Det er 13. juli 1995, en helt vanlig dag, midt i fellesferien. En ung jente lander på Fornebu. Hun har aldri vært i Norge før. Hun er spent. Hun skal endelig treffe sin søster som har bodd i Norge siden 1993. De har ikke sett hverandre i over 2 år. Pass kontroll tar tid. Uniformer og dokumentkontroll vekker ikke noen gode minner og følelser. Etter en kort stund får hun passet sitt tilbake. Mannen i uniformen smiler varmt til henne og sier:«Welcome to Norway!» Øynene hennes fylles med tårer. «Endelig er jeg velkommen» - jubler hennes flyktning-hjerte. Etter drøye 3 år i krig, med daglig bombing, tvangsflytting, fangenskap, sult og kulde, er hun nå trygg og velkommen.
Det var slik Norge og Nordmenn tok imot oss, Bosniske flyktninger i starten av 1990-tallet. Det var en folke-dugnad på alle nivå, for å hjelpe oss – mennesker i nød, mennesker på flukt. De fleste av oss har vår Nordmann, vår norske familie som har støttet oss, som har integrert oss. De har invitert og inkludert oss i sosiale aktiviteter og lært oss å bo i Norge. Vi har lært både det fantastiske og det rare med å være norske, de mange uskrevne reglene og de mange fantastiske mulighetene. Slik blir man glad i hverandre. Slik blir man takknemlig og har et brennende ønske om å gi tilbake etter beste evne.
Å ha flerkulturell bakgrunn er i utgangspunktet en styrke, for det å se verden gjennom flere «briller» bidrar til å se flere og nye muligheter. Jeg og flere andre har snakket og skrevet om det vidunderlige med mangfold som forutsetning for innovasjon og verdiskapning. Mangfold øker kunnskap og trigger kreativitet. I spenningen mellom ulike perspektiv skapes de beste og mest robuste løsninger. Og vi vet alle at Norge i framtiden vil trenge enda mer verdiskapning, enda flere innovative løsninger, enda flere gründere og enda mere arbeidskraft.
I det siste har jeg flere ganger hørt et merkelig kompliment: «Det er slike som deg, vi i Norge vil ha.» De som sier det, mener det oppriktig. De er ikke klare over at slike utsagn oppfatter jeg mer som en fornærmelse enn en kompliment. Tenk å si til ett av barna dine: «Du er så flink og grei. Det er bare deg vi vil ha. Din bror er syk og slitsom og din søster bryter alle regler og ødelegger for hele familien.»
For, jeg er blitt slik jeg er i dag på grunn av Nordmenn som tok meg imot da jeg og min familie trengte det mest. Derfor elsker jeg dette landet. Derfor er jeg en stolt norsk-bosnier, i dag.
Grunnlaget for Flyktningkonvensjonen, som ble utarbeidet av FN i kjølvannet av andre verdenskrig handler om at vi alle kan bli flyktninger en dag, og at det å hjelpe flyktninger også er å hjelpe oss selv, ved å bidra til stabilitet. Det er ikke bare krig som kan føre mennesker på flukt.
Vi, bosniske flyktninger har klart oss veldig bra overalt fra Australia, Midtøsten, Europa og Amerika. Det er mange fremragende individuelle historier, forskere, politikere, forretningsfolk, gründere, kunstnere, osv. Men som gruppe, kollektivt, har vi best integreringsstatistikk i Sverige og Norge. Det er sikkert flere grunner til det.
Men hvis du spør oss, er vi skjønt enige om at hovedgrunn er at vi ble ønsket hjertelig VELKOMMEN TIL NORGE!