For ordens skyld; Jeg ser på meg selv som en teaterelsker, og får gåsehud når jeg en gang i blant får lov å gå rundt på teatrene og kjenne på lukten av kreativitet og gamle nerver som sitter i veggene. Jeg er vokst opp på teateret og leser Ibsen på bussen, toget, t-banen - og i bilen (hvis jeg ikke kjører selv). Men selv om jeg har gjort en del sceneproduksjoner og elsker når vennene mine ber meg om hjelp til auditions og regi, har film og TV-drama tatt opp det meste av tiden min de siste årene.
I det siste har vi kunnet se flere og flere norske skuespillere i store, internasjonale produksjoner. Og det er ikke så rart; De er blitt av internasjonal standard. Så hva er det som har skjedd, siden det forferdelige kleine synet på Fjernsynsteatret mellom 1960-1996 og fram til i dag? Det finnes naturligvis unntak, blant annet "Meter" (1992) av Ola Bauer og "Læraren" (1994) av Arne Garborg (forøvrig begge med min gode venn og Norges beste skuespiller, min gode venn Terje Strømdahl). Begge eksempler på nedpå skuespill.
Det mest åpenbare, er at kvaliteten på produksjonene våre i større grad nærmer seg standarden i Hollywood. Bare se på ''Bølgen'' eller ''Børning''-filmene. Dette er filmer som gjerne kunne kommet fra over atlanteren. Det er større crew på grunn av de enorme budsjettene, og ikke nødvendigvis fra instituttet, men vi har blitt bedre på privatfinansiering, likt USA-modellen. Skuespillerne har derfor blitt mer vant til det enorme apparatet rundt og kan bedre justere seg etter dette - og derfor ikke bli overveldet når de dukker opp første dag i Los Angeles.
Bare se på Kristoffer Joners prestasjon i ''Mission Impossible - Fallout'', den er i en klasse for seg selv. Men nå er jo også han vår mest rutinerte filmskuespiller. Han står aldri på en teaterscene. Digger den fyren, altså. Håper jeg får jobbet med ham før jeg dør.
Når kamera går tett på ham, ser vi at han er i verdensklasse og at få folk kan toppe det. Så nedpå, så veldig naturlig.
Men jeg tror ikke det nødvendigvis er store budsjetter og større crew som er grunnen. Naturligvis ikke.
Grunnen, slik jeg ser det, er at vi har fått en mer naturlig tilnærming til faget. Hvis du for eksempel har sett ‘’Unge lovende’’, er det vanskelig å finne noe mer naturlig skuespill. En serie laget av unge og flinke folk, som har skjønt greia. Siri Seljeseth er et funn! Film og TV-drama skal spilles ned, teater skal spilles opp. Der er vi vel alle enige.
Så har vi det jeg tror er det viktigste, i hvert fall for kommende generasjoner - vi har i de siste årene fått flere privatskoler som spesialiserer seg på method acting, en metode ofte brukt i filmskuespill. NSKI og Westerdals er noen av disse, i motsetning til Theaterhøgskolen (Khio), som nærmest utelukkende baserer seg på metoder brukt på scenen. Disse skolene er mer fleksible når det kommer til å gi elevene fritak for å være med i smale og store produksjoner, selv over lengre tid, for å få mest mulig kameraerfaring. For hvis det er noe som er viktig, så er det å få mest mulig kameraerfaring. Derfor sier jeg til alle mine unge skuespillervenner, at de må bli med på absolutt alt. Enten det er små studentproduksjoner med toalettpapir-manus, eller nærmest statistroller, hvor man bare har én eller to replikker, i større produksjoner. Alt som kan bidra til at man blir vant med at kamera er plassert to centimeter fra nesetippen din, hjelper.
På Westerdals, får du opplæring i diverse skuespillerteknikker og metoder (og de finnes det mange av, bare gjør et raskt Google-søk etter bøker om temaet). Du jobber i workshops, ofte i tettere samarbeid med teater- og filmbransjen. Det er gode og habile undervisere - det er gull verdt!
Siste året velger du fordypning innenfor de diverse formene (film, teater eller de mer alternative performance-utstillingene). Og prosjektene blir ferdige og vist, så man kan evaluere sine egne prestasjoner i samarbeid med lærerne.
Undervisningsmetodene forløper seg fra Stanislavskij til Grotowski - og - min favorittdramatiker - Tsjekhov. Fantastisk! Jeg kan ikke annet enn å lovprise disse skolene som lar deg utdype den formen for skuespill du selv vil.
Spør du meg, trenger vi flere utdannede skuespillere innenfor film. Det er nemlig lettere å gå fra film til teater, enn fra teater til film.
For min del, søk deg heller inn på noen av skolene som tilbyr metode-teknikker. Khio og Teaterhøgskolen behøver ikke nødvendigvis å være førstevalget.
Og - break a leg til alle nye studenter som nå har startet - forhåpentligvis får vi masse glede av dere i årene som kommer.
