Til de grader i en klasse for seg

I fjor var 9 Grader Nord et av de mest spennende nye navnene vi så på Bylarm. Det var mens vi sto og ventet på den første konserten til Sigrid at bransjeveteranen Mikael Telle anbefalte 9 Grader Nord (som han ikke representerer selv) som det beste nye fra Bergen ellers. Da hørte vi jo etter. «Dette vil vi høre mer av. Dette får vi høre mer av», skrev vi etter deres opptreden. Det får vi nå, når de spiller på Oslo jazzfestival. Ikke akkurat jazz, for det er få grupper som er så til grader noe helt for seg selv som 9 Grader Nord.

Les også: Fest for jazzfolket: Her er de mest groovy øyeblikkene så langt (DA+)

Uventet oppmerksomhet

– Det var uventet å få den oppmerksomheten på Bylarm. Vi trodde ikke vi ville fungere så godt, siden vi synger på tamilsk. Folk har vært positive til oss, fordi om de ikke forstår bæret. Vi trodde vi hørte hjemme på kulturscenene, ikke på klubbscenene, men så viste det seg at det funket der også. Og for barn. For alle fra 5-6 åringer til 60-70-åringer, det gikk over alt. Så vi har endret strategien siden Bylarm, sier sangeren Dipha Thiruchelvam.

Hele 9 Grader Nord, Mira og Dipha Thiruchelvam sammen med Jakob Sønnesyn og Jakob Sisselson Hamre. FOTO: EGET SELSKAP

Tilpasset publikum

9 Grader Nord er breddegraden til Jaffna på Sri Lanka. Søstrene Mira og Dipha Thiruchelvam er født og oppvokst i Bergen, men foreldrene deres kommer derfra, og det er der musikken deres har sin opprinnelse. For til å begynne med var søstrene en duo som spilte på bambusfløyte.

– Faren vår lærte oss karnatisk klassisk musikk (indisk musikktradisjon, vår anm.). Han hadde ikke grunnlag for å lære oss det ordentlig, så vi hørte på plater i tillegg, og tok privattimer i India når vi var ute og reiste. Når vi skulle spille for et norsk publikum måtte musikken tilpasses dem, så da var fusion et godt alternativ, sier Mira. Hun begynte med å bruke innspilte spor på PC-en som akkompagnement, og siden har de blitt et ordentlig band.

Les også: Franklin er død: Den store stemmen har stilnet (DA+)

Ubeskrivelige

Lyden av 9 Grader Nord har blitt en åpenbaring, med den spenstige bass- og trommelyden fra Jakob Sønnesyn og Jakob Sisselson Hamre. Det er en lyd som går rett i kropp og sjel, uten forutgående forståelse for språket eller fremmede grunnsjangere. 9 Grader Nord spiller på Oslo Jazzfestival. De kunne også like godt ha spilt på Melafestivalen på Rådhusplassen. By Bylarm og Øyanatt var de allerede i fjor. I går opptrådte de på Festplassen i hjembyen med Bergen Filharmoniske Orkester. 9 Grader Nord er et band for mange anledninger. Men også nærmest ubeskrivelige.

– Folk får kanskje feil assosiasjoner når de ser pressbildene, og leser beskrivelser av oss. Så lenge vi blir booket til riktige arrangementer så pleier det å gå fint, forteller de.

På Bylarm i fjor fikk 9 Grader Nord en forbildepris av festivalen, og Mira Thiruchelvam fikk stipend på 20.000 kroner for unge lovende låtskrivere fra NOPA. Gruppa har ikke slitt ut sitt nye publikum etterpå. De har fortsatt bare gitt ut to egne sanger.

– Vi har satset mest som liveband. I tillegg er alle studenter, så det har vært vanskelig å få tid til gå i studio, sier Dipha. Men en ny låt er på vei, og kanskje blir det et album til neste år.

Jokke og Razika

9 Grader Nord har ellers gjort seg bemerket med en fantastisk versjon av Razikas «Vondt i hjertet» på et samlealbum fra BRAK, det vestlandske kompetansesenteret for musikk. Deres mest profilerte opptreden så langt er likevel da de avsluttet en episode av «Trygdekontoret» på TV med Jokke & Valentinernes «Her kommer vinteren».

– Vi synes det er gøy å ha noen sanger på norsk folk kan synge med på, sier Dipha. Deres egne sanger kommer til å fortsette å være på tamilsk.

– Tamilsk musikk ligger i blodet mitt. Derfor kommer tekstene mer naturlig sånn, selv om jeg snakker norsk i hverdagen, forklarer Mira, som lager låtene i 9 Grader Nord.

– Tekstene er ikke hovedfokuset. Jeg lager låtene, og blir inspirert til en tekst, forteller Mira. Hun forklarer at deres foreløpig mest kjente sang, «Victoria», handler om sterke kvinner, og er inspirert av den tamilske poeten Bharathiya (1882 – 1921).

Berg-og-dalbane

Mira har et litt ambivalent holdning til forholdet mellom tradisjonsmusikken og pop.

– Det blir en balanse mellom å gjøre det vi selv synes er riktig, og det som publikum vil ha. Den klassiske musikken blir for heavy for publikum. Jeg har blitt nødt til å lage flere sanger med vers og refreng. Men jeg er klar for å eksperimentere og gjøre musikken mer klubborientert. Det funker for oss som band, og det hjelper på tålmodigheten til publikum. Vi merker det når vi spiller låter som er mer nedpå eller instrumentale. Det er mye fest og alkohol i festivalkulturen som vi må forholde oss til. Men jeg synes det er fint å få spille musikk med mer uklar struktur også.

Stemmebruken til Dipha er en opplevelse i seg selv. Men det var ikke meningen at hun skulle synge.

– Jeg visste ikke at jeg hadde en stemme. Jeg har sunget litt her og der, men ikke det jeg hadde lyst til å synge. Det er morsomt å tenke tilbake på at denne brølingen var noe vi tullet med. Jeg syntes ikke det var så kult til å begynne med, men nå er det kjempegøy.