om at det må oppføres minst 7 kandidatnavn på valglistene.  Ikke alle partier makter å stille lister, interessen er laber og ungdommen står heller ikke i kø for å la seg velge.
Et annet tverrfaglig og likeverdig overordnet tema i fagfornyelsen er «Bærekraftig utvikling». Dette skal ivaretas i demokratiets navn, men politikerne kan virke maktesløse. Det etiske spørsmålet «Må vi ofre demokratiet for å tvinge verden til gode klimaløsninger?»  ble tatt opp til debatt i NRK-programmet Verdibørsen 17/10.
En av debattantene, filosofen Einar Øverenget, satte dette temaet på spissen i en kronikk i Dagens Næringsliv allerede for 8 år siden: «..Demokratiet har mange svakheter som problemløsende styreform. Et opplyst enevelde […] kunne produsere raskere og mer effektive resultater når det gjelder klimautfordringene, terror- og fattigdomsbekjempelse..», skrev Øverenget. Hans betraktninger ble imøtegått av statsviteren Tora Skodvin.  – Klimautfordringene er et samhandlingsproblem, hevdet hun. – De løses ikke gjennom diktat, men gjennom fellesskapsløsninger.
For oss som jobber for å gi ungdommene trua på demokratiet er Skodvins konklusjon noe mer oppmuntrende enn Øverengets dystre betraktninger. Det er ingen motsetning mellom det å ha fokus på demokrati og medborgerskap og på bærekraftig utvikling. Tvert imot, tør jeg påstå.  Men hva med det tredje overordnede og likeverdige temaet i fagfornyelsen, «Folkehelse og livsmestring»? Dét er heller ikke løsrevet fra helheten. Klimaendringer og hyppigere ekstremvær kan gå på helsa løs, men neppe true demokratiet. Det er ikke like lett for alle å mestre livet sitt, men utfordringene løses nok best i fellesskap.
Platon påstod at demokratiet nok er den beste av de dårligste styreformene. Tross svakheter med folkestyret ville et opplyst enevelde neppe håndtert klimautfordringene bedre, heller ikke oppdragelsen og dannelsen.